Partileder Sahra Wagenknecht for det tyske Venstrepartiet oppfordrer til de-globalisering

Av Peter Schwarz
12 June 2020

Forsøk på å redde økonomisk liv ved å vaksinere det med virus fra nasjonalismens lik resulterer i en blodforgiftning som bærer navnet fascisme.

Leo Trotskij, «Nasjonalisme og økonomisk liv», april 1934.

Sahra Wagenknecht, leder for det tyske Venstrepartiet [Die Linke], svarer på koronaviruskrisen med en oppfordring om de-globalisering. Den 20. mai skisserte hun sine ideer i den spalten hun regelmessig skriver for det høyreorienterte ukemagasinet Focus.

Sahra Wagenknecht [Foto: Raimond Spekking/CC BY-SA 4.0 via Wikimedia Commons]

Under overskriften «Det Tyskland nå trenger, for å redde middelklassens velstand», sier Wagenknecht: «Det å beskytte arbeidere og innenlandske leverandører mot billigimport og fiendtlige overtakelser er ikke nasjonalistisk, men en demokratisk plikt. ... Vi må bringe industriell verdiskaping tilbake til Europa, og overvinne vår avhengighet i viktige sektorer som den digitale økonomien.»
Wagenknecht begrunner sin oppfordring om «beskyttelsestiltak for den innenlandske økonomien» ved å hevde at på slutten av 1800-tallet overvant Tyskland og USA deres industrielle tilbakeståenhet «bak beskyttelsen av høye tollmurer». Hun fortsetter: «Det var ikke frihandel, men proteksjonisme som gjorde begge land rike.»

Hun hevder at de som hadde nytte av den nyere globaliseringen var «bare de landene som ikke har fulgt spillereglene for det vestlige spillet – frihandel, kapitalens frie bevegelse, statens tilbaketrekking fra økonomien – men fulgt deres egne regler.» Kina, Japan og Sør-Korea «eksponerte ekstremt selektivt deres nasjonale industrisektorer for den internasjonale konkurransen, og alltid bare når de var i stand til å overleve den på et likt spilleplan.»

Wagenknecht knytter oppfordringen til proteksjonisme til angrep på «globaliseringsvinnerne», som hun sier er «anglosaksiske finansielle investorer», «den internasjonale milliardærklubben» og en «ny overklasse av akademikere som bor i de trendy bydistriktene i vestlige metropoler.»

Hun kontrasterer dem med alle de «som opplever sine liv vanskeligere og mer usikre». Det er mange akademikere blant globaliseringens «tapere», men fremfor alt er det «mennesker som ikke har universitetsgrader, og som har dårligere utsikter til en solid jobb og profesjonell fremgang i dag enn de hadde i andre halvdel av forrige århundre.»

Påstanden om at tollmurer og andre proteksjonistiske tiltak tjener til å beskytte sosialt vanskeligstilte er bedragersk og politisk reaksjonær. Den står ikke i sosialismens tradisjon, men heller i tradisjonen for fascisme. Den tjener til å piske opp nasjonalisme, splitte den internasjonale arbeiderklassen og forbereder for handelskrig og militær krig.

Både Mussolini og Hitler beskyldte verdensøkonomien for den dype resesjonen på 1930-tallet og forfulgte nasjonalistisk økonomisk politikk. Leo Trotskij, sammen med Lenin den viktigste lederen for den russiske Oktoberrevolusjonen, og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, skrev artikkelen «Nasjonalisme og økonomisk liv» [engelsk tekst] i april 1934, som sitatet ovenfor er hentet fra.

I artikkelen forklarer Trotskij ikke bare det anakronistiske, dypt reaksjonære innholdet i økonomisk nasjonalisme, han spår også – fem år før andre verdenskrig – at «dekadent fascistisk nasjonalisme, forbereder vulkanske eksplosjoner og grandiøse sammenstøt på verdensarenaen, og innebærer ikke annet enn ruinering. Alle våre erfaringer med dette partituret de siste 25 eller 30 årene vil bare virke som den idylliske overtyren sammenlignet med helvetesmusikken som er forestående.»

Trotskijs vurdering var basert på den marxistiske historieforståelsen, som hevder at utviklingen av produktivkreftene er drivkraften for menneskehetens fremgang. På 1700- og 1800-tallet hadde borgerlige revolusjoner overvunnet middelalderens partikularisme og skapt moderne nasjon-stater der den kapitalistiske økonomien kunne utvikle seg.

Men økonomisk utvikling stanset ikke innenfor det nasjonale rammeverket. Verdenshandelen vokste og fokuset forflyttet seg fra det interne til det eksterne markedet.

«1800-tallet var preget av sammensmeltingen av nasjonens skjebne med skjebnen til dens økonomiske liv; men den grunnleggende tendensen i vårt århundre er den tiltakende motsetningen mellom nasjonen og det økonomiske livet,» forklarer Trotskij. «Den nåværende krisen som alle fortidens kapitalistiske kriser er syntetisert inn i, signaliserer fremfor alt det nasjonale økonomiske livets krise.»

