Streiker tiltar på tvers av Europa mot den offisielle responsen på koronaviruspandemien

Av Allison Smith og Alex Lantier
27 March 2020

Streiker og sosialt sinne vokser blant arbeidere over hele Europa mot forsøkene fra nasjonale regjeringer og business-grupper, hjulpet og bistått av fagforeningsbyråkratenes medvirkning, for å tvinge dem til å jobbe med ikke-essensielt arbeid midt under den rasende koronaviruspandemien.

Etter mer enn ei uke med nedstengninger i Italia og Frankrike, og med nedstengning nå på gang i Storbritannia, Spania og store deler av Tyskland, vokser antallet tilfeller fortsatt raskt. Mens antallet globalt bekreftede tilfeller økte til 464 683 på onsdag, økte totaltallet for Europa til 254 619 tilfeller, derav 14 375 dødsfall. Det ble registrert 5 553 nye tilfeller og 454 dødsfall i Spania, 5 210 nye tilfeller og 683 dødsfall i Italia, 4 332 nye tilfeller og 47 dødsfall i Tyskland, 2 929 nye tilfeller og 231 dødsfall i Frankrike, 1 452 nye tilfeller og 43 dødsfall i Storbritannia og 1 020 nye tilfeller og 31 dødsfall i Sveits.

På tvers av Europa er testing og sykehusbehandling utilgjengelig for den brede massen av arbeidere, som i stedet får beskjed om å ta smertestillende og vente hjemme, for å se om de utvikler alvorlig lungebetennelse. Dette fører til tragedier som var tilfellet med Kayla Williams dødsfall i forrige uke, ei 36-årig mor til tre i Sør-London. Den 20. mars ble hun fortalt av sanitetsarbeidere at hun ikke kunne innlegges på sykehus, da hun ikke var en «prioritering». Dagen etter døde Williams av Covid-19, ubehandlet i sitt hjem.

Colosseum, som nå blir stengt etter regjeringens nye forebyggingstiltak mot offentlige ansamlinger, speiles i en sølepytt der det ligger ei henslengt ansiktsmaske. Roma, søndag den 8. mars 2020. [Foto: Alfredo Falcone/LaPresse via AP]

Arbeidere er bittert harme på storselskaper, stinne med cash fra regjeringers redningspakker på multi-milliarder av euro, som krever at de går tilbake til arbeid for å produsere profitter for investorer med oppblåste formuer som er avhengige av vedvarende tildelinger av offentlige penger. Det er imperativt at så mange arbeidere som mulig holder seg hjemme, med full lønnsdekning, for å unngå å spre sykdommen. Med mer sosial kontakt på arbeidet, som uunngåelig fører til flere Covid-19 dødsfall, er spørsmålet som reises for arbeidere: Hvor mange arbeidere skal dø for de superrikes profitter?

I regionene Milano og Roma i Italia mønstret metallarbeidere på onsdag en én-dagsstreik som ble kalt av fagforeningene, to uker etter at arbeidere iverksatte spontanstreikene på tvers av Italia som tvang statsminister Giuseppe Contes regjering og Italias korrupte fagforeninger til å gå med på en landsdekkende nedstengning. Metallarbeiderstreiken kom samtidig med gjentatte streiker ved Amazon-anlegg, deriblant ved gigantanlegget Torrazza Piemonte, og trusler om en arbeidsnedleggelse av betjenter og eiere ved bensinstasjoner.

Blant langt bredere lag av arbeidere som fremdeles er tvunget til å jobbe i Italia og over hele Europa – i postvesen, dagligvarebutikker og banker – diskuteres det også streikeaksjoner, og deres sinne over å bli holdt i arbeid, ofte for ikke-essensielle formål, uten tilstrekkelige ansiktsmasker og verneutstyr mot koronaviruset.

En matvarebutikkarbeider bosatt i et arbeiderklassedistrikt i Sør-Madrid fortalte pressen om sin frykt og sitt sinne over å bli holdt på jobben under utrygge forhold, etter at minst 12 000 personer har blitt smittet, 1 500 har omkommet og over 1 000 er under intensivbehandling i byen. «Vi er tredjeklassepassasjerene på Titanic,» sa han. «Vi leker med våre liv, bare for en dritt. Vi er solgt ut.»

Arbeidere ved Amazon-anlegget i Saran, Frankrike ringte overveldende mange inn i forrige uke og sykmeldte seg med tilsvarende begrunnelser, og noen hundre deltok på et møte med fagforeninger og ledelse for å kreve retten til å få betalt fri gitt den overhengende trusselen mot liv under arbeidet – en rettighet garantert etter fransk lov. En arbeider ved Saran kommenterte: «Ei pakke kan håndteres tjue ganger av forskjellige personer. Vi kommer på jobb hver dag med frykten i halsen. Det kan bare ikke fortsette slik.»

Arbeidere ved Saran får ikke noe verneutstyr – selv om det er de som sender ut ansiktsmasker, håndrense-gel og annet kritisk utstyr internasjonalt – og de ofte er pakket sammen og bryter reglene som krever minimum 2 meter avstand mellom arbeidere. Overfor ledelsens forsøk på å kjøpe arbeidernes samstemmighet med disse livsfarlige forholdene med et knuslete tilbud om en lønnsøkning på to euro før skatt, nektet en annen arbeider, der han sa: «Det er bare helt skammelig.»

Arbeidere der meldte seg med deres brødre og søstre ved PSA-bilanleggene i Mulhouse og Trémery, Toyota-fabrikken på Onnaing, Renault-bilanlegget i Sandouville, Bombardier-anlegget i Crespin og skipsverftet Chantiers de l'Atlantique i Saint Nazaire – som alle gikk av jobben og referert til deres rett til å unngå overhengende trusler mot liv under arbeidet.

