Hva koronavirus-kalamiteten betyr for det intellektuelle og kulturelle liv

Av David Walsh
28 March 2020

Den nåværende globale kalamiteten for helse og økonomi er uten presedens.

Uansett utfall på kort sikt vil sosialt liv og bevissthet aldri komme tilbake til tidligere tilstander. En Rubicon har blitt krysset. I titalls millioners øyne vil den eksisterende orden fra nå av bli sett på som illegitim, og som en umiddelbar trussel mot deres fortsatt eksistens.

Det er mange politiske problemer og mye forvirring som må bearbeides, men bevisstheten i brede lag av befolkningens forflytter seg nå raskt, til venstre.

Det som var hovedfokus for offisielle «radikale» akademiske og til-og-med kunstneriske kretser, i månedene og årene forut for den nåværende krisen, var den stadig mer avhengslede og egoistiske politikken sentrert på hudfarge, kjønn og seksualitet. Utallige artikler, bøker og uttalelser av forskjellige slag informerte offentligheten om at «det definerende spørsmålet i vår tid» eksempelvis var «hvitt privilegium», kompensasjon for slaveri, #MeToo-kampanjen eller seksuell trakassering – eller for den saks skyld ondskapsfull «russisk innblanding» i det store amerikanske demokratiske prosjekt.

De mest presserende spørsmålene, man kunne nesten si de eneste presserende spørsmålene, for slike kretser har de siste månedene dreid seg om å sverte Den amerikanske revolusjon som et «slaveeieropprør», med baktaling av Abraham Lincoln som en «rasist», om svartelisting av Roman Polanski, Woody Allen og Plácido Domingo (nå smittet av koronaviruset) og forsikringen om at filmprodusenten Harvey Weinstein måtte fengsles for livstid.

Vi ble gitt å forstå at uten «privilegerte» hvite menn, seksualtrakasserere og Putins agenter, da kunne Amerika lett ha vært forvekslet med nok en Edens hage.

Det internasjonale pseudo-venstre deltok entusiastisk i dette råtne «moralske» korstoget. En artikkel lagt ut på nettstedet International Viewpoint, skrevet av Manon Boltansky, en representant for Frankrikes Nytt antikapitalismeparti (NPA), solidariserte seg fullstendig og helt ukritisk med forsøket på undertrykkingen av Polanskis film J'accuse (engelsk tittel: An Officer and A Spy; En offiser og en spion), en film som omhandler Dreyfus-affæren, en av de definerende saker i moderne fransk historie. Boltansky lyder som en høyere statsfunksjonær eller en høyreekstrem, provinsiell lovgiver, der hun indignert fordømmer «den straffefrihet som Polanski nyter, der han er i stand til å få finansiert, regissert og kringkastet sin siste film J'accuse». Med betydelig sofisme argumenterer hun for at forsøket på å få blokkert eller forpurret visninger av Polanskis verk, med oppmuntring og støtte fra den franske regjeringen, «ikke er et angrep på ytringsfriheten». Dette er faktisk mennesker som aksepterer hva som helst, inkludert åpent autoritære tiltak, så lenge det er drapert i fanen av opposisjon mot den angivelige «voldtektskulturen».

Roman Polanski under filmingen av J'accuse

De nye betingelsene skapt av pandemien setter disse synspunktene og de krefter som har forfektet dem – og fremdeles forfekter dem – i skarpt relieff.

Hvilken mulig relevans har disse sosiale elementenes trivielle bekymringer for den nåværende omfattende, liv-eller-død krisen som rammer alle deler av befolkningen, menn og kvinner, hvite, svarte, latino og immigranter? Millioner må nå avgjøre om det er «å foretrekke» å holde seg hjemme og risikere at de ikke har penger til å få betalt husleie og mat for deres familier, eller om de skal gå tilbake på jobb og stå overfor potensialet å pådra seg eller spre en dødelig sykdom.

Ingen av de småborgerlige talspersoner for heksejakta om seksualtrakassering, New York Times’ The 1619 Project for historieforfalskning, tøyset om russisk inngripen i 2016-valget og alle andre, de generelt selvbesatte og selvmedlidende, var det aller minste forberedt for den nåværende krisen.

