Et intervju med fire kinesiske leger fra pandemiens episenter i Wuhan

Av Benjamin Mateus
4 April 2020

Den Hong Kong-baserte avisa South China Morning Post rapporterte forrige måned at en 55-år-gammel mann kan ha pådratt seg infeksjon av et nytt koronavirus den 17. november 2019. Denne personen er det tidligste bekreftede tilfellet av Covid-19, men myndighetene tror ikke han var pasient-null. Den neste bekreftede tilfellet dukket opp den 1. desember 2019, men hadde ingen koblinger til fiskemarkedet Huanan Seafood Wholesale Market som ligger i Wuhan. Den kinesiske statskringkastningen CCTV rapporterte den 9. januar 2020 at utbruddet hadde først blitt oppdaget i Wuhan den 12. desember. Uvanlige tilfeller av en lungebetennelseslignende sykdom dukket opp på lokale sykehus.

Jinyintan-sykehuset, et av de første sykehusene som tok inn smittsomsykdom-pasienter med en uvanlig lungebetennelse

Væsker oppsamlet fra lungene til disse pasientene innlagt på ICU-avdelinger [Intensive Care Units; intensivbehandlingsstatsjoner] ble evaluert ved Wuhan Institute of Virology. Seks av syv pasienter i ICU-enheten var selgere eller leverandører som jobbet på fiskemarkedet. Den 21. desember publiserte det kinesiske folkehelsesenteret for sykdomskontroll og -forebygging deres rapport om ei klynge av pasienter med en «lungebetennelse av ukjent årsak».

Etter hvert som flere pasienter ble innlagt for alvorlig lungebetennelseslignende sykdom som koblet dem til markedet, utstedte den kommunale helsekomitéen i Wuhan den 30. desember en viktig hastemelding på deres Weibo-sosialmediekonto. Verdens helseorganisasjon (WHO) ble orientert om at det var 27 mistenkte tilfeller, hvorav syv i kritisk tilstand. På dette tidspunktet ble patogenets genetiske sekvens feilaktig antatt å indikere at det var et koronavirus av typen SARS – Alvorlig akutt respirasjonssyndrom [Severe Acute Respiratory Syndrome].

Mange leger delte denne informasjonen på internett, deriblant dr. Li Wenliang, en øyelege ved sentralsykehus i Wuhan, som la ut en advarsel til sine kolleger på det medisinske instituttet via ei WeChat-gruppe. Da hans innlegget hans gikk viralt, ble han stramt irettesatt av myndighetene for å ha «kommet med falske kommentarer» og for å ha «forstyrret den sosiale orden alvorlig», og han ble tvunget til å signere en innrømmelse. Han pådro seg smitten 12. januar og døde den 7. februar.

Den 1. januar stengte kinesiske myndigheter Huanan-sjømatmarkedet. Den 2. januar var det innlagt 41 pasienter med laboratoriebekreftede infeksjoner. De ble forflyttet til Jinyintan-sykehuset i Wuhan.

De kinesiske forskerne ved det nasjonale folkehelseinstituttet [National Institute of Viral Disease and Prevention] definerte den det nye virusets genetiske sekvens den 3. januar, og benevnte det 2019-nCoV. Helsemyndighetene ble alarmerte av det plutselige spranget i rapporterte tilfeller der mange av dem var alvorlig syke. Ingen dødsfall hadde blitt rapportert, men nære kontakter ble overvåket. For øvrig varslet Robert Redfield, direktør for den amerikanske føderale folkehelseetaten CDC, samme dag den amerikanske helseministeren Alex Azar om sine diskusjoner med kinesiske leger om viruset.

Hong Kongs infeksjonssenter varslet at byen måtte begynne å implementere streng overvåking på grunn av en ny virusrelatert lungebetennelse som spredte seg fra menneske-til-menneske. Singapores helsedepartementet ble varslet om ei tre-år-gammel kinesisk jente med lungebetennelse og reisebakgrunn fra Wuhan. Det lille barnet testet negativt for virustypene SARS og MERS-CoV.

