Merkel og Macron promoterer EU-militarisme, under voksende konflikter med Washington

Av Johannes Stern og Alex Lantier
1 July 2020

På mandag var den tyske kansleren Angela Merkel vertskap den franske presidenten Emmanuel Macron på Slottet Meseberg nær Berlin, før Tyskland den 1. juli overtar presidentskapet for EU-rådet.

Samtalene fant sted midt under Covid-19-pandemien, den dypeste økonomiske krisen siden slutten av andre verdenskrig og med voksende spenninger mellom USA og EU. Det er internasjonalt tiltakende sjokk og bestyrtelse over den politiske og økonomiske oppløsingen i USA, der myndighetene nekter å treffe meningsfulle tiltak mot Covid-19 selv om pandemien eskalerer vilt.

Den tyske kansleren Angela Merkel og den franske presidenten Emmanuel Macron holder en felles pressekonferanse etter det bilaterale møtet på den tyske regjeringens gjestehus Slottet Meseberg ved Gransee nær Berlin, Tyskland, mandag 29. juni 2020. Møtet fant sted forut for at Tyskland overtar presidentskapet for EU-rådet andre halvdel av 2020. [Foto: Hayoung Jeon, Pool via AP]

Etter at EU har blokkert for amerikanske statsborgeres innreise til Europa oppfordret Merkel og Macron til opptrappede militærutlegg og sosial nøysomhet og innstramminger, for å sikre Europas evne til å føre krig uavhengig av Washington.

Merkel innledet den felles pressekonferansen med ordene: «Vi lever i en alvorlig tid.» Hun refererte både pandemien og «den økonomiske utfordringen knyttet til den, som vi ikke har sett maken til på flere tiår, eller kanskje noen gang før.»

Hun sa at Tyskland og Frankrike ønsker å «spille en felles rolle i de kommende månedene, for å gjøre det klart at Europa er vår fremtid ... Bare i det europeiske samfunn vil vi være sterke, og kan spille vår rolle i verden.» De «store utfordringene» hun så for seg inkluderte digitalisering, klimaendringer, men også «spørsmålet om krig og fred, i ordets virkeligste forstand».

Merkel og Macron forklarte ikke hvilke kriger som kunne være overhengende, men de la vekt på at de europeiske statene bare ved å samarbeide kunne konkurrere globalt med andre stormakter. «Vi må definere våre relasjoner med verden som den Europeiske Union,» sa Merkel. «Dette har å gjøre med relasjoner til Afrika, med relasjoner til Kina, og selvfølgelig med transatlantiske relasjoner. Det faktum at vi står overfor en stor utfordring her, det kan sees hver dag.»

Den vidtrekkende karakteren av spørsmålene som Meseberg-samtalene omfattet ble indikert av et intervju Merkel innvilget til et konsortium av europeiske aviser. Der hun snakket til Guardian i Storbritannia, Sueddeutsche Zeitung i Tyskland, Le Monde i Frankrike, La Stampa i Italia, La Vanguardia i Spania og Polityka i Polen, diskuterte hun Tysklands kommende presidentskap for Det europeiske råd, og hun ga uttrykk for de økende bekymringene i europeisk styringskretser om deres relasjoner til Washington.

På spørsmål om Europa ville etablere strategisk autonomi fra Washington, svarte hun: «Det er tvingende grunner til å forbli forpliktet til et transatlantisk forsvarssamfunn, og vår delte nukleærparaply. Men selvfølgelig, Europa trenger å bære mer av byrden enn under den kalde krigen. Vi vokste opp i den visse kunnskap om at USA ønsket å være en verdensmakt. Skulle USA nå, av egen fri vilje, ønske å trekke seg fra den rollen, da må vi reflektere over det, veldig dypt.»

Merkel sa ikke hva som kunne føre til at Washington skulle forlate sin rolle som den ledende verdensmakten. Det er imidlertid ingen hemmelighet at hele det amerikanske kapitalistetablissementet er desperat etter å få opprettholdt USAs raskt falmende globale hegemoni. Det Merkel og andre europeiske statsoverhoder faktisk «reflekterer» over er ikke muligheten for en politisk endring besluttet av Washington «av egen fri vilje», men den akselererende kollapsen av amerikansk kapitalismes verdensposisjon.

Konflikter mellom Washington og europeiske hovedsteder om internasjonale anliggender tiltar vedvarende. Der Trump-administrasjonen truer både Tyskland og Kina med handelskrigtariffer for hundrevis av milliarder av dollar, beklaget Merkel den «bryske» tonen i global politikk: «I disse dager må vi gjøre alt vi kan for å stoppe oss selv fra å kollapse inn i proteksjonisme. ... Jeg har ingen illusjoner om hvor vanskelig forhandlingene vil bli.»

Samtidig som Merkel kalte Kinas økonomiske fremvekst «en stor utfordring for våre liberale demokratier», foreslo hun en synlig annerledes tilnærming enn Washingtons, som truer med å misligholde USAs gjeld til Kina, og har sendt ut tre hangarskip for å true Kinas kyst. Merkel sa at Europa og Kina er «partnere i økonomisk samarbeid og bekjempelsen av klimaendringer, men også konkurrenter med veldig forskjellige politiske systemer. Det ikke å snakke med hverandre ville så absolutt være en dårlig idé.»

