Covid-19-krisen i New York CitySykepleiere ved Elmhurst Hospital snakker ut: «Jeg har aldri sett så mange unge folk dø»

Av Clara Weiss
10 April 2020

Sykepleiernes navn er endret for å beskytte deres identitet. Dersom du er helsearbeider og vil snakke ut om krisen i helsevesenet under Covid-pandemien, vennligst ta kontakt med WSWS.

Sykehuset Elmhurst Hospital i Queens, som er en del av New York Citys offentlige sykehussystem, har blitt beskrevet som «episenteret» for byens koronavirusutbrudd. Elmhurst Hospital har til sammen 545 sengeposter, som alle nå blir omgjort kun for behandling av Covid-pasienter.

Akuttmottakslegen Colleen Smith slo alarm i slutten av mars, med en video som avslørte forholdene på sykehuset. Sykehusanlegget går snart tomt for personlig verneutstyr (PPE) for personalet, og er underbemannet på både sykepleiere og leger, og det har manko på ventilatorer og til-og-med medisiner.

World Socialist Web Site snakket med Elizabeth og Leyla, to sykepleiere på sykehuset, som begge nå har jobbet i flere uker bare med Covid-pasienter.

Elmhurst Hospital [Fotokilde: Facebook, Sean Callaghen]

Elizabeth er sykepleier som tidligere besørget kritisk pleie for pasienter på den kirurgiske intensivavdelingen. «Vi har omtrent 50 til 60 pasienter på ventilatorer, og tilsammen omtrent 300 Covid-pasienter på sykehuset. De fleste av dem har lungebetennelse, de trenger oksygen, men de er ikke på det punktet hvor de må intuberes, men det kan skje når som helst. Det er så lett for at deres tilstand forriges. I går døde to personer. På mitt skift i dag døde ytterligere to.»

«Stressnivået for personalet er gjennom taket. De flyttet alle cellegiftpasientene, og vi tar ikke inn kreftpasienter eller nivå 1-traumepasienter lenger. Folk kjører fortsatt bil, folk brekker fortsatt bein og lårhalser, men de kommer ikke inn på mitt sykehus lenger.»

«Det er veldig deprimerende, du tar vare på disse pasientene hele dagen, og dagen etter kommer du på jobb og de er borte. De fleste av dem er unge, vår alder og yngre. Det er følelsesmessig veldig, veldig utmattende. Jeg har aldri sett noe slikt, jeg har aldri sett så mange unge dø. Det er forferdelig. Vi er fullstendig uforberedt på dette. Folk kommer til å dø, mange mennesker vil dø, og det kommer til å bli som i Italia.»

Leyla, som er sykepleier på en annen avdeling, sa: «Så snart du kommer inn på sykehuset, endres alt. Det føles som å gå inn i en farlig, skremmende film. Det er frykt, så snart vi er inne på sykehuset føler vi oss redde. Så mange av sykepleierne har barn, barna er små og søker etter svar. De har det samme blikket. Det har også rengjøringspersonalet, i alles ansikter kan du se frykt.»

«Ingen har lyst til å gå på jobb, men vi føler at vi må. Det er ikke mange som sykmelder seg, og det er hva jeg kan like. Alle har denne følelsen av at det er behov for dem. Jeg snakket med PCA-pleiere [Patient Care Assistants], de er pleierne som vasker pasientene, og de fortalte meg at, ja de følte seg redde, og at de vet de kan dø, men når de går på jobb får de i det minste gleden av å vite at de hjelper noen.»

Elizabeth la til: «Av 12 pasienter [på min avdeling] var 11 menn. Mange av dem virker veldig overvektige og mange av dem har ukontrollert diabetes. Mange er innvandrere, men på Elmhurst Hospital er det alltid sånn. Vi er et offentlig sykehus, så vi behandler alle, og Elmhurst er det mest mangfoldige nabolaget i New York City.»

