Tiltakende sult forårsaket av karantener fører til protester på tvers av Latin Amerika

Av Andrea Lobo
2 April 2020

Veisperringer, plyndringer av supermarkeder og masseovertredelser av karantener av desperate arbeidere tvunget til å arbeide og skaffe mat, brer seg gjennom de fattigste nabolagene i Latin-Amerika., der den offisielle responsen på koronavirusutbruddet har fokusert politistatstiltak og skjøvet regionen til randen av åpent diktatur.

Mens koronaviruspandemien sprer seg til hvert et hjørne av verden har FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) advart om potensiell matmangel i verden, forårsaket av forstyrrelsene av forsyningskjeder, nedgangen av sesongmigrasjoner, handelsbarrierer, sanksjoner og valutasvingninger.

Etter flere uker med veiblokader i protest mot mangel på vann som forhindrer deres beskyttelse mot koronaviruspandemien, tar nå hele lokalsamfunn på tvers av Honduras ut til gatene for å protestere mot mangelen på mat og inntekter grunnet tiltakene truffet av administrasjonen til Juan Orlando Hernández for å begrense utbruddet. Et «nasjonalt og absolutt portforbud» ble pålagt den 16. mars som har etterlatt hundretusener uten inntekt og ført til mangel på basisforbruksvarer.

Protestene mot matmangler begynte den 24. mars da arbeidere i den offentlige transporten i det nordlige Tegucigalpa ledet folkemengder i sperringen av hovedveiene til landets hovedstad. Bussjåføren Luis Guzmán sa til AFP: «Vi lever dag til dag og har ingen fast inntekt. Hvis vi ikke jobber, spiser vi ikke.» Han la til at hans 4 år gamle datter «spør om mat, og jeg har ikke penger til engang å få kjøpe bønner.»

Regjeringen lovet den 20. mars å besørge mat til 3,2 millioner honduranere i månedlige kvoter for resten av året, under «Operasjon velvillige Honduras». På et møte med ledere i matvareindustrien ei uke senere kunngjorde imidlertid María Antonia Rivera, en av landets visepresidenter, at regjeringen først nå forbereder for 800 000 «velvillige poser», og at mengden mat i siste instans ville avhenge av «forhandlinger» med leverandørene.

Finansminister Rocío Tábora erklærte deretter: «Det er et internasjonalt kriterium at hver person trenger et grunnleggende inntak av 2 200 kalorier daglig, så vi må sørge for at vi tilbyr det.» Hun var forsiktig med ikke å krenke leverandørenes profittinteresser, da hun ba dem om å tilby gunstige priser, siden «vi har begrensede ressurser».

Luis Colindres, lederen for den statlige etaten for entreprenørskap og småbedrifter, la til at de væpnede styrkene ville ha ansvaret for å utlevere posene, som skal inneholde forsyninger for 15 dager, der de prioriterer de som har mistet deres daglige inntekt på grunn av pandemien.

Gjennom helgen fortsatte demonstranter over hele landet å sperre motorveier med krav om mat. Sist lørdag sa en demonstrant i den sørlige byen Colonias Unidas til HCH: «Etter 14 dager innesperret i våre hjem uten å kunne jobbe, er det ingenting igjen å spise ... Honduras vil ikke dø av koronaviruset; lande vil dø av sult. Hvis vi må dø kjempende i gatene, da er det det vi gjør.»

Arbeidere som blokkerte veien til Olancho i det østlige Tegucigalpa, sa til Criterio at de mangler mat, vann og såpe, og at de er tvunget til å finne drikkevann i «ei elv i nærheten, men som er forurenset med fekalt materie og fast avfall.» Blokkaden ble oppgitt da opprørspolitiet ankom.

I Panama, som per helgen hadde 17 registrerte koronavirusofre, det høyeste antallet i Mellom-Amerika, brer prishaukingen om seg der det ble opprettet en «total karantene», slik at folk bare kunne gå ut for å handle mat og medisiner. Hundrevis i de fattigste nabolagene i Panama City har plyndret supermarkeder for mat.

Ved Curundú begynte beboerne å banke med kokepanner på lørdagskvelden for å vise deres protest mot at de ikke har mottatt den magre «velvillighetsbonusen» kunngjort av myndighetene, men raseriet vokste og folk strømmet ut i gatene, satte søppelkasser i brann og raidet butikker. Da militarisert politi dukket opp brøt det ut en skuddveksling; ingen ofre ble rapportert.