Styringsklassens representanter er intenst bevisste og redde for den voksende utfordringen fra arbeidere for kontrollen over fabrikkene. «I alle industrisektorer, inkludert i mange der aktiviteten ikke er forbudt av helsetiltak, er det et ekstremt brutalt skifte i arbeidernes holdninger,» advarte Patrick Martin, visepresident for Frankrikes næringslivsforbund MEDEF. Der han kaldhjertet fordømte arbeidernes «overreaksjon» på den dødelige trusselen om Civid-19, beklaget han at ledelsen «ikke lenger kan opprettholde produksjonen på grunn av press fra arbeidere».

På onsdag la arbeidere ved flere matforedlingsanlegg i Nord-Irland – ABP Meats i Lurgan og Moy Park i Seagoe, Portadown og Co Armagh – ned arbeidet. Arbeiderne ved disse anleggene har status som «nøkkelarbeidere», ettersom deres opprettholdte arbeid er kritisk for sikring av befolkningens matforsyning. Til tross for den angivelig kritiske statusen blir arbeiderne ved disse anleggene imidlertid overlatt til å arbeide under beklagelige, til-og-med dødelige betingelser.

Streikende arbeidere ved ABP, der eieren Larry Goodman er verdt anslagsvis € 2,45 milliarder [NOK 28,24 milliarder], krevde sosiale distanseringstiltak på arbeidsplassen og dyprensing av arbeidsstasjoner som tidligere har vært anvendt av arbeidere som har testet positivt for Covid-19. Arbeidere ved Moy Park, et Storbritannia-basert transnasjonalt konsern med operasjoner som strekker seg fra Republikken Irland til Frankrike og Nederland, la ut bilder på Twitter som viser arbeidere som blir tvunget til å sette seg tett sammen i ei fullsatt kantine, der de bryter med de grunnleggende sikkerhetsretningslinjene for å unngå infisering.

For arbeidere er veien fremover mot pandemien og kapitalistklassens uforsvarlige politikk å organisere deres kamp via aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene. Ingen tillit kan innvilges til fagforeningsbyråkrater, som er finansiert og kontrollert av de samme selskapene og regjeringene som prøver å tvinge arbeidere tilbake til jobb. Dersom pandemien allerede har vist behovet for at arbeidere må ta kontroll over industrianleggene for å redde folkehelsen, viser den også i tiltakende grad nødvendigheten av at arbeidere tar politisk makt.

Dette er lærdommen fra onsdagens fagforeningssamtaler med Conte og næringslivsforbundet Confindustria i Italia, midt under én-dagsstreiken kalt av fagforeningene. Mens Confindustria krevde en stans av alle streiker, og Conte hevdet at Italia «ikke har råd» til arbeidernes streiker, ga fagforeningene deres velsignelse til en råtten avtale om at politimyndigheter og forretningsforetak i fellesskap skal utstede attester for at deres virksomheter er «essensielle». Dette vil tillate dem å tvinge arbeidere tilbake til arbeidet.

De velbeslåtte operatørene i fagforeningsbyråkratiet signerte en avtale som er bevisst fiendtlig innrettet mot arbeidernes krav om å kunne forbli hjemme. Fagforeningene skrøyt i et dokument publisert sammen med Confindustria av at politiprefekter «vil involvere territoriale organisasjoner for å assistere med næringsforetakenes egen-sertifisering om at de driver med funksjonell virksomhet for å opprettholde kontinuiteten i viktige forsyningskjeder».

Påstanden om at Italia eller Europa ikke har råd til streiker er en politisk løgn. Det Europa ikke har råd til er faktisk mer massedødsfall forårsaket av en politikk designet for å berike finansaristokratiet.

Storselskaper og milliardærinvestorer har fått ei redningspakke på € 750 milliarder [NOK 8,6 billioner; dvs. 8 645 480 millioner] fra Den europeiske sentralbanken (ECB), ei redningspakke i Tyskland på € 1,1 billioner [NOK 12,68 billioner; dvs. 12 680 milliarder] og hundrevis av milliarder i subsidier, som i vesentlig grad er til fordel for storselskaper fra alle de vesentlige europeiske statene. En liten, men ikke ubetydelig del av disse midlene, er øremerket finansieringen av fagforeningsbyråkratiet. Og der de superrike utnytter Covid-19 pandemien for å gripe tak i billioner av euro, iverksetter de samtidig en politikk som sikrer at pandemien vil fortsette.

En avgjørende konfrontasjon mellom arbeiderne og finansaristokratiet forberedes.

Raseri brygger blant arbeidere over hele Europa over regjeringers manglende evne til å iverksette en aggressiv respons på pandemien. I Frankrike fant en Odoxa-undersøkelse at 70 prosent ikke tror regjeringen forteller befolkningen sannheten, 79 prosent mener regjeringen ikke har noen klar politikk, og 88 prosent mener befolkningens bevegelsesrestriksjoner burde ha vært iverksatt tidligere. Likevel er hovedlinjene i den franske pandemipolitikken – opposisjon mot bero-hjemme forordningene, forakt for sikkerhetstiltakene, og nektingen av testing av syke, og relevant sykehusomsorg – delt av regjeringer over hele Europa.

Veien fremover er arbeiderklassens revolusjonære kamp for å ekspropriere de enorme summene av offentlige penger som ble overlevert de superrike, og for å sette disse ressursene inn for en sosialistisk politikk, inkludert en internasjonalt koordinert kamp mot Covid-19 pandemien.