Svarte tropper under Borgerkrigen

Denne prosessen begynte heller ikke ganske enkelt i 2017, eller for den saks skyld i 2012. Over tiår har faktisk stadig mer egoistiske og selvtilfredse stemninger blomstret i de øvre sjikt av mediene og underholdningsindustrien og det akademiske univers.

Basert på det stadig stigende aksjemarkedet, og de superrikes sprinkling av litt av rikdommen ned til deres undersåtter, alt dette igjen forankret i den økte utbyttingen av arbeiderklassen og dens utarming, har disse nylig velbeslåtte sjiktene kommet til oppriktig å tro på system og sverger det deres troskap.

Hypnotiserte av penger og status, begeistret over tilsynelatende å være på historiens vinnende side, har de ymse kortsynte forståsegpåere, tredje- og fjerderangs kunstnere og artister, og godt betalte korrupte professorer, for lengst i mange tilfeller «hengt fra seg hjernene i garderoben sammen med deres hatter» (i Bertolt Brechts formulering), og meldt seg med i finansorgien.

Av egeninteresse, som i betydelig grad har innsnevret deres utsyn, og i deres selvinduserte tilstand av sinnsforvirring, kunne ingen av dem i det fjerneste forestille seg en katastrofe av koronaviruskrisens dimensjoner utvikles i et system de anså som fritt for akutte motsetninger og, i alle henseender, for å være evigvarende.

Det er selvfølgelig ikke et spørsmål om å være i stand til å forutsi en pandemi, men marxister er seg alltid bevisst katastrofene – de Rosa Luxemburg kalte «den endeløse kjeden av politiske og sosiale katastrofer og konvulsjoner», som imperialismen uunngåelig kaster befolkningen ut i – som nå er hevet til et universelt nivå med utviklingen av en globalt integrert økonomi.

Marxister blir, for deres bestrebelser for å få varslet arbeiderklassen og forberedet den på store sjokk og utfordringer, jevnlig anklaget av opportunister og assorterte renegater for å være «katastrofebefengte» og «krisehissende».

Rosa Luxemburg

Luxemburg forklarte en gang at utgangspunktet i sosialistisk teori for overgangen til sosialisme alltid hadde vært «en generell og katastrofal krise». Hun skrev at den sentrale grunnplanken i dette perspektivet besto av «bekreftelsen av at kapitalismen, som et resultat av sine egne indre motsetninger, beveger seg mot et punkt hvor den vil være i ubalanse, der den rett og slett vil bli umulig. Det var gode grunner til å se for seg dette krysningpunktet i form av en katastrofal generell kommersiell krise. Men fremtoningen er av sekundær betydning når den fundamentale ideen blir vurdert.»

I løpet av noen uker har kapitalismen kommet «i ubalanse» og «blitt umulig» for menneskehetens masser.

Hvem kan i denne nye situasjonen snakke med den aller minste troverdighet om «hvitt privilegium» eller «mannlig privilegium»? Selv om alder og kompliserende helsebetingelser er faktorer, er det ingen som helst indikasjon på at koronaviruset straffer én hudfarge eller etnisitet fremfor en annen. Kinesiske, franske og spanske menn og kvinner, sammen med italienske, iranske, amerikanske, tyske, koreanske og svenske, har alle bukket under. Hva viruset kunne gjøre, om det skulle invadere og slå kraftig ut i de myldrende, helsetjeneste-sultefôrede byene i India, Pakistan, Bangladesh, Nigeria, Senegal, Kenya, Mexico og andre steder, er nesten utenkelig.

Om det er så at sykdommen slår ned flere menn enn kvinner, som den synes å gjøre, er dette neppe et argument for «kvinnelig privilegium». Det er utvilsomt slik, som alltid er tilfelle i klassesamfunnet, at de fattige, de overarbeidede, de undertrykte av enhver etnisitet og ethvert kjønn, de vil måtte gjennomgå det verste.

Selvfølgelig har stemmene som fremmer rasisme og kjønnspolitikk ikke blitt tause.