Medisinsk personale undersøker en pasient

Innen den 7. januar la de kinesiske myndighetene bånd på alle sosialmedier som postet informasjon om utbruddet. Den amerikanske folkehelseetaten CDC utstedte en rådgivende reiseveiledning angående Wuhan. I Sør-Korea plasserte helsemyndighetene ei 36-år-gammel kinesisk kvinne i isolat etter at hun kom tilbake fra Wuhan og opplevde hoste og feber. Verdens helseorganisasjon (WHO) bekreftet den 9. januar at et nytt koronavirus var blitt isolert. Den første dødsfallet ble også bekreftet: en 61-år-gammel mann som var en fast kunde på sjømatmarkedet. Han hadde flere medisinske tilstander inkludert kronisk leversykdom.

Den 13. januar hadde kinesiske virologer lagt ut virusets genomsekvensen i det nasjonale helseinstituttets database GenBank. Thailand rapporterte det første bekreftede tilfellet av 2019-nCoV, for ei kinesisk kvinne som hadde ankommet Bangkok den 8. januar. Den 15. januar ble det andre dødsfallet bekreftet i Kina, da en 69-år-gammel mann døde etter å ha blitt syk den 31. desember.

WHO bekreftet at et team fra det tyske senteret for infeksjonsforskning og virologer ved sykehuset Charité i Berlin hadde utviklet en ny laboratorietest som kunne oppdage 2019-nCoV. Analyseprotokollen ble publisert. Instituttets direktør dr. Christian Drosten meldte: «Nå som denne diagnostiske testen er allment tilgjengelig regner jeg med at det ikke vil gå lenge før vi er i stand til pålitelig å diagnostisere mistenkte tilfeller. Dette vil også hjelpe forskere til å forstå om viruset er i stand til å smitte fra menneske-til-menneske. Dette er et viktig skritt i vår kamp mot dette nye viruset.»

Innen 21. januar var det rapportert totalt 291 tilfeller på tvers av større byer i Kina. MRC-senteret for analyse av globale smittsomme sykdommer ved Imperial College London, antydet at deres modellering forutsa mer enn 1 700 tilfeller av infeksjon. Den kinesiske regjeringen begynte å varsle embetsfunksjonærer på lavere nivå om ikke lenger å dekke over spredningen av det nye koronaviruset. Det ble senere også gjort kjent at president Xi Jinping var orientert om utbruddet tidligere enn det som var antydet. Samme dag rapporterte USA om sitt første tilfelle i delstaten Washington.

Den 24. januar rapporterte flere land utenfor Kina om importerte tilfeller. Det første bekreftede tilfellet om en menneske-til-menneske overføring utenfor Kina fant sted i Vietnam. Det kinesiske politbyrået plasserte hele Hubei-provinsen under karantene by-for-by, som berørte nesten 60 millioner mennesker.

Pasientrom ved Huoshenshan, et av sykehusene som ble bygget på ti dager

Benjamin Mateus fra WSWS hadde medio mars en anledning, via en mellommann, til å kommunisere med fire kinesiske leger som var involverte helt fra begynnelsen av i den massive responsen på Covid-19 pandemien i Wuhan. For å sikre disse personenes anonymitet, har navn og lokaliseringer blitt endret. Korrespondansen har blitt redigert og formatert for klarhet og kortfattethet.

Benjamin Mateus (BM): God morgen. Jeg vil gjerne takke dere alle for at dere deler deres erfaringer. De er viktige for at leserne skal forstå hva som skjedde i Wuhan, og få høre direkte fra dere om hvordan dere jobbet under den opprivende perioden. Men før vi begynner, kan dere kort fortelle oss hva dere gjør?

Dr. X: Jeg er anestesilege ved et provinsielt tertiær-senter i Hubei-provinsen.

Dr. D: Jeg jobber på akuttmottaket. Jeg jobber i en annen provins på et provinsielt tertiær-senter.

