Sykehuslege i Bronx har opprivende beretning om forholdene på pandemiens frontlinjer

Av Benjamin Mateus
7 April 2020

Antallet personer smittet med Covid-19 globalt har steget til over 1,3 millioner. USA kan nå hevde brorparten av tilfellene i denne pandemien, med over 325 000 mennesker smittet og over 9 000 som har omkommet i skrivende stund [o. anm.: i helgen].

New York City står fortsatt overfor en helsekatastrofe, som det gjenspeiles i morgenavisenes overskrifter, og antallet nye tilfeller og omkomne på grunn av infeksjonen som ser ut til å vokse uforminsket, til tross for den heltemessige innsatsen til frontlinjehelsepersonalet som er kastet ut i malstrømmen skapt av den uaktsomme forsømmelsen til Trump-administrasjonen og alle lakeiene det var ment skulle ivareta tryggheten for lokalsamfunn på tvers av hele nasjonen.

På sin pressekonferanse i helgen sa guvernør Andrew Cuomo at 85 000 personer hadde meldt seg som frivillige for å hjelpe New York å bekjempe utbruddet, 22 000 av disse var fra utenfor staten. Han kunngjorde også at den kinesiske regjeringen, gjennom inngripen fra de to Alibaba-fellesgründerne og milliardærene Jack Ma og Joe Tsai, sammen med ambassadør Huang, den kinesiske generalkonsulen, hadde sendt 1 000 ventilatorer til New York. Oregon hadde også kontaktet New York og lånt ut 140 respiratorer til byen, i forkant av en anslått topp i behovet i løpet av den neste uka eller to. Cuomo innrømmet at han var bekymret for at belastningene på grunn av utstyrsmangler kunne velte infrastrukturen for det allerede overstressede helsevesenet.

Innen lørdag hadde 113 704 pasienter testet positivt for viruset i staten New York. Opp mot 16 000 pasienter var for tiden innlagt på sykehus, en økning på over 1 000 fra dagen før. Cuomo nevnte at omtrent to tredjedeler av pasientene hadde blitt utskrevet, med omtrent en tredjedel som fortsatt er i en alvorlig eller kritisk tilstand, med behov for forlenget opphold og behandling. Det var 4 126 pasienter i intensivavdelinger og 1 592 pasienter som er intubert. Per lørdag hadde 3 565 mennesker mistet livet.

***

«Ja, det er veldig alvorlig,» sier Miguel, en tredje-års-resident som spesialiserer seg på indremedisin på et lokalsykehus i Bronx, der han snakker på mobiltelefonen sin. «Det er en veldig alvorlig situasjon. Jeg tror andre stater kommer til å oppleve det New York opplever akkurat nå. Ta godt vare på deg selv. Ta vare på familien din. Ikke gå ut om du ikke trenger det. Jeg er ok. Jeg har ingen symptomer, men sannsynligvis har jeg hatt viruset, for jeg har vært i kontakt med det i en måned allerede, på grunn av alle pasientene. Takk for at du sjekket innom.»

Miguel slår av telefonen og legger den i jakkelomma. En venn fra DC hadde ringt og spurt hvordan han hadde det. Det er en skarp, overskyet aprilmorgen. Trærne langs gata viser friske knopper.

«Familien min bekymrer seg for meg også,» sier han. «De har det bra, men de ringer hele tiden for å spørre hvordan jeg har det. Ei søster er kirurg i Barcelona. Hun sier at det er veldig ille der borte, men hun har følgt med på nyhetene og er bekymret for at jeg skal bli syk.»

Miguel jobber på et stort sykehus i Bronx. Han er lavmælt og stille. Hans opptreden er dempet; utmattelsen er å lese i hans langtrukne ansikt. Det er tidlig lørdag morgen og hans skift er nettopp avsluttet etter en lang utkvittering, der han gikk over pasientene med det innkommende morgenteamet.

Han forklarer at hele sykehuset er fylt med Covid-19 pasienter. Det er 450 rom på sykehuset, men de har klart å legge til 200 flere, og har opprettet 70 ekstra sengeposter på intensivavdeling (ICU).