En USA Today-artikkel den 24. mars, «Koronavirus-permitteringer rammer uforholdsmessig svarte og latino-arbeidere: ‘Det er nesten som dommedag kommer,’» er innrettet på å få skapt splittelse i arbeiderklassen og oppmuntre til etnisk gruppert egoisme. Teksten peker på tilfellet med en svart enslig mor som er permittert fra et lite trykkeri i Maryland, og hevder at hun «er blant tusenvis av ansatte ved småbedrifter, restauranter, hoteller, barer og produksjonsbedrifter, som har mistet jobben pga. pandemien de siste dagene. Borgerrettighetsgrupper er bekymret for at disse arbeiderne, hvorav mange er fargede mennesker, skal bli kastet ut i en nedadgående spiral og må skrape og klore for å få betalt regninger og fôret sine familier.»

Og hva med resten av befolkningen? Skal de alle dra til helvete? USA Today refererer kommentaren fra en funksjonær fra National Urban League: «Vi vet at når økonomien går i en nedtur, da er det alltid fargede mennesker som bærer hovedbyrden.» Hver og en del av arbeiderklassen vil lide, og alle deler vil bli drevet ut i kamp.

De siste årene har faktisk den hvite mannlige arbeiderklassen vært den andelen av befolkningen som har måttet lide den skarpeste nedgangen på en rekke fronter. En fersk studie fra Journal of the American Medical Association (JAMA), som detaljerer det enestående fallet i forventet levealder i USA i perioden fra 2015 til 2017, fant at stigningen av dødelighetsraten hadde rammet arbeidere av alle hudfarger og etniske grupper, der det største antallet dødsfall ut over normalen var registret for hvite arbeidere. Forekomsten av opioid-overdosedødsfall og selvmord blant hvite menn er spesielt forferdelig.

Et dumt, bakvendt innlegg skrevet av Solomon Jones i Philadelphia Inquirer hevdet allerede i overskriften: «Rushet for å stenge næringsvirksomheter pga. koronavirus har en eim av hvitt privilegium.» Der han talte for både suksessfulle og håpefulle afroamerikanske gründere, argumenterer Jones for at «enhver virksomhet som eies av en farget person er essensiell». Han fortsetter: «Selv om hvite bedriftseiere og arbeidere også vil bli rammet av økonomiske tap, opptrer våre ledere som om alle ganske enkelt står ut stormen og komme ut hele, og det gjenspeiler den veldig hvite antakelsen om et sikkerhetsnett – hvilket svarte samfunn ikke har.»

For ikke å bli overgått informerer Atlantics Helen Lewis sine lesere: «Koronaviruset er en katastrofe for feminisme», og at «kvinners uavhengighet vil være et taust offer for pandemien.» Ca. 25 000 mennesker er døde og mer enn en halv million er smittet, men Lewis virker først og fremst bekymret for at middelklassens livsstil kan bli negativt påvirket. Der hun avviser en «kjønnsnøytral tilnærming» til slike katastrofer, og fullt ut aksepterer samfunnets manglende evne til å forhindre et stort antall menneskers død, fortsetter Lewis: «Dystert som det nå er å forestille seg vil ytterligere epidemier være uunngåelige, og fristelsen for å argumenter for at kjønn er et sideanliggende og en distraksjon fra den virkelige krisen, må motstås.»

Madeleine Simon på nettstedet The Hill («Kvinner og koronavirusets skjulte byrde») hevder at «kvinner bærer hovedtyngden av Covid-19 pandemien.» Simon skriver at bevis tyder på at «flere menn enn kvinner dør av koronaviruset, men Covid-19 har også spesifikke konsekvenser for kvinner.» Etter å ha pekt på byrdene med å passe barn, med anslagsvis 850 millioner barn rundt om i verden som ikke går på skole, og på besørgingen av helsetjenester, som utvilsomt faller uforholdsmessig tungt på den kvinnelige befolkningen, kan ikke journalisten la være å slippe katta ut av sekken.