Dr. Z: Takk skal du ha. Ja, jeg er intern-medisiner med spesialitet i luftveismedisin. Mitt fokus under utbruddet i Wuhan var å evaluere mistenkte pasienter, og tok svelg-prøver der vi lette etter koronaviruset. Vi arrangerte også for deres CT-skanninger [o. anm.: computed tomography; også kalt CAT scan]. Hvis de testet positivt eller hadde funn relatert til lungebetennelse, la vi dem inn på sykehuset. Dette området kalte vi «observasjonsrommet».

Dr. W: Jeg bedriver fødselshjelp og gynekologi – tar imot babyer og behandler kvinners helseanliggender. Dr. Z og jeg er begge fra Wuhan.

BM: Dr. D, når ble du kalt til Wuhan?

Dr. D: Mitt team og jeg ble sendt til Wuhan den 24. januar, da Hubei-provinsen ble satt i nedstenging. Det var den kinesiske nyttårsaften. Så snart vi mottok regjeringsordre organiserte vi umiddelbart våre team og medisinske forsyninger. Jeg jobbet i et team med 138 arbeidere.

BM: Hvordan kom dere dit?

Dr. D: Vi fløy med et regjeringschartret fly. Da vi ankom ble vi innkvartert på et nærliggende hotell. Alle de medisinske arbeiderne, selv de fra Wuhan, måtte bo på de utpekte hotellene, selv om deres hjem var like ved sykehuset. Maten var rikelig og næringsrik. Den ble donert av byens innbyggere.

Leger intuberer en pasient

BM: Hvorfor ble dere innkvarterte på denne måten?

Dr. Z: Hovedsakelig for å beskytte våre familier. Vi innså at det ville være umulig å være sammen med dem, og holde dem trygge.

BM: Kan dere si noe om hvordan sykehusene ble besørget med forsyninger?

Dr. D: Regjeringen var ansvarlig for koordineringen av alle nødvendige forsyninger. En sentral statlig grein koordinerte via den regionale greina, som deretter ble delegert til de neste nivåene og ned til sykehusene. Det er et nettverk vi har opprettet for disse anliggendene.

BM: Dr. D, hvor jobbet du?

Dr. D: Teamet mitt ble tildelt et tradisjonelt poliklinisk sykehus i Hankou som under utbruddet ble konvertert til et innleggelsessykehus for Covid-19 pasienter.

[Wuhan-by er konglomeratet av «tre byer i Wuhan» – Hankou, Wuchang og Hanyang. Den er lokalisert nord for der elvene Han og Yangtze renner sammen.]

BM: Dr. X, kan du si noe om antallet helsepersonell som støttet Wuhan?

Dr. X: Da nedstengingen trådte i kraft og våre ressurser ble mobilisert, mener jeg vi hadde anslagsvis 40 000 helsepersonell som understøttet vår innsats her i Hubei-provinsen. Det var vanskelig til å begynne med. Sykehusene ble overveldet av pasienter og vi klarte ikke å følge opp. Vi begynte å ha lite forsyninger igjen, men nå har vi klart å bemanne sykehusene tilstrekkelig og fått det nødvendige utstyret.

BM: Og hvordan ble arbeidet på avdelingene utført? Vi har sett bilder av kinesiske leger i fullt personlig verneutstyr (PPE; Personal Protective Equipment).

Dr. X: Vi lærte raskt å utvikle prosessen for å ta på-og-av oss verneutstyret. [De forklarte at de ikledde seg fullt beskyttelsesutstyr – i stedet for bare kjortler og hårnett – med pustemasker og visir og forøvrig fire par hansker]. Det var veldig vanskelig å jobbe i det. Vi var på skiftarbeid. Legene drev et seks-timers-skift mens sykepleierne opererte fire-timers-skift. Vi trengte én time før vårt skift for å ikle oss utstyret, og én time etterpå bare for å fjerne det. Da vi intuberte pasienter anvendte vi respiratorer.

Dr. D: Vi kan ha vært overivrige med anvendelsen av visir og det ytre verneutstyret til tider da vi kanskje ikke hadde behøvd det. Vi hadde på oss tre til fire lag med hansker. Men det var vanskelig å si om det var nødvendig eller ikke. Men vi gikk inn i det med et overmål av forsiktighet.

