Indias høyesterett vedgår sosialtragedien som utspiller seg, etter å ha ignorert migrantarbeidernes lidelser

Av Wasantha Rupasinghe
1 June 2020

Etter i to måneder å ha ignorert den forferdelige situasjonen som migrantarbeidere står overfor på grunn av den katastrofale og slett forberedte Covid-19-nedstengingen pålagt av statsminister Narendra Modi og hans BJP-regjering, meldte Indias høyesterett på torsdag en ordre om regulering av transporteringen av migranter til deres hjemstater.

Ordren kom to dager etter at landets høyeste domstol traff suo motu-beslutningen om «problemene og elendighetene migrantarbeidere er utsatt for, der de har blitt strandet i forskjellige deler av landet». [O. anm.: juridisk term, tilsvarende sua sponte, for en statsmyndighets handling uten tilskynding fra annen part]. Ordren er fremfor alt motivert av frykten innen Indias juridiske myndigheter for at en fortsatt unnlatelse av å iverksette noen tiltak kan føre til at raseriet som bygger seg blant millioner av undertrykte arbeidere og slitere bryter ut i opposisjon mot hele kapitalisteliten og dens stat.

Modi påla i slutten av mars en tre ukers landsomfattende nedstenging, med knapt fire timers varsel. Det vidtrekkende trekket ble ikke ledsaget av noen økonomisk eller sosial bistand for de hundrevis av millioner av migrantarbeidere og andre utfattige dagarbeidere som over natta ble frarøvet deres levebrød.

Regjeringen kunngjorde såkalte hjelpetiltak først den andre dagen av nedstengingen. Hjelpepakka på $ 22,5 milliarder [NOK 218 millarder] var bare smuler for Indias 1,37 milliarder innbyggere, der den totale assistansen bare utgjorde 1200 rupier, eller 155 kroner per person. Mange arbeidere var enten ikke kvalifiserte for, eller de fikk ikke tilgang til «nødhjelpen» fordi programmene den ble distribuert gjennom var knyttet til delstatene for deres hjemstavn eller fødested.

I løpet av få dager ble det vist grufulle bilder som viste migrantarbeidere etterlatt for å klare seg selv, der de desperat prøvde å komme seg tilbake til deres hjemlandsbyer, hvor de håpet å finne mat og husly hos slekt og famile. Med innstilte tog- og busstjenester la millioner av migrantarbeidere ut på vandring til fots, hundrevis av kilometre for å nå tilbake til deres landsbyer. Da myndighetene til slutt grep inn gjorde de det ikke for å bistå arbeiderne, men snarere for å få stengt dem inne i fengselslignende leirer under påskudd av å skulle stanse spredningen av koronaviruset. I virkeligheten skapte de trange, provisoriske boliginnkvarteringer med mangelfull matforsyning og forferdelige sanitære forhold, og et gunstig miljø for viruset til å kunne spre seg.

Der de var innesperret var de hjelpeløse migrantene i vesentlig grad avhengige av veldedighets- og frivilligorganisasjoner for mat.

Modi-regjeringens nekting av å rulle ut massetesting og besørge ytterligere ressurser til Indias kronisk underfinansierte helsevesen innebar at nedstengingen ikke klarte å «bryte kjeden» av infeksjoner. Modi ble derfor tvunget til gjentatte ganger å kunngjøre forlengelser av nedstengingen, som sist var satt til å oppheves den 31. mai. Der han gjorde dét tilbød han ikke noe mer til folket som har kjempet for å overleve under regjeringens hungersnød-lignende bistand.

Under de uutholdelig brutale betingelsene i leirene begynte migrantarbeidere å protestere og kreve retten til å få reise hjem. Etter hvert som nedstengingen ble lempet chartret forskjellige delstatsmyndigheter tog og busser for å få fraktet arbeiderne. I et kaldblodig trekk som oppsummerer det indiske borgerskapets forakt for de fattige massene prøvde de imidlertid å få de sultne arbeiderne til å betale for deres befordring. Myndighetene gjorde heller ingen anstrengelser for å teste arbeiderne for virusinfeksjon før de returnerte dem hjem, som betyr at mange sannsynligvis bar det med seg til landlige områder på tvers av hele landet.

Mange arbeidere som manglet midler til å få betalt billettprisene regjeringen krevde ga seg igjen ut på vandring langs motorveier og jernbanelinjer, og forårsaket en serie tragiske ulykker. I en spesielt grufull episode kjørte et tog over 16 migrantarbeidere på deres vei hjem.

Mot bakteppet av så utbredt menneskelig lidelse følte Indias høyesterett seg tvunget i sin ordre til å melde: «Så snart delstatsregjeringer rekvirerer tog, da må jernbanene besørge dem. Ingen billetter for tog eller buss skal belastes migrantarbeidere. Billettprisen skal deles av delstatene.» Domstolen sa også at de strandede migrantarbeiderne «skal få mat av den berørte staten, på stedet» og besørges mat og vann under deres jernbanereise. Ordren utla videre at delstatene måtte føre tilsyn med registreringen av migrantarbeidere, og derpå sikre at de kommer ombord på en buss eller et tog på tidligst mulige tidspunkt. Til slutt fastslo den at dersom migrantarbeidere blir funnet gående langs veiene, skulle de tas med til husly og besørges mat og alle fasiliteter. Høyesterett skal den 5. juni holde en ytterligere høring om anliggendet.

