EU-samtaler om respons på Covid-19-pandemien kollapset

Av Alex Lantier og Johannes Stern
10 April 2020

To uker etter sammenbruddet av et første toppmøte av finansministrene i eurogruppa over Covid-19-pandemien, kollapset det andre krise-toppmøtet i eurogruppa som startet på tirsdag og varte ut i natt-timene på onsdag, med bitre gjensidige anklager utvekslet mellom de ledende europeiske statene. Den europeiske union (EU), besatt av å redde de superrikes formuer, har ingen politikk for å hanskes med den dødeligste pandemien siden influensaepidemien i 1918, den såkalte Spanskesyken.

For arbeidere i Europa og internasjonalt er pandemien en uforlignelig sosial og økonomisk krise. På tirsdag, da eurogruppas fallerte toppmøte ble innledet, ble det diagnostisert 34 487 nye tilfeller og bokført 4 599 dødsfall ved sykehus på tvers av Europa, som ga en total på 709 125 registrerte tilfeller og 57 245 dødsfall. Restriksjonene vedtatt i desperate forsøk på å bremse smittespredningen kostet i forrige uke over 11 millioner arbeidsplasser, og har utløst Europas dypeste økonomiske krise siden Den store depresjonen på 1930-tallet.

Mens FNs anslag er at 80 prosent av verdens 3,3 milliarder-sterke arbeidsstokk er rammet av hel eller delvis arbeidsnedstenging, har det gått tapt millioner flere arbeidsplasser. Siden da er ytterligere én million arbeidsplasser tapt i Spania, 1,8 millioner i Frankrike og millioner flere på tvers av Europa.

Det er tiltakende raseri blant arbeidere og helsefagekspertisen mot EU, som har blokkert for en koordinering av helsemyndighetene og har underordnet deres helsemedisinske respons til storselskapenes oppfordringer om å holde arbeidere i arbeid for å gjøre profitter for bankene. Denne politikken, som spredte pandemien, førte til katastrofe. Mens de politiske retningslinjene for nedstenginger og sosial distansering først ble vedtatt etter arbeideres massestreiker og arbeidsnedleggelse på tvers av Italia og Europa, forfulgte EU-regjeringene den nasjonalistiske 1930-tallspolitikken kalt beggar-thy-neighbour [‘gjør naboen til tiggeren’], eksemplifisert ved beslutningen fra Berlin og Paris om å forby eksporter av medisinske nøkkelforsyninger til det hardt rammede Italia.

Mauro Ferrari, president for Det europeiske forskningsrådet (ERC) [European Research Council] og leder for Europas ledende vitenskapsinstitusjon, trakk seg på tirsdag i protest mot EUs håndtering av pandemien.

Ferrari uttalte til London-avisa Financial Times: «Jeg har blitt ekstremt skuffet over den europeiske responsen på Covid-19. ... Jeg ankom ERC som en inderlig tilhenger av EU, men Covid-19-krisen har endret mine synspunkter fullstendig, til tross for at jeg fortsetter entusiastisk å støtte ideene om internasjonalt samarbeid.» Ferrari fordømte EUs «fullstendige fravær av koordinering av politiske retningslinjer for folkehelsepolitikk blant medlemslandene, den vedvarende motstanden mot helhetlige og sammenhengende finansielle støtteinitiativer, de gjennomgripende ensidige grensestengingene.»

Denne vurderingen ble gjentatt av Janez Lenarčič, EU-kommisjonær for krisehåndtering, som kritiserte EUs kaldhjertede respons på det initielle utbruddet i Italia: «Det var en utilstrekkelig respons på den italienske forespørselen om bistand fra andre EU-medlemsland.»

Til tross for Lenarčičs kritikk var EUs finansministre ute av stand til å få utarbeidet noen koordinerte politiske retningslinjer for finansieringen av essensiell helseomsorg og bistand for arbeidere og småbedrifter under pandemien. Toppmøtet utviklet seg til bitre konflikter mellom de ledende EU-maktene om hvem som skulle ha nytte av redningspakkene, og om hvem som skulle bestemme hvilke innstramminger som skulle pålegges.

Møtet startet klokken 16:30, etter 90 minutters forsinkelse på grunn av meningsforskjeller om toppmøtets dagsorden. Ministrene avlyste pressekonferansen planlagt for 20:00, og fortsatte å krangle gjennom natta. Pressekonferansen planlagt for klokka 10:00 neste morgen ble igjen kansellert, og da på grunn av manglende enighet. Til slutt kunngjorde eurogruppas president, den portugisiske finansministeren Mario Centeno, at konferansen hadde mislyktes, og at samtalene skulle gjenopptas på torsdag.

I virkeligheten er EU-maktenes foreslåtte pakke ikke noen «gjennvinningspakke», og den inneholder ingen nødfinansiering for medisinske tiltak, eller for produksjon av viktige medisinske forsyninger (masker, ventilatorer eller sentrale medisiner). Pakka på € 540 milliarder [NOK 6 billioner; dvs. 6 044 760 millioner] inneholder bare € 100 milliarder [NOK 1,1 billioner; dvs. 1 119 milliarder] som visstnok er øremerket finansieringen av reduserte lønninger utbetalt til arbeidere permittert under pandemien; resten består av tildelinger til bankene og big business.

