Økonomien i eurosonen trekker seg sammen i rekordfart

Av Nick Beams
4 May 2020

Data som Eurostat bekjentgjorde på torsdag viste at økonomien i eurosonen i første kvartal trakk seg sammen med 3,8 prosent sammenlignet med de tre siste månedene i 2019, et årskalkulert fall på 14,4 prosent.

Dette er den største krympingen noen gang registrert, og den overgår langt det årskalkulerte fallet i den amerikanske økonomien på 4,8 prosent over samme periode. De største fallene var i Frankrike, hvor separate data viste at bruttonasjonalproduktet (BNP) falt med 5,8 prosent i mars-kvartalet sammenlignet med det forrige, og Spania, hvor BNP skrumpet med 5,2 prosent i samme periode.

Frankrikes byrå for nasjonale statistikker sa at fallet i den franske økonomien var drevet av en «uovertruffen» sammentrekning i husholdningenes forbruksutlegg på 6,1 prosent, og et fall på 11,8 prosent for investeringer.

BNP for Tyskland, eurosonens største økonomi, forventes å trekke seg sammen med 6,3 prosent for året, med data som viser at detaljhandelsomsetningen falt med raskere rate på mer enn et tiår, til tross for et løft i online-salg og økt mathandel.

Landets sysselsettingsetat rapporterer at mer enn 10 millioner arbeidere er registrerte for å få en del av deres lønninger betalt av regjeringen, og en fjerdedel av arbeidsstyrken har enten blitt sendt hjem eller jobber reduserte timeantall.

BNP-tallene for euroområdet for andre kvartal vil være langt dårligere, fordi nedstengingene på tvers av hele regionen som følge av koronaviruspandemien, først begynte å ta effekt fra de første ukene i mars.

Jessica Hinds, som jobber med europeisk økonomi ved Capital Economics, sa til Financial Times at sammentrekningen i første kvartal «vil blekne i sammenligning med den komplette kollapsen som ganske sikkert vil bli registrert for andre kvartal».

Styringsrådet for Den europeiske sentralbanken (ECB) tok på møtet torsdag, da de nye BNP-tallene ble sluppet, samme veien som Fed i USA, og forpliktet seg til å pumpe mer penger inn i markedene, men det var noe kritikk fra finanskretser for at banken ikke gikk like langt som dens amerikanske motpart.

ECB-president Christine Lagarde sa at eurosonens økonomi kunne trekke seg sammen med så mye som 12 prosent i år, og at formen for en eventuell gjenvinning var høyst usikker.

«Euroområdet står overfor en økonomisk sammentrekning av en størrelsesorden og hastighet som er uovertruffen i fredstid,» sa hun.

ECB lot styringsrenta forbli uendret, men indikerte at banken ville tilrettelegge for fire-års lån til banker til ei rente på minus 1 prosent – dvs. effektivt sett betale dem for å låne penger.

Det var noe kritikk fra finanskretser for at ECB ikke utvidet sitt pandemi-nødkjøpsprogram PEPP [Pandemic Emergency Purchase Program] på € 750 milliarder [NOK 8 388 milliarder], som sentralbanken handler statsgjeld og selskapsobligasjoner for, til mer enn € 1 billion.

Andrew Cunningham, en økonom fra Capital Economics i London, signaliserte at finansmarkedene vil ha mer, og sa at ECBs unnlatelse av å oppskalere PEPP «vil etterlate investorer med gnagende tvil om dens forpliktelse til å understøtte regjeringslån under koronaviruskrisen».

ECB har så langt brukt € 100 milliarder av programmet siden det ble introdusert i midten av mars, hvilket indikerer at det med den nåværende raten vil gå tomt innen oktober. Men ECB-uttalelsen sa at styringsrådet var «fullt beredt til å øke størrelsen på PEPP, og tilpasse programmets sammensetningen, med så mye som nødvendig og så lenge som nødvendig».