Elizabeth sa at på hennes avdeling var forholdstallet sykepleier til pasient fremdeles 1:2 «men dét kan endres til 1:3 når som helst. Vi har 12 pasienter og seks sykepleiere, men jeg vet ikke hva som kommer til å skje neste uke. Av de 32 sykepleierne vi har på avdelingen er seks sykmeldte [av Covid-19].»

På Leylas avdeling er sykepleier-pasient relasjonen langt dårligere. «Sykepleiere har vanligvis en pasientrelasjon på 1:6, hver sykepleier har 6 pasienter. Men nå håndterer vi hver 11 til 12. Én sykepleier utfører to sykepleieres arbeid. Jeg blir så sliten; jeg orker ikke gjøre noe. En av vennene mine testet positivt, og nå er hun isolert. To av mine andre venner har blitt eksponert, og det er ikke nok PPE [Personal Protective Equipment; personlig verneutstyr].»

«Hver dag er det som ei slagmark, forstår du? [Du er] fem minutter inn i skiftet, og du tar allerede vare på en pasient i kritisk tilstand. Du må gjenopplive pasienten. Mange overlever, men mange bare dør og dør. For våre egne øyne ser vi mennesker dø. Det er vanskelig. Vi kan redde én pasient, men da forverres en annens tilstand. Bemanningen er lav, så vi kan ofte ikke hjelpe dem.»

«Etter å ha gjenopplivet så mange mennesker føler jeg noen ganger at jeg kan kollapse, og trenger hjelp selv. Det å gjenopplive pasienter krever egentlig flere personer, du trenger team.»

Stresset på sykepleiere som Leyla, som ikke er spesialisert for kritisk omsorg er spesielt høyt, fordi de ikke er tilstrekkelig opplært til å behandle slike betingelser. Tidligere behandlet Leyla pasienter etter hjerneslag eller med nevrologiske lidelser. Hun sa at omstillingen til å skulle behandle Covid-pasienter var veldig vanskelig.

Elizabeth forklarte: «De tar alle disse sykepleierne som nå ikke har annet å gjøre fordi elektiv kirurgi er kansellert, så nå tar de seg av Covid-19 pasienter. Stresset er fenomenalt. De tar seg nå av pasienter som de vanligvis ikke pleier, og det er virkelig ikke trygt.»

«På grunn av manko blir sykepleiere og leger tvunget til å gjenbruke verneutstyr (PPE), stikk i strid med retningslinjene fra den føderal folkehelseetaten CDC og Verdens helseorganisasjon (WHO). Vi ble fortalt at vi bare fikk ei N95-maske, for å bruke i 5 dager. Med mindre den er synlig tilsmusset får du ikke erstattet den. Hver dag vi kommer inn vet vi ikke om vi vil ha tilstrekkelig PPE for oss selv.»

Helsetjenestearbeidernes eksponering for infeksjon blir også høynet av mangelen på pasientrom med undertrykk. «Jeg er sikker på at flere av oss er positive fordi vi ikke har rom med undertrykk,» sa Elizabeth. «Du trenger rom med undertrykk for Covid-19 pasienter, fordi dette er en luftbåren sykdom. Pasientrom med undertrykk gjør det langt mindre sannsynlig at du blir smittet.»

Leyla la til: «Forrige måned gikk vi nesten uten beskyttelse. Vi hadde veldig begrensede forsyninger. Det var bare nylig at vi begynte å få masker. Se på Sør-Korea eller Japan, de har full kroppsbeskyttelse. Vi har ikke engang ansiktsskjerm.»

Hun sa at hun og hennes kolleger alle hadde «skrevet til fagforbundet for å be om hjelp. Mine venner som er i karantene, de har også skrevet til dem. Jeg tror ikke de [fagforeningen] gjør noe med det. De tar [bare] medlemsavgifter fra lønnsslippen din.»

I tillegg til mangelen på PPE, er det også mangel på personale, ventilatorer og medisiner.