Imperialistmaktene prøvde å «løse» denne krisen med voldsom ekspansjon, på bekostning av deres rivaler. Det var hovedårsaken til de to verdenskrigene. Trotskij skrev: «Én av hovedårsakene til [den første] verdenskrigen» var den tyske kapitalens bestrebelser for å få brutt gjennom til en større arena. Hitler sloss som korporal i 1914 til 1918, ikke for å forene den tyske nasjon, men i navnet av et super-nasjonalt imperialistprogram.»

Men krigen brakte ingen løsning. Derfor utnevnte styringselitene i 1933 Hitler til kansler og ga ham diktatoriske fullmakter. Nazistene ble brukt til å forberede for en imperialistisk verdenskrig nummer to, ved å knuse arbeiderbevegelsen og konsentrere nasjonaløkonomien.

Selv om den er nesten 90 år gammel, er Trotskijs artikkel mer relevant i dag enn noen gang. Integreringen av verdensøkonomien har nådd uforlignelige nivåer. Ikke bare handel, men også produksjonskjeder spenner over hele kloden. Verdensbefolkningen er fire ganger så stor som i 1933, med nesten 8 milliarder mennesker, hvorav mer enn halvparten bor i byer.

Forsøket «med makt å få underordnet økonomien til den utdaterte nasjon-staten» har enda mer ødeleggende konsekvenser i dag enn det hadde den gang. Det reiser spørsmål om menneskehetens overlevelse.

Ikke desto mindre, med utgangspunkt i USA, brer økonomisk nasjonalisme og handelskrig om seg som en skogbrann. For nok en gang å sitere Trotskij: «I stedet for å rydde klar en passende stor arena for moderne teknologis operasjoner, hakker og finskjærer makthaverne økonomiens levende organisme istykker.»

Alle imperialistmakter, inkludert Tyskland, er engasjert i massiv gjenopprusting. Milliarder blir brukt på fornyelse av atomvåpenarsenaler. Forberedelsene til krig, spesielt mot Kina, er langt fremskredne. Overalt hever høyreekstreme og fascistiske krefter sine hoder.

Som en økonom med doktorgrad vet Wagenknecht naturlig nok at det er umulig med fredelige midler å få brakt økonomien tilbake til nivået fra flere tiår eller århundrer tilbake. I et økonomisk høyt utviklet land som Tyskland, som er mer avhengig av den internasjonale arbeidsdelingen enn nesten noe annet, er denne ideen absurd.

Hennes forfekting av proteksjonisme forfølger et annet mål. Ved å gjøre dét støtter hun det tyske borgerskapet i fremtidige handelskriger og militære kriger mot Kina, og spesielt mot USA. Og hun søker å få mobilisert krefter til å motsette seg den internasjonale arbeiderklassens enhet – den eneste sosiale kraften i stand til å omvelte kapitalismen og organisere verdensøkonomien for hele menneskehetens fordel.

Wagenknechts agitasjon mot flyktninger, som gjentatte ganger har innbrakt henne ros fra det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), var ikke en tilfeldighet eller et feiltrinn. Hun har gjort mange sikksakker i sin politiske karriere, men én ting har alltid vært konstant – hennes nasjonalisme.

Etter den tyske gjenforeningen i 1991 tjente 20-åringen som en ungdommelig størrelse for Kommunistplattformen i Partiet for Demokratisk Sosialisme (PDS), som ikke var noe annet enn en samling aldrende østtyske partifunksjonærer som klamret seg til stalinismen og dens nasjonalistiske doktrine om «sosialisme i ett land». 20 år senere begynte hun å synge hyllester om den reaksjonære Adenauer-tiden etter krigen og dens økonomer. Hun siterte ikke lenger Marx. I stedet adopterte hun synspunktet at sosialisme egentlig innebar konsistent liberalisme, med konkurranse, meritokrati og personlig ansvar.

Nå hun nå oppfordrer til en sterk stat for å beskytte den tyske økonomien mot «kinesisk eksportdumping» og «utenlandske overtakelser», og for å sikre «ekte konkurranse om prestasjoner», som hun forklarte i et intervju med næringslivsmagasinet Capital den 21. mai. Hun avviser derimot eksplisitt en «statsøkonomi». Det er «ikke statens oppgave å administrere selskaper på permanent basis», erklærer hun.

Selv om Wagenknecht trakk seg som leder av Venstrepartiets parlamentsgruppe i november i fjor, fortsetter hun å være en av partiets ledende representanter. Hun representerer ofte Venstrepartiet på talkshow og i media. Hun symboliserer et parti som står uforbeholdent bak tysk imperialisme og er forberedt på å forsvare det tyske borgerskapets interesser med alle midler, mot arbeiderklassen på hjemmebanen og mot den tyske imperialismens ytre rivaler.

Forfatteren anbefaler også:

Germany’s Left Party spearheading deadly back-to-work drive

[26. mai 2020]

Germany’s Left Party joins hands with far-right Alternative for Germany

[11. mars 2020]