Hun skriver: «Kvinner er også i vesentlig grad utelatt fra globale helsesamtaler» og de er «underrepresentert i beslutningssfærer. … Seema Verma og Deborah Brix har prominente roller i [den presidentoppnevnte] spesial-gruppa til bekjempelse av pandemien [US Coronavirus Task Force], men bare 10 prosent av representantene i gruppa er kvinner.» De fine ord om arbeidende kvinner som tynges av ansvarsområder på hjemmefronten og andre, de viker for de faktiske bekymringene, flere stillinger, mer inntekt, mer makt for allerede velstående kvinnelige fagpersonligheter.

Visse grupperingers reaksjon kan være mer selvopptatt enn noen gang, men dét vil ikke være den eneste reaksjonen.

Koronaviruskrisen vil slippe løs andre krefter, også intellektuelle og kunstneriske.

Terrence McNally i 2020 [Foto: Al Pereira]

Sykdommen har en fysisk konsekvens på den kunstneriske verden, som den har på andre områder. De triste dødsfallene til dramatikeren Terrence McNally, skuespilleren Mark Blum, musikerne Manu Dibango, Mike Longo, Freddy Rodriguez Sr. og Marcelo Peralta, og virusets smitting av utøvere og musikere som Plácido Domingo selv, Jackson Browne, Idris Elba, Rita Wilson og Tom Hanks, David Bryan, Ed O'Brien, Debi Mazar, Rachel Matthews, Olga Kurylenko, Kristofer Hivju, Daniel Dae Kim og andre, indikerer hvor bredt viruset favner og dets potensielt fatale makt.

Den økonomiske effekten av den nåværende nedstengningen vil også være ødeleggende for mange kunstnere, hvorav de aller fleste allerede opplever usikre livsvilkår i de beste tider – men det mest vedvarende resultatet vil være ideologisk og intellektuelt, snarere enn monetært.

Den pågående og irreversible diskrediteringen av kapitalismen vil ha innflytelse på videreutviklingen av samtidens film, musikk, maleri, litteratur og teater. Nok en gang vil det nakne pådrivet for profitt for enhver pris fremprovosere avsky og skrekk blant kunstnere, og det underliggende barbariet vil bli eksponert og stilt til skue for enhver med øyne.

Det synes trygt å forutsi at de beste kunstnernes oppmerksomhet vil dreie i retning av mer kritisk å undersøke de sosiale og økonomiske motsetningene i det systemet de lever i, og som nå setter dem selv og alle andre i fare. Kunstnerne, sammen med resten av befolkningen, vil ønske å få vite: Hvordan var dette mulig? Hvem er ansvarlige? Hva kan bli gjort?

En fornyet interesse for realisme som en estetisk tilnærming, et mer seriøst, forpliktet engasjement med livet, og spesielt med liv og skjebner for massene av mennesker, knyttet til en mer og mer åpen politisk opposisjon mot status quo, må bli et resultat.

Det er et massivt oppdemmet trykk under oppbygging i samfunnet, inkludert et oppdemmet kreativt trykk. Mange har vært forvirret, isolert, ute av stand til å finne sin stemme eller sitt fotfeste, eller de har ikke blitt tillatt det – eller de er ikke selvsikre nok – til å stille seg selv til skue med sine dypeste tanker og følelser. Alt vil ikke endres over natta, men ødeleggelsen av eksisterende fordommer, medregnet antikommunisme og illusjoner i Det demokratiske partiet, vil uansett finne sted. Kunstnere og andre vil finne deres vei gjennom å orientere seg til den fullstendige og radikale gjenoppbyggingen av samfunnet.

Socialist Equality Party (USA) og World Socialist Web Site holder et nettforum om Covid-19 pandemien, «The Covid-19 pandemic: Capitalism and the making of a social and economic catastrophe» som live-streames søndag 29. mars fra kl. 19:00 til 21:00 (norsk tid).

Registrer her for deltakelse og for oppdatert informasjon. Del begivenheten vidt og bredt med venner og famile, og arbeidskolleger.

Talerne:

David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA)

Joseph Kishore, nasjonalsekretær og presidentkandidat for SEP (USA)

Johannes Stern, ledende medlem av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP)

Benjamin Mateus, profesjonell helsearbeider og skribent for World Socialist Web Site om koronaviruspandemien.