«Sykehuset åpnet for to ICU-mottak,» sier han. «Den ambulerende kirurgifløyen ble konvertert til en ICU [Intensive Care Unit]. Den umiddelbare post-operasjonsavdelingen ble også omkonfigurert til en ICU. De har stengt barneavdelinger og endret dem til voksne pasienterom. GI-fløyen (gastrointestinal) ble også omgjort til en fungerende ICU.»

Hans saklige tone virker mer inntakende enn de heroiske innsatsene han beskriver for å få omkonfigurert sykehuset for å imøtekomme rushet av pasienter. Opprørende som det kan høres ut har han allerede akklimatisert seg til denne nye virkeligheten.

«For to eller tre uker siden, da vi begynte å se pasienter ankomme, startet vi med å legge alle på en etasje. Men vi fylte raskt opp alle rommene, og vi omkonfigurerte post-op-gulvene til nok en Covid-19-etasje fordi de hadde kansellert alle elektive operasjoner. Men våre tellinger fortsatte å stige, og vi måtte gjøre noe.»

Tidlig i bølga stoppet sykehuset for familiebesøk som del av infeksjonskontrollstiltakene.

Miguel forklarer at før pandemien driftet sykehuset vanligvis én medisinsk intensivavdeling, forkortet til MICU, med fra 10-til-15 sengposter. Den hadde også 15 til 20 temporære pleieenheter som kunne omgjøres til rom for pasienter på ventilatorer. Det var syv kirurgiske ICU-rom, som ble prioritert for Covid-19-pasienter, siden elektive kirurgitilfeller ble avviklet. Sykehuset og dets stab doblet også opp for pasienter i ICU-rom, for å komme til dagens kapasitet.

«Det som virkelig er helt sprøtt, er at vi har 22 pasienter som venter på å komme inn på ICU-ene,» sier han. «På grunn av mangelen på sykepleiere og stab, ble residents som spesialiserte i psykiatri og podiatri hentet inn for å hjelpe til med å se til pasientene og bistå med å få besørget det mer rutinemessige arbeidet – noen ganger å trekke labprøver, starte IV-er eller registrere livsviktige data i tilfelle noen begynte å dekompensere.»

Miguel forklarer at av de 22 pasientene som venter på ICU-seng, er 19 på bærbare ventilatorer som rutinemessig ville bli brukt under pasientoverføringer, eksempelvis fra nødinntaksrommet til en annen etasje, eller ved forflytning for diagnostisk CT-skanning. «De tre andre er på nasalkanyle eller BiPAP-maskiner og må overvåkes nøye.»

Nødmottaket har blitt en utvidelse av MICU. Femten pasienter blir holdt der på de bærbare ventilatorene. Når Miguel og hans tjeneste gjør sine runder, går de over hver tomme av sykehuset. «Det er ingen ventilatorer igjen,» sier han.

Med andre ord, palliative eks-tubasjoner, fjerningen av ventilatorslanger for å la pasienten dø, har blitt gjengs.

De fleste av pasientene på ventilatorer er eldre. «Gjennomsnittsalderen er rundt 73 år, selv om vi også får noen unge mennesker. Vi tok imot 22 i går, og bare fire pasienter var under 50 år. I morges tok jeg imot jeg en 18-åring som hadde en historikk med mild astma. Ingen ekte medisinsk historie med ko-morbiditeter, men hun har problemer med å holde O2 (oksygen) metningen oppe. Jeg er ganske sikker på at hun trenger å bli intubert.»

Det palliative omsorgsteamet, som spesialiserer seg for behandlingen av slutten-på-livet anliggender, har nå blitt en vanlig del av tjenestene som tilbys av ICU-en. Kriterier for å ta pasienter ut av respiratoren inkluderer deres alder, ko-morbiditeter og utviklingen av eventuelle multiorgan-svikt. Mange har også «ingen gjenopplivning»-ordrer som de selv, eller deres familier har signert.