BM: Dr. Z, jeg har lest at de kinesiske legene brukte CT-skanninger for å diagnostisere pasienter med Covid-19. Hvorfor ble det gjort?

Dr. Z: Vi opplevde at pasienter med milde symptomer noen ganger ble sendt hjem og at de så kollapset. Vi lærte å forstå at CT-skanningen hadde en prognostiserende verdi. Så hvis en pasient har testet positivt, men har milde symptomer, kan de dra hjem med mindre CT-skanningen viser at det er infiltrater [lungebetennelse]. Vi la disse pasientene inn på sykehus fordi vi fant ut at de kan dekompensere senere.

Dr. D: Selv nå som epidemien har passert, er vi fortsatt på vakt. For omtrent to-tre uker siden hadde vi en 72-åring som kom inn uten pusteproblemer eller feber – bare svimmelhet og tretthet. Pasienten ble innlagt på nevrologiavdelingen. Da de gjorde en CT-skanning hadde pasienten alle kjennetegn på COVID-19 i lungene. Sytten leger og sykepleiere ble smittet, og avdelingen ble nedstengt. Så CT-skanningen har vist seg verdifull når pasientene ikke foreviser vanlige tegn og symptomer.

Medisinske arbeidere med fullt personlig verneutstyr (PPE)

BM: Hvordan takler familiene deres fraværet under utbruddet?

Dr. W: Min mann jobber som leder på et verft, og vi har vært adskilt for å beskytte ham mot å bli infisert. Men han er også involvert i bekjempelsen av Covid-19. Det er ikke bare medisinske arbeidere. Hele landet er involvert i kampen – vi savner hverandre, men det hjelper at vi forstår at alle er involverte.

Dr. X: Sønnen min er på universitetet, så vi vet at han er trygg. Kona er også lege, og vi jobber på samme sykehuset. Vi bor på samme hotellet, men vi har separate rom. Situasjonen er tøff, men vi vet at sykdommen kan forebygges, kontrolleres og behandles såfremt vi forblir engasjerte og årvåkne.

Dr. Z: Min mann er lege og jobber også på vårt sykehus. Vi sendte sønnen vår til å bo hos besteforeldrene før de stengte ned Wuhan. Vi visste at situasjonen ville bli veldig alvorlig, og at vi ikke ville være i stand til å ta vare på ham.

BM: Hvilke vanskeligheter møtte byen Wuhan, etter deres mening, i kampen mot epidemien?

Dr. X: Ved begynnelsen av utbruddet i Wuhan dekket de lokale myndighetene over problemet. De rapporterte det ikke til helsedepartementet eller regjeringen. Senere ble det umulig å dekke over det, for infeksjonen forflyttet seg raskt. Helsevesenet hadde manko på personell og forsyninger.

BM: Er det årsaken til at dødeligheten var så mye høyere i Wuhan enn i andre provinser?

Dr. X: Vi var i en vanskelig situasjon. Vi hadde manko på medisinsk utstyr. Myndighetene var imidlertid i stand til å allokere medisinsk utstyr – beskyttelsesdrakter, hansker, masker – sågar mat og mer, til hvert sykehus. Vi bygget også to nye sykehus, på to uker.

BM: Jobbet noen av dere der? Det var en utrolig bragd.

Dr. W: Nei, ingen av oss.

BM: Sykehus i Europa og USA blir oversvømt av tilfeller. Hvordan taklet dere rushet av infiserte pasienter?

Dr. X: På sykehuset der jeg jobbet, har de 3 000 pasientrom. Vi bestemte oss for å la pasienter påvist med Covid-19 dele rom, men holdt mistenkte pasienter isolerte i hvert sitt enkeltrom. På denne måten utvidet vi vår kapasitet. Men du må gjøre det som er nødvendig. Det å ha Covid-19-pasientene sammen hjalp dem også til å takle det bedre, fordi de holdt hverandre med selskap. Familier fikk ikke lov til å besøke dem.

BM: Dr. W, fant du at gravide pasienter med COVID-19 var dårligere, eller hadde flere komplikasjoner?