Lagarde understreket dette engasjementet i sine kommentarer til pressen. «La oss forstå hele ildkraften som ECB har tilgjengelig, som ligger nord for € 1 billion,» sa hun. ECB ville bruke sin «fulle fleksibilitet til å anvede denne ildkraften» der banken mente det var en «spesiell risiko» for tilstramming av økonomiske forhold.

Lagarde antydet at programmet kunne bli utvidet utover slutten av året, og bli brukt til oppkjøp av selskapsobligasjoner fra såkalte «falne engler», det vil si selskaper som tidligere hadde sin gjeld klassifisert til å være av investeringsgrad, men som hadde falt til under det nivået.

Hun sa at kjøpene ville bli utført på en «fleksibel måte» over tid, og på tvers av klasser av verdipapirer og forskjellige jurisdiksjoner.

Lagardes bemerkninger var innrettet på endelig å få lagt ned stormen av kontroverser som ble utløst på forrige ECB-møte, da hun sa at det ikke var sentralbankens oppgave å lukke for de sprikende avkastningsratene på statsobligasjoner. Det ble sett som en manglende forpliktelse til å støtte italiensk statsgjeld, der rentene tenderer å stige høyere enn Tysklands og de nordlige økonomiene, på grunn av bekymring for stabiliteten i det italienske finanssystemet og nivået på landets statsgjeld.

Lagarde svarte på et spørsmål om det nå var ECBs politiske retningslinje å kontrollere spriket på statsgjeldrentene, og sa «vi vil anvende alt og enhver fleksibilitet» for å sikre at pengepolitikken blir «skikkelig overført til alle jurisdiksjoner, fra øst til vest, fra nord til sør, til alle sektorer av økonomien».

Situasjonen i Italia lyder et varsel om hva som vil komme, og innvirkningen for arbeiderklassen på tvers av hele Europa. Ved slutten av fjoråret utgjorde den italienske statsgjelden mer enn 130 prosent av landets BNP og den forventes å vokse ytterligere som resultat av pandemien.

Tirsdag nedjusterte Fitch Ratings Italias kredittrangering til bare ett hakk over søppelstatus [‘junk’]. Ratingforetaket advarte om at «nedadgående press på rangeringen kunne gjenoppstå dersom regjeringen ikke gjennomfører en troverdig økonomisk vekst og finanspolitisk strategi som utøker tilliten til at generell statsgjeld/BNP vil bli plassert på et utviklingsforløp nedad over tid».

Gitt den enorme sammentrekningen av den italienske økonomien og av eurosonens som helhet, er den eneste måten dette forholdet kan reduseres det å skjære ned på statens utlegg til viktige sosiale tjenester. Det vil si at arbeiderklassen, ikke bare i Italia, men over hele Europa, vil bli tvunget til å betale for pengene som er besørget for storselskaper og finanssystemet.

Dette er ikke et spørsmål om spådom, men om den historiske referansen. I de umiddelbare etterdønningene av 2008-finanskrisen forpliktet regjeringer i de vesentlige økonomiene seg til stimulansepakker for å «redde» økonomien. Men innen juni 2010, så snart den umiddelbare finanskrisen var passert, fant det sted et avgjørende skifte og en dreining i retning av programmer for nøysomhet og innstramminger. Dette førte til at offentlige utgifter ble skjært ned, ikke minst for helsevesenet, som i sin tur skapte de katastrofale betingelsene som pandemien eksponerte.

Som Fitch-uttalelsen indikerer vil finanskapitalen nå, med redningstiltak som går langt utover de fra årene 2008 og 2009, kreve at disse tiltakene iverksettes enda mer voldsomt og mer vidtrekkende.

Forfatteren anbefaler også:

Aksjemarkedene til værs på Feds løfter om å videreføre selskapstildelinger

[1. mai 2020]

Covid-19-pandemien og veksten av økonomisk nasjonalisme

[22. april 2020]