Residents, spesialiserende turnuslegene, og de behandlende legene som har tilsyn med residents jobber som team for å holde kontakten med familiene og oppdatere dem per telefon om mulig. Miguel forklarer at mange familier er inneforstått med pandemien og sykdommens kritiske art, som gjør det lettere å forklare når de ringer for å fortelle dem at familiemedlemmet er døende, eller allerede har avgått. Noen familier ønsker imidlertid at alt skal gjøres, og det gjør det vanskelig når prognosen er dyster.

«De fleste som blir intubert, kommer aldri til å komme av ventilatoren,» sier han. «Vi hadde bare én person for eks-tubering i går som oppfylte kriteriene for avvenning. Vi sendte ham til avdelingen. Men når de er døende, har de alle nyresvikt. Det kan ha sammenheng med sepsis. Det er vanskelig å forklare hva vi ser. Alle får forebygging mot lungebetennelse med antibiotika, for å forhindre sekundære bakterieinfeksjoner. Men ingenting ser ut til å hjelpe.»

«De moderate og alvorlige pasientene blir alle startet på Plaquenil og Azithromycin. Miguel tror ikke disse medisinene fungerer, men de foreskriver dem fortsatt. «Jeg vet bare ikke. Vi startet en prøve her. Jeg har sett pasienter på det, og noen drar hjem, noen gjør det ikke. Virker det? Det gjelder absolutt ikke pasientene som blir ventilert.»

«De fleste av pasientene er eldre som ikke har det bra. Men jeg hadde to pasienter, og de hadde begge KOLS (kronisk lungesykdom). En pasient ble værende i to dager og trengte aldri oksygen. De gjorde det veldig bra og ble utskrevet og sendt hjem. Den andre var stabil i ett døgn, men dekompenserte plutselig, og vi måtte intubere ham.»

«Det er vanskelig å forutsi hvem som vil runde hjørnet og friskne, og hvem som skal ut over stupet. Men de fleste av pasientene jeg har sett som gjør det dårlig, har også vært veldig overvektige. Den 18-år-gamle kvinnelige pasienten jeg nevnte var veldig overvektig – en BMI på mer enn 35.» [Body Mass Index er en verdi avledet fra en persons vekt og høyde. Personer med en gjennomsnittsvekt har en BMI fra 19 til 25.]

«Jeg har hørt rapporter antyde at det er mer sannsynlig at menn blir syke eller dør, men det har ikke vært min erfaring her.»

På grunn av sin bagrunn som resident for spesialisering i indremedisin, jobber Miguel direkte for ICU-teamet. Sykehuset flyttet resident-legene til en fem-dager-på og fem-dager-av rotering for å få kontroll på mulig sykdom som kan utvikle seg blant de ansatte og resident-legene. På denne måten opprettholdt sykehuset et ekstra tilgjengelig kader for backup.

På Migules sykehus er det 30 spesialiserende residents som er tilstedeværende per år, og totalt 120 som støtter sykehuset, som nå jobber med å behandle Covid-19-pasientene. Nylig var 10 av disse isolerte etter å ha blitt smittet. Miguel sa at ingen av hans sykehus’ stab hadde omkommet. Han sa også at de nylig skaffet seg et raskt COVID-19-testsett, eller at det i det minste skulle være tilgjengelig snart.

«Det er en alvorlig underbemanning på ICU-ene, av sykepleiere og respirasjonsterapeuter, som legger større byrder på oss for å få tatt vare på pasientene,» forklarer han. Mens resident-legene i psykiatri og podiatri pleier de mindre kritiske pasientene, er Miguel indremedisin-residents sammen med de som er kirurgi-residents, ansvarlige for de ventilerte pasientene.

«Vi administrerer ventilatorene, innstillingene, alt. Med 60-til-70 pasienter på ventilatorer og bare to respirasjonsterapeuter, ville det være umulig for disse å klare alt. Vi tar våre egne blodgasser [blodkjemien er med på å bestemme pasientens blodsyre- og oksygennivåer, og hvordan du kan endre ventilatorinnstillingene], starter sentrallinjer, alt. Men hvis vi har et teknisk problem, da hjelper respirasjonsterapeutene oss ofte.»

Miguel synes mer komfortabel med å forklare justeringer av ventilatorinnstillingene, og bli animert når han beskriver detaljene i prosessen. «Vi prøver å holde dem på lave tidal-volumer, høy PEEP og lav FIO2.»