Dr. W: Vi så ikke ekstra spesielle risikoer for graviditet, sammenlignet med ikke-gravide. Vi behandlet ikke deres graviditet annerledes enn vanlig, men familiene deres fikk ikke være sammen med dem.

BM: Så, gravid kvinner klarte seg bra?

Dr. W: Ja, for det meste. Vi hadde en lavere terskel for å flytte pasienten for å få utført keisersnitt, på grunn av de større pusteanstengelsene under fødselen.

BM: Og hva med den nyfødte?

Dr. W: De nyfødte ble sendt til en sengepost med undertrykk, de var isolerte og ble liggende i karantene i to uker. Mødrene ble holdt i karantene i ytterligere to uker etter at de hadde blitt asymptomatiske og hadde en negativ nukleinsyretest. Dersom både mor og baby testet negativt, kunne babyen bli hos mor og bli ammet.

BM: Hvilken del av arbeidet syntes dere alle var mest utfordrende?

Dr. X: Jeg jobbet på det regionale inntakssenterets ICU. Så alle de alvorligste pasienttilfellene kom til oss. Jeg vet at pasientene alltid var veldig takknemlige for vår innsats, og at de visste at vi gjorde vårt beste. Du kunne se at de var redde. Noen ganger føler du deg så hjelpeløs, og det var smertelig.

Jeg hadde en pasient. Han var i femtiårene. Han hadde mistet begge sine foreldre av Covid-19. Selv om han var intubert, løftet han alltid tommelen. Han prøvde alltid å være positiv. Men han ble ikke bedre, så jeg visste at han ikke kom til å klare seg. Tre uker senere døde han av respirasjonssvikt. Jeg vet ikke hvorfor hans død påvirket meg så mye. Jeg følte meg helt knust. Jeg gikk alene tilbake til hotellrommet mitt. Kona mi var i rommet ved siden av. Vi satt mot veggen begge to og snakket med hverandre. Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden.

Dr. D: Da vi hvilte – vi følte oss aldri uthvilte. Det er vanskelig å forklare. Det var ikke nummenhet eller forvirring. Kanskje en fornemmelse av smerte eller frykt. Det som var i mitt hode, og alt jeg kunne tenke på var hvordan jeg kunne redde disse pasientene – hele tiden søkte jeg etter referanser, så på retningslinjer, leste artikler, førte diskusjoner og holdt møter.

Det å se en pasient på ventilatoren og se oksygennivået i blodet sakte synke, på det tidspunktet er det ingenting mer å gjøre. Det er veldig smertelig å se dem dø sakte. Du føler deg så hjelpeløs.

Jeg tror det var 129 pasienter som bare i februar døde på sykehuset jeg jobbet på – 38 av dem bare på min avdeling. På toppen av utbruddet så jeg fire lik som ble holdt på avdelingen i over 24 timer, fordi likhuset var fullt og var underbemannet. Det var så overveldende at frykten satt fra hårtuppene til fotsålene mine. Jeg følte at hele verden er syk – hele verden er bare syk.

Mange av mine kolleger fortalte at de ikke fikk til å sove. Mange utviklet alvorlige engstelser da de ankom avdelingen. De skalv da de måtte reingjøre det medisinsk avfallet. Jeg prøvde å trøste dem, jobbe med dem, roe dem ned.

Dr. Z: Jeg husker at vi hadde mistet en pasient, og jeg jobbet opp mot for å skulle varsle familien. Jeg ringte, og så snart han svarte på telefonen, sa han: «Det er faren min?» Jeg sa: «Ja». Da sa han: «Takk. Jeg skal være der om en time. Jeg må bare bli ferdig med å behandle en pasient.» Han er min kollega. Han fortalte at hans mor hadde avgått dagen før, og hans to brødre uka før. Han kom og signerte papirene og dro igjen. Jeg ropte etter ham, han snudde seg. sa: «Takk. Ha det,» og dro.

BM: Kan dere fortelle om dr. Li Wenliang? Han døde av Covid-19 [den 7. februar 2020], men ble irettesatt da han i desember advarte kolleger om utbruddet på sosialmedier. Hva er deres tanker?