Det indiske juridisk nettstedet LiveLaw.in skrev at høyesterettsbenken, bestående av dommerne Ashok Bhushan, Sanjay Kishan Kaul og MR Shah «sa ikke at Senteret ikke gjorde noe», men at «noen ytterligere skritt må tas». Den føderale påtalemyndighetens statsadvokat [Solicitor General] Alsoar Mehta, som opptrådte på regjeringens vegne, sa at så langt har anslagsvis 10 millioner migranter fått transport hjem – 5 millioner med jernbane og 4,7 millioner via veitransport. Statsadvokaten understrekte at sentralregjeringen ikke engang kjenner omfanget av problemet, og vedgikk at bare delstatene har «nøyaktig informasjoner» om antallet som fremdeles befinner seg i de provisoriske leirene. Mehta prøvde også arrogant å bagatellisere de grufulle betingelsene som migrantarbeidere står overfor, og kalte dem «isolerte hendelser».

Mindre enn to uker før høyesterett motvillig innrømmet tragedien som har rammet migrantarbeiderne avviste den 15. mai en rettstevning av offentlig interesse, som etterspurte nødbistand for migranter. Som respons på stevnerens henvisning til de 16 arbeiderne som ble drept av toget spurte dommer Nageswara Rao, et medlem av dommerbenken som hørte saken, kynisk: «Det er folk som går, og ikke stanser. Hvordan kan vi få stoppet dét?» Den tidligere nevnte dommeren Kaul støttet Raos linje, der han fortalte stevneren: «Din kunnskap er fullstandig basert på avisutklipp, og deretter vil du i henhold til Artikkel 32 at denne domstolen skal beslutte. La delstatene beslutte.» Artikkel 32 i Indias konstitusjon gir enkeltpersoner rett til å forespørre om høyesteretts justis, dersom de mener at deres rettigheter er «unødig behindret».

BJP-regjeringen og den indiske styringselitens kaldblodige behandling av migrantarbeidere understreker den indiske kapitalismens totale banketrott. Etter tre tiår med rask kapitalistisk ekspansjon og Indias påståtte «oppsving», er alt som er igjen for millioner av indiske slitere sult, fattigdom og endeløs sosial elendighet, i hendene på en korrupt og brutal styringselite. At de indiske juridiske myndighetene nå har grepet inn har mindre å gjøre med deres bekymring for de fattige arbeidernes vanskeligheter enn det har med deres frykt for at den lidelse og død som nå erfares på en masseskala skal utløse en sosial eksplosjon som statsinstitusjonene ikke vil være i stand til å kontrollere.

Dette kan sees i noen av rettskjennelsene som domstolen har avsagt under pandemien. Den 31. mars, nesten ei uke etter nedstengingen, godtok høyesterett ukritisk regjeringens påstand om at masseforflytningen av migrantarbeidere var resultat av «panikk skapt av falske nyheter om at nedstengingen skulle videreføres i mer enn tre måneder». I en flagrant krenking av rettighetene av ytrings- og pressefrihet, som er garantert i Indias konstitusjon, sluttet domstolen seg til regjeringens trusler mot mediekanaler om rettstiltale for å spre «falske nyheter» dersom de ikke fulgte opp offentliggjøring av hva den betegnet som «den offisielle versjonen» av «utviklingstrekkene» (se: «Amid India’s calmitous lockdown, Modi seeks to censor coronavirus reports»).

Høyesteretts siste rettskjennelse om migrantarbeidere må også sees som et forsøk på å gjenopprette dens sterkt frynsete image som en «folkets institusjon». Over flere tiår har Indias høyeste domstol kollaborert med angrepene på demokratiske rettigheter, og med styringselitens stadig mer uttalte dreining i retning av rabiat kommunalisme som middel til å få avledet sosial opposisjon og få splittet arbeiderklassen.

I løpet av Modi-regjeringens seks år har domstolen bykset ytterligere til høyre og besørget et legalt imprimatur til BJPs autoritære og hindu-sjåvinistiske politikk. I november i fjor utstedte høyesterett eksempelvis en rettsbeslutning som støttet den voldelige agitasjonen som BJP og partiets hindu-høyreallierte gjennom flere tiår har mønstret for å få bygget et tempel viet den mytiske hindu-guden lord Ram på stedet der Babri Masjid-moskéen tidligere sto i Ajodhya, Utter Pradesh. 1500-talls-moskéen ble rasert til grunnen i 1992 av hindu-fanatikere, som handlet etter anvisninger fra BJPs toppledere, og i et uttrykkelig brudd på den indiske høyesteretts ordre.

Indias høyeste domstol har også gitt grønt lys for BJP-regjeringens åpenlyst antidemokratiske utøvende fiat [o. anm.: regjeringsdekret] angående delstaten Jammu og Kashmirs semi-autonome konstitusjonelle status, Indias eneste delstat med muslimsk flertall, og regjeringens pålegging av en seks-måneder-lang de facto beleiringstilstand i det omstridte området.

_________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000 (28. mai 2020)

Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger (27. mai 2020)

Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død (23. mai 2020)