Så minnes han sitt skift fra foregående natt. «Vi måtte intubere fem pasienter. Pasientene i de vanlige avdelingene kan plutselig dekompensere. Sykepleierne plinger oss, og vi må slippe alt for å løpe over dit og legge opp til intubasjon. Ærlig talt, jeg har ikke sett eldre pasienter komme av ventilatoren. De utvikler så alvorlige RDS. Røntgenbildene av brystet viser en så alvorlig sykdom.» Ordene hans dabber av.

Miguel forklarer at mild til moderat sykdom vanligvis innebærer bare feber, frysninger, smerter og kanskje et minimalt oksygenbehov. Alvorlig sykdom betyr vanligvis pustevansker, lungebetennelse og behov for mer enn 6 liter oksygen i minuttet.

Han vedgår at de fortsatt har PPE-er [Personal Protective Equipment] og N95-åndedrettsvern, men de må spare på dem, slik at de vil vare i tre til fire dager. De må nå kvittere dem ut dem når de kommer eller forlater sykehuset. De får briller og får gule kjortler – «de tynne» – som de anvender som engangsbruk når de kommer inn på pasientens rom.

«Du kan se at alle vil samarbeide, men det er mye frustrasjon. Alle går 12-timers skift, så vi er alle utslitte. Det er én sykepleier som er den hyggeligste av alle sykepleiere, som har jobbet her bestandig. Nå ser hun så stresset ut.»

«Nervene er tynnslitte, og det er konstante krangler. Det er ikke nok sykepleiere. To sykepleiere må se til 20 pasienter. Det er tre spesialiserende residents på tredje året med to ICU-mottak, og vi må følge opp 22 pasienter. Vi må holde oss oppdaterte på deres medisinering, vent-innstillinger – plutselig må vi løpe fordi noen krasjer. Vi får aldri full kontroll over vårt arbeid, fordi det alltid er noe som dukker opp.»

«Noen ganger er det pasienter vi bare ikke rekker over i løpet av skiftet. Til og med apotekavdelingen er under stress. De må tilberede alle våre IV-dryppmedisiner. Ikke sjelden går en pasients propofol ut [medisiner som brukes til å sette ventilatorpasienter i et redusert bevissthetsnivå], og de våkner og prøver å eks-tubere seg selv.»

«Jeg vet at det kommer til å bli verre. Det blir verre for hver dag. Sykehuset kan ikke stenge. Hvor skal vi sende pasientene? ED er fullt av pasienter. Noen ganger rekker vi ikke å komme til dem, og de dør der. Jeg vet ikke hvor mange som har omkommet.»

Miguel tar en pause og endrer tema. «Jeg snakket med søstera mi om pandemien i Europa. Hun sa at Spania og Italia var to uker foran New York City. Hun fortalte at hun trodde det ville bli ille her. Jeg husker at jeg sa til henne: ‘Dette er New York City, det blir ikke ille her. Hvordan kunne det bli det?’»

«Og nå er New York City verdens sentrum for denne pandemien. Vi klarer oss veldig dårlig – dette vil bli verre og komme fullstendig ut kontroll. Jeg mener dette burde vært stoppet tidligere; de burde begynt å teste mer, helt i front. Internasjonale flyreiser skulle ha vært kansellert tidligere. Folk fløy og gikk gjennom flyplassene uten kontroll.»

Avslutningsvis legger Miguel til: «Vi må beskytte helsepersonalet. Ikke bare fra infeksjonen. Vi må beskytte deres utholdenhet…»

Gatene er rolige. Miguel sier at han gleder seg til å dra hjem, dusje, spise og sove. Søvn er ikke et problem for ham, men på fridagene blir han lett irritert. Trangen til å komme seg tilbake til sykehuset sliter i ham. Å vente er vanskelig. «De er ikke bare tall.»

Forfatteren anbefaler også:

Et intervju med fire kinesiske leger fra pandemiens episenter i Wuhan

[4. april 2020]

Dødsfall av Covid-19 doblet på tre dager i New York

[6. april 2020]

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien

[2. april 2020]

Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme

[31. mars 2020]

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]