Dr. W: Jeg kjente ham. Jeg hadde snakket med ham. Jeg er sjokkert over at han døde. Han var så ung. Kona hans var gravid da han døde. Det er vanskelig å snakke om det. Det kunne ha skjedd med hvem som helst. Men dette er politiske anliggender ... Og familien hans kunne ikke være med ham. De bare la kroppen hans i en likpose og leverte den til begravelsesbyrået.

BM: Jeg leste at Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) benådet ham og ga familien en «høytidelig unnskyldning».

Dr. W: Det handler ikke om å benåde ham. Hva angår KKP – jeg hater helt spesielt å snakke om det. For mange meningsløse offer. For mange meningsløse tap av liv. Fire leger døde av Covid på deres eget sykehus – to fra samme avdelingen (oftalmologi; øyesykdommer). Det er også fire leger som fremdeles er på ventilatorer nå i nesten to måneder. Ingen tør å la dem dø fordi allmennheten ikke ville tilgi dem.

BM: Dr. D, hvor mye helsepersonell kom til Wuhan, og hvor mange ble smittet?

Dr. D: Innen mitt teamet hadde ankommet, hadde vi anslagsvis 40 000 helsepersonell i Hubei-provinsen. Jeg tror rundt 3 000 ble smittet, men mest i den innledende fasen av responsen. Vi hadde enda ikke implementert strenge smittevernretningslinjer, og vi hadde manko på medisinske forsyninger.

BM: Ble noen av deres teammedlemmer smittet?

Dr. X: Vi ble involvert nesten umiddelbart i begynnelsen av januar. I mitt team ble fire smittet, men bare én måtte intuberes, men de kom seg.

Dr. D: Ingen av mitt teams 138 medisinske arbeidere ble smittet.

BM: Hvilke lærdommer fikk dere av dette utbruddet? Hva fungerte bra, og hva gjorde ikke det?

Dr. X: Det var viktig å stille diagnosen tidlig. Vi isolerte pasienter raskt og implementerte behandling umiddelbart. Men, viktigst av alt, det var essensielt å beskytte helsearbeiderne. Vi har rundt 200 ansatte i staben på virusinstituttet og har null infeksjoner.

For den generelle befolkningen var det å bruke masker og å vaske hendene nøkkelen til å få redusert infeksjonene. Dette gjaldt også for medisinsk arbeidere. Men den riktige anvendelsen av verneutstyret var noe vi lærte raskt. Vi fant også at å lufte pasientrommene hjalp infeksjonskontrollen.

Dr. Z: Vi stoppet også umiddelbart alle kliniske rotasjoner for medisinstudenter. Vi instruerte beboerne gjentatte ganger om å være nøye med prosedyrer for personlig beskyttelsestiltak. Vi gikk trappene i stedet for å bruke heisen. Vi begrenset vår tid i lukkede rom. Vi hadde ett sett med klær, sko og lue til å ha på oss utendørs. Vi sprayet hele kroppen med medisinsk alkohol før vi gikk inn på rommet vårt, og tok umiddelbart deretter en dusj. Vi klippet håret veldig kort.

BM: Var det noen behandlinger dere fant ineffektive? I USA og Europa bruker folk klorokin [chloroquine] fordi de har hørt at det kan bidra til å bekjempe infeksjonen.

Dr. X: Vi brukte Arbidol (umifenovir – en antiviral behandling mot influensa, brukt i Russland og Kina). Det hjalp ikke i det hele tatt, og forårsaket noen leverskader. Vi ga også Iopinavir (antiretroviral av klassen proteasehemmer brukt mot HIV) som også forårsaket leverskader, og ga pasientene kvalme eller oppkast. Det nyttet heller ikke. Virazol (også kjent som ribavirin, brukt til å behandle luftveisinfeksjoner) hadde ingen åpenbare bivirkninger, men heller ingen åpenbar nytte. Steroider så ikke ut til å ha noen fordeler heller, men kan ha redusert pasientens immunitet.

BM: Hva er deres kliniske erfaring med denne infeksjonen? Alderen til pasientene, hvor lang tid det tok før de ble syke, hvor dødelig var infeksjonen?