Det ser ut til at samtalene mislyktes over den nederlandske regjeringens krav, som var delvis støttet av Berlin, om at land som mottar EU-bistand, som Italia, sier seg enige om budsjettnedskjæringer og andre innstrammingstiltak diktert eksternt av EU, via den såkalte europeiske statbiliseringsmekanismen (ESM) [European Stability Mechanism]. Italienske embetsrepresentanter nektet å godta en slik avtale, som er modellert på EUs plyndring av Hellas under eurokrisen som etterfulgte Wall Street-krasjet i 2008.

Det ble overlatt til den tyske finansministeren Olaf Scholz, som jobber tett med sin franske kollega Bruno Le Maire, å komme med en offisiell uttalelse om samtalene. I en pressemelding på onsdag formiddag hevdet Scholz at anvendelsen av ESM «ikke er knyttet til en troika som trer inn i landene og utvikler programmer for fremtiden, som tilfellet var for ti år siden».

Dette er en åpenbar løgn. Allerede i hans videre kommentarer etterlot Scholz ingen tvil om at milliardene skal presses ut av den europeiske arbeiderklassen ved mer brutale innstrammingstiltak.

«Dere kan se av beslutningene vi har truffet i Tyskland at det allerede er mulig å utvikle veldig smarte programmer for fremtiden,» forklarte Scholz, og la til: «Vår beslutning er, for eksempel, at vi kommer til å tilbakebetale tilleggsgjelden som vi tar opp gjennom reglene som vi har pålagt oss i vår egen grunnlov, fra 2023 til 2043. Vi kan gjøre det, og det er slik det vil fungere andre steder.»

Slike uttalelser må tas som en advarsel til arbeidere i Tyskland og på tvers av hele Europa. Det europeiske borgerskapet insisterer ikke bare på å opprettholde innstrammingspolitikken som forårsaket sosial katastrofe over hele Europa, men på å intensivere den midt under en historisk økonomisk kollaps. Scholz’ referanse til gjeldsbremsa som ble skrevet inn i Tysklands grunnlov i 2009 gjør det klart. I løpet av det siste tiåret har den såkalte «svart null»-politikken med balanserte budsjetter, utarbeidet av den tidligere finansministeren Wolfgang Schäuble, tjent til å implementere massive angrep på arbeiderklassen.

Det sier bind om EUs klassekarakter at Scholz skryter av at han allerede har sikret seg støtte fra nesten alle europeiske regjeringer. «Som en tysk regjering vet vi at vi er i harmoni ikke bare med våre franske venner, men eksempelvis også med Portugal og Spania, og alle de andre som har uttalt seg,» hevdet Scholz.

Faktisk skakes EU til sine fundamenter av den dypeste helse- og økonomikrisen på et århundre, og avslører europeisk kapitalismes ufravikelige, historisk forankrede motsetninger. Ei gruppe italienske ordførere tok ut en helsideannonse i Tysklands høyreorienterte dagsavis Frankfurter Allgemeine Zeitung, der de forlangte bistand for italiensk gjeld og påkalte Vest-Europas ettergivelse av Tysklands nazi-krigsgjeld etter den andre verdenskrigen, fra 1953-konferansen i London.

Samtidig begynner finanselitens strateger å diskutere det å utsette EU-land som er sterkt gjeldstyngede etter et tiår med bankkausjoneringer til de superrike, for statskonkurser, samtidig med et oppsving av streiker og protester som har drevet frykt inn i finansaristokratiet. Statsgjeld i Italia er på over 150 prosent av landets BNP, og i Frankrike på 100 prosent av BNP.

Le Monde førte en spalte der det ble foreslått å forberede seg for europeiske lands mislighold av statsgjeld ved å utstede obligasjoner benevnt «Senior Corona Bonds» (SCB). Le Monde skrev at investorer kunne handle SCB-er, og dersom en regjering «går konkurs, vil den først betale ut til innehaverne av SCB-ene». Kreditorene kunne så prøve å forlange at bankerotte stater skulle organisere drastiske angrep på lønninger, sosiale utlegg, helsesystemer og offentlige skoler.

EUs redningsaksjoner, i likhet med de individuelle nasjonale redsningaksjonene vedtatt av unionens medlemsland, er reaksjonære og må avvises. Massive tiltak, essensielle for å få stanset pandemien, men motvirket av det europeiske borgerskapet, vil koste billioner av euro: for støtte av lønninger, for arbeidsplasser og pensjoner for arbeidsstyrkens og småforretningsfolks levebrød; for bygging av sykehus, for produksjon av ventilatorer, medisiner og verneutstyr nødvendig for behandling av sykdommen; og for finansieringen av utvikling og distribusjon av en vaksine. Det å få besørget pengene som trengs for å redde liv, betyr å ta tilbake de obskøne, multi-billioner-euro-formuene fra Europas finansaristokrati.

Kraften som kan ekspropriere de superrike er den europeiske arbeiderklassen, mobilisert i en felles internasjonal kamp for sosialisme, og for å få ned det kapitalistiske EU, og erstatte den med De forente sosialistiske stater av Europa.