Hun foreslo også at det vil bli innvilget begrensede innrømmelser overfor myndigheter i mer gjeldstyngede EU-land, for å få sikret deres støtte til Tysklands nye bud for verdensmakt. Hun antydet at Tyskland kunne bidra med mer penger til et Covid-19-redningsfond, fordi «Tyskland hadde en lav gjeldsgrad, og har i denne ekstraordinære situasjonen råd til å påta seg mer gjeld.» Hun sa også at hun kunne støtte den spanske økonomiministeren Nadia Calviño som sjef for Euro-gruppa av finansministre for euro-området.

Merkel sa at tiltakene for å støtte de økonomisk svakere europeiske landene er «selvfølgelig også i våre egne interesser. Det er i Tysklands interesse å ha et sterkt indre marked, og å få EU til å vokse seg tettere sammen, og ikke falle fra hverandre.»

I Meseburg etterlot Merkel og Macron ingen tvil om at arbeiderklassen vil få å bære kostnadene av krisen. Merkel gjorde det klart at «Gjenvinningsfondet» på € 500 milliarder [NOK 5 450,65 milliarder], foreslått av Tyskland og Frankrike, vil være knyttet til brutal innstramming rettet mot arbeidende mennesker. Hun sa: «Alle må gjøre seg egnet for fremtiden, hjemme» og «styrke sin egen konkurranseevne». Som eksempel refererte hun til den italienske statsministeren Giuseppe Conte, som hun sa allerede hadde «kommet med forslag for å modernisere sitt land».

For tiden jobber de europeiske maktene tett sammen for omdanningen av EU til en militærallianse som – i motsetning til NATO – kan handle uavhengig av, og om nødvendig mot USA. Men konflikter gjenoppstår også mellom de europeiske hovedstedene. Da Merkel i sitt intervju foreslo at den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) «kunne anvndes av alle» som er rammet av krisen, ble hun imøtegått av Conte, som meldte: «Jeg er den som holder bøkene. Jeg ivaretar det italienske budsjettet, sammen med finansminister Roberto Gualtieri, statens regnskapsførere og de andre statsrådene.»

Det som på nåværende tidspunkt holder de europeiske regjeringene sammen er ikke noen enhet av interesser, men et desperat søk etter allierte mot utenlandske fiender og mot arbeiderklassen hjemme. Den eneste politikken de kan enes om er innstramminger, undertrykking og militarisme. Følgelig utstedte forsvarsdepartementene i Frankrike, Tyskland, Italia og Spania et fellesbrev til Josep Borrell, EUs sjef for utenriks- og militærpolitikk, der de oppfordret ham til en vesentlig felles EU-militæroppbygging, som respons på Covid-19-pandemien.

De skrev: «Under pandemien har våre væpnede styrker vært sentrale med deres hjelp til å få taklet utfordringene som er reist – både i Europa og forbi. Konsekvensene av pandemien har i dag allerede begynt å forverre eksisterende konflikter og kriser, ytterligere svekket skjøre stater og lagt et ekstra press på allerede anstrengte systemer og regioner. Sikkerhet og Forsvar må derfor forbli en topp-prioritet. Vi ønsker å leve opp til våre ansvar, og å være i stand til å møte både dagens og de kommende utfordringer, hjemme og i utlandet.»

De oppfordret til styrkingen av EUs permanente strukturerte samarbeid (PESCO) om militære saksanliggender; styrkingen av EUs forsvarsindustrier; utviklingen av et «Strategisk Kompass» for styring av felles EU-militæroppdrag; intensiveringen av militære operasjoner i Mali, Libya og Guineabukta; og ytterligere koordinering av EUs militærpolitiske retningslinjer. Samarbeidet med NATO ble oppført som aller siste punkt, i et avsnitt som forpliktet de fire EU-maktene til å «styrke den europeiske søylen innen NATO», så vel som å «ta fremover samarbeidet om sikkerhet og forsvar med andre partnerorganisasjoner».

De understreket at å bygge EUs evne til å føre militæraksjoner i storskala uavhengig av Washington ville kreve å pøse finansressurser inn i Europas krigsmaskiner.

De la til: «Det å bygge Europas industrielle, teknologiske og digitale suverenitet fordrer at vi knytter våre økonomiske og politiske retningslinjer enda sterkere til våre sikkerhetsinteresser… Det europeiske forsvarsfondet (EDF) er nøkkelen til å finansiere og fremme forsvarsforskning og utviklingen av kapasiteter som vil styrke vår evne til handle og konfrontere fremtidige militære kriser og globale trusler. Vi tar derfor til orde for et ambisiøst EDF-budsjett som en prioritet på forsvarsområdet, og en rask adoptering av EDF-regulering, i full respekt for diskusjonene om det flerårige økonomiske rammeverket (MFF) [Multiannual Financial Framework].»

Samtidig de europeiske maktene forbereder seg på krig erkjenner de åpent at deres relasjoner til Amerika kollapser. Tysklands utenriksminister Heiko Maas (SPD) sa til DPA: «Den som måtte tro at med en president fra Det demokratiske partiet, da vil alt bli det samme igjen, som det en gang var i det transatlantiske partnerskapet, den undervurdere de strukturelle endringene.»

Tre tiår etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen bryter kapitalismens historisk forankrede motsetninger raskt ut igjen, de som på 1900-tallet førte til to verdenskriger. Dette må forstås av arbeiderklassen som en advarsel. Veien fremover, mot den kapitalistiske krigshissingen på begge sider av Atlanterhavet, er byggingen av en internasjonal antikrigbevegelse og en kamp for sosialistisk revolusjon.