Dr. X: For eldre var den ganske forferdelig. De kom ikke godt ut, men vi så pasienter i alle aldre. Vanligvis når en person ble eksponert ville det ta noen dager, eller ei uke, før de utviklet symptomer. Pasienter med minimale symptomer ble isolert hjemme og helsepersonell sjekket dem regelmessig. Etter ei uke eller to ble de enten friske eller de ble presentert for sykehuset og ble innlagt. Rundt 80 prosent av pasientene som trengte intubering døde – vanligvis innen den femte dagen etter sykehusinnleggelsen. Noen ganger kunne de holde ut lenger, men sjansen for bedring ble da dårligere.

BM: Jeg vil avslutte med å spørre deres meninger om den globale responsen på denne pandemien. Hva vil dere si til resten av verden – i Europa, USA og Afrika og Latin-Amerika?

Dr. D: Hver regjering må rette så mye oppmerksomhet som mulig mot denne pandemien. Alloker materialer, helsepersonell til de mest trengende områdene. Steng byen, til-og-med landet tidlig. Isoler mottagelige mennesker tidlig.

Dr. Z: Jeg mener det er viktig at vi samarbeider. Etter den enorme katastrofen og den materielle mangelen sendte Kina 300 helsepersonell for å bistå Italia med å besørge medisinske forsyninger.

Dr. X: I underutviklede land må myndighetene anvende ressursene på en mest mulig effektiv måte. De må beskytte den generelle befolkningen, om det betyr å stenge byene eller landene, så bør de gjøre det så tidlig som mulig. De bør opplyse befolkningen om å vaske hendene og holde sine hus godt luftet. Beskytt det medisinske personalet.

Vi var ikke oppmerksommme nok på det tidlige stadiet.

BM: Jeg vil takke dere alle for å ha deltatt. Jeg takker dere for innsatsen. Vennligst, alltid, vær trygge.

Den 18. mars 2020 rapporterte kinesiske myndigheter om ingen nye infeksjoner, og oppnådde dermed en milepæl i en pandemi som nå har rammet mer enn 200 land og territorier, med over én million tilfeller og mer enn 53 000 dødsofre. Kampen mot pandemien føres ved de nye episentrene i Europa og USA. Kina har sett landets antall tilfeller holde seg under 82 000, med flere enn 76 000 personer som har kommet seg, og 3 318 rapporterte dødsfall. Det er for tiden 1 863 aktive tilfeller.

Den 25. mars ble den strenge nedstengingen av Hubei-provinsen opphevet da helsekommisjonen i Hubei kunngjorde at de ville lempe på reiserestriksjonene. Lokale myndigheter nekter imidlertid å oppheve reiseforbud. Til tross for Beijings forsøk på å få folk tilbake til arbeid er det store bekymringer og mye tvil om regjeringens forsikringer at epidemien er brakt under kontroll. Den 28. mars satte politiet i byen Jiujiang opp en blokade for å forhindre migrantarbeidere fra å krysse over fra Hubei. Situasjonen ble voldelig med video-opptak som viste politi fra Jiujiang og Huangmei i konfrontasjon med hverandre, så vel som hundrevis av mennesker som angrep politiet.

Henan-provinsen i det sentrale Kina, like nord for Hubei, satte på tirsdag fylket Jia i nedstenging, som berørte 600 000 mennesker. All næringsvirksomhet ble stengt ned bortsett fra essensielle tjenester som vann- og strømforsyning, leverandører av medisinsk utstyr og logistikk. Årsaken for disse tiltakene var at en nyhetskilde meldte om tre nye infeksjoner på søndag. En lege ved navn Liu ble på lørdag testet å være positiv, i tillegg til to kolleger som han hadde smittet.

Forfatteren anbefaler også:

Verdens helseorganisasjon advarer om risiko for globalt utbrudd av koronaviruset

[13. februar 2020]

The coronavirus pandemic: A global disaster

[11. februar 2020]

Rising concerns over the spread of the Wuhan coronavirus

[27. januar 2020]

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien

[2. april 2020]

Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme

[31. mars 2020]

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]