President Laurentino Cortizo erklærte en nasjonal unntakstilstand allerede den 13. mars og dannet ei arbeidsgruppe for å «bevare den sosiale orden». Mens Panama offisielt ikke har noen hær har regjeringen mobilisert enheter av politiet, grensepatruljen og de såkalte institusjonelle beskyttelsesenhetene, som i sine patruljeringer anvender kamuflasjonsuniformer, kraftige rifler og pansrede kjøretøyer påmontert maskingeværer.

En spesielt presserende situasjon er under utvikling i den nordvestlige provinsen Salta i Argentina, der ei bølge av barnedødsfall [engelsk tekst] av sult ug underernæring nå forverres på grunn av karonaviruskarantener og myndighetenes forsettlige forsømmelser. Med lovede «matposer» og medisinsk omsorg som ikke ankom, og i minst ett av tilfellene en direkte avvisning av en forespørsel om transport til et sykehus, døde tre barn på fem år eller yngre, fra tirsdag til torsdag i forrige uke.

I Argentina, hvor det ifølge FAO er fem millioner innbyggere som lider av «alvorlig mat-usikkerhet», har den argentinske regjeringen til Alberto Fernández fokusert sin politikk på å sette de fattigste nabolagene under politibeleiring, der de har arrestert 33 000 personer under portforbudet som ble pålagt i en to uker lang periode.

I Mexico fant det sted plyndring av supermarkeder i delstatene Mexico, Oaxaca og Puebla, som tilsynelatende organiseres på sosiale medier. Som respons har administrasjonen til Andrés Manuel López Obrador (AMLO) utplassert det føderale politiet, nasjonalgarden, hæren og marinen mot befolkningen, mens cyberpolitiet slå ned på sosialmedienettverk.

AMLO har foreløpig ikke utstedt en «unntakstilstands»-erklæring, men hans Morena-parti har imidlertid allerede nedfelt i landets grunnlov militærets ubehindrede utplassering innenlands, der andre konstitusjonelle rettigheter effektivt sett kan underordnes en fristløs krigstilstand eller nasjonal nødssituasjon.

Som i Mexico [engelsk tekst] gjennomførte også honduranske sykehusarbeidere protester tidligere i mars etter ikke å ha sett noe av de $ 400 millionene som angivelig ble vedtatt av regjeringen for å håndtere pandemien. På nasjonalinstituttet for hjerte- og lungesyke i Tegucigalpa, som ble spesielt utpekt for behandlingen av alvorlige tilfeller av Covid-19, gjennomførte arbeidere en spontanstreik for å protestere mot mangelen på vann, åndedrettsmasker og vernedrakter.

Det finnes 103 ventilatorer i Honduras, men bare 13 er tilgjengelige for å redde mennesker som representerer alvorlige tilfeller av Covid-19. Etter at spesialister fant ut at 140 av de nye ventilatorene innkjøpt av myndighetene er uegnet til anvendelse for symptomer på koronaviruset, svarte Roxana Araujo, ansvarlig for innkjøpet, ganske enkelt: «Det var det som var å oppdrive, og det som ble kjøpt.»

Disse manglene er resultat av flere tiår der helsevesenet har blitt plyndret for å stimulere til en privatisering og for å dekke gjeldsnedbetalinger til Wall Street og den lokale finanseliten. Avtalene mellom Honduras og Det internasjonale pengefondet (IMF) utelukker helsetjenester, vannforsyning og sanitæranlegg fra godkjente utleggdekninger innrettet på å unngå samfunnskollaps.

Den politi-statlige og diktatorisk responsen på pandemien fra den latinamerikanske styringsklassen er sentralt innrettet på å beskytte noen av de høyeste nivåene av sosial ulikhet i hele verden. De respektive lokale oligarkienes prioritet er å opprettholde deres innbyrdes konkurransedyktig for utenlandske investeringer, samtidig som de fortsetter gjeldsnedbetalingene til finansgribbene og bruker store midler på en ytterligere oppbygging av de væpnede styrkene.

Som nasjonalkomiteen for Socialist Equality Party skrev i sin uttalelse om «Hvordan bekjempe COVID-19-pandemien»: «To klassers uforsonlige interesser står stilt opp mot hverandre. For kapitalistene er det et spørsmål om å sikre deres profittinteresser og sikre at deres eiendom og formue forblir urørt. Ingen tiltak skal iverksettes som griper inn i deres interesser. Arbeiderklassen er opptatt av interessene til den brede massen av menneskeheten, ikke med utgangspunkt i privatprofitt, men i sosiale behov.»