Et melding satt opp av lokale innbyggere til arbeiderne ved Elmhurst Hospital [Fotokilde: Facebook, Sean Callaghan]

«Jeg vet at vi trenger ventilatorer, desperat,» sa Elizabeth. «De lette etter 10 ventilatorer i dag i ER [Emergency Room; akkuttmottaket], jeg vet ikke om de fant noen. De sier at vi trenger ventilatorer, men vi trenger også sykepleiere og respirasjonsterapeuter. Respirasjonsterapeutene er de som kobler pasienten til ventilatoren. Du får ikke tatt hånd om noen med mindre du har de rette til å gjøre det.»

«Disse pasientene bruker alle tunge medisiner. De er i så dårlig tilstand at de ikke engang kan bli berørt, eller snudd, for så snart du gjør noe, går oksygenet deres ned og de begynner å krasje.»

«Det er ikke bare ventilatorene som holder dem i live, det er også medisiner, men de som vi nå går tomme for. Det er mangel på fentanyl, propofol (et beroligende middel) og andre medisiner. Pasientene bruker maksimalmengden av disse medisinene, for at vi skal få holdt dem beroliget. Hver dag sier apotekene: vi er tomme for dét, og vi er tomme for dét. De hadde aldri denne mengden pasienter på alle disse medisinene før, og jeg tror ikke de får besørget det raskt nok.»

Medisinmangelen er et landsdekkende fenomen som truer med en ytterligere økning av dødstallene og lidelsene. Fra den 1. til den 24. mars var det en økning på 51 prosent i etterspørselen etter et halvt dusin forskjellige beroligende medikamenter og bedøvelsesmidler som anvendes for å intubere Covid-pasienter. Etterfyllingsraten (raten for at innsendte resepter faktisk leveres og videreformidles til sykehusene) falt fra 100 prosent i begynnelsen av mars, til bare 63 prosent innen den 24. mars.

Etterspørselen etter tre smertestillende medisiner, deriblant fentanyl og morfin, steg med 67 prosent, mens etterfyllingsraten falt fra 82 til 73 prosent. Behovene for fire medikamenter for nevromuskulære blokkeringer steg med 39 prosent, med en etterfyllingsrate på bare 70 prosent. Med tanke på den eksplosive spredningen av Covid-19 de siste ukene, er det helt klart at etterfyllingsraten siden har falt ytterligere.

På toppen av alt presset i deres arbeid er det fortsatt mange av helsepersonalet som sliter med å kunne testes for sin egen del. Dessuten er de utsatt for et alvorlig emosjonelt stress fordi de frykter å utsette sine familier for deres egen eventuelle smittespredning.

Elizabeth sa: «Jeg pleier Covid-19 pasienter hver dag. Hvorfor kan ikke jeg bli testet? Jeg tror de ikke vil at vi skal testes, fordi de ikke vil ha sykepleiere som er ute på karantene i 10 dager. Jeg har en kollega som er ute i mer to uker allerede, han har en alvorlig feber og den har ikke gått ned. Jeg sjekker temperaturen min hver dag, jeg har hatt hodepine, men alle sier at dersom du hadde på deg N95 [masken] hele skiftet, da kan du få hodepine. Jeg har hatt mye vondt i kroppen.»

«Vi prøver alle å få avtaler for å bli testet, men de setter deg på venteliste, og de melder aldri tilbake. Jeg sendte vekk de to sønnene mine som går på college, fordi jeg tar vare på Covid-19-pasienter, og dessuten har jeg ei datter hjemme som også er sykepleier og ivaretar Covid-19-pasienter. Hun selv-isolerer seg i kjelleren, og jeg oppholder meg alene på stua.»

Leyla konkluderte: «Vi hører at i andre land besørges det [for helsearbeiderne] visse fasiliteter. Det trenger vi også. Vi burde hatt et sted å være i karantene, for å forberede oss. ... Mangelen på beredskap sjokkerer meg. Vi hadde to-og-en-halv måned. I slutten av januar begynte vi å se mange tilfeller i Kina, men hvor var forberedelsene? Og dette skal visstnok være et mektig land? Det kan ikke en gang forberede seg på en pandemi.»

_____________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien

[2. april 2020]

Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme

[31. mars 2020]

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]