Demokratenes avvisning av Amerikas revolusjonære arv besørger åpning for Trump

8 July 2020

Donald Trump nådde nye høyder av klovneri med sin 3. juli-tale ved foten av Mount Rushmore, der han forsøkte å kombinere en absurd orasjon som forkynte hans hengivenhet til demokrati med en nøye innstudert etterligning av diktatoren Mussolini.

Der han slet med teleprompteren påkalte Trump «motet til de 56 patriotene som samlet seg i Philadelphia for 244 år siden og undertegnet Uavhengighetserklæringen. De nedfelte en guddommelig sannhet som forandret verden for alltid, da de sa: ‘Alle mennesker er skapt like.’» Han fortsatte med å forkynne at «vårt land ble grunnlagt på jødisk-kristne prinsipper.»

Trump vet ikke hva han snakker om. Bare for å fastlegge historisk nøyaktighet må det påpekes at grunnleggerne [the Founders] eksplisitt motsatte seg alle bestrebelser på å få forpliktet den amerikanske regjeringen til å favorisere noe som helst sett av religiøse prinsipper fremfor et annet. Thomas Jeffersons oppfatning om religionsfrihet, som han skrev i 1776 i Virginia-statuttet for religionsfrihet [Virginia Statute for Religious Freedom], innvilget like juridiske rettigheter til «jøden, hedningen, den kristne, mahometanen, hindooen og de vantro av enhver regligions benevnelse». Senere, og enda mer velkjent, skrev daværende president Jefferson i sitt brev fra 1802 til baptistforbundet Danbury Baptist Association i Connecticut, at de religiøse klausulene i Konstitusjonens første endringstillegg [First Amendment] hadde reist «en mur mellom kirke og stat».

Selvfølgelig er det egentlige problemet med Trumps tilnærming til Uavhengighetserklæringen og Konstitusjonen ikke at han er uvitende. Snarere er det at han forfekter oppfatningene til en beundrer av fascisme. Fikk han det som han ville skulle han velte Konstitusjonen og presidere over et militær-politi diktatur. Det var nettopp dét han forsøkte å få gjort ved begynnelsen av juni. Forsøket mislyktes på grunn av den manglende tilstrekkeligheten i forberedelsen. Men det er fortsatt Trumps mål. Hans tale inkluderte trusler om å knuse hans politiske motstandere, særlig «marxistene» og «den radikale venstresiden».

Trump pakket imidlertid i all hovedsak inn sin fascistiske tale – i det som var det mest bemerkelsesverdige ved hans opptreden ved Mount Rushmore, og også ved talen han holdt i Washington den 4. juli – som et forsvar for USAs revolusjonære demokratiske tradisjoner. Trump proklamerte at hans motstandere avviser alle de demokratiske prinsippene og tradisjonene knyttet til Den amerikanske revolusjonen og dens ledere. Mens derimot han, Donald Trump, er forkjemperen for USAs revolusjonære arv.

Hvordan har det blitt mulig for Trump å posere som forsvarer av det amerikanske demokratiet?

Som Wall Street Journal, full av ros for Trumps tale, forklarte:

Liberale eliter har skapt denne åpningen for ham ved å unnlate å stå opp mot radikalerne som anvender den berettigede harmen over drapet på George Floyd som ei klubbe for å få kapret Amerikas liberale institusjoner, og få pålagt alle andre deres intolerante politiske synspunkter.

Journal spør, der de bemerker at «New York Times’ 1619 Project» som håner USAs grunnlegging i 1776, og erstatter den med en historie som destillerer landet ned til et slaveeiende forehavende som vedvarer å være rasistisk inn til kjernen: «Hvem er det som egentlig oppildner til splittelse og en kulturkrig?»

Avisa konkluderer med at Trump, til tross for hans administrasjons katastrofale håndtering av Covid-19-pandemien, til-og-med kan vinne gjenvalg dersom han fortsetter langs disse linjene:

Ingen tvil om at Trump håper dette temaet kan re-starte hans valgkamp, og for en gangs skyld holdt han en tale som handlet om noe mer enn ham selv. Forbli på manus, legg til en agenda for andreperioden, og han kan til-og-med ha en sjanse. Men uansett hva resultatet blir i november, går ikke Trumps Mount Rushmore-tema vekk. Progressive eliter kurtiserer et tilbakeslag som vil ha mer enn én forfekter.

Med andre ord, Trump gjør full nytte av det faktum at Det demokratiske partiet søker å få dirigert de multietniske protestene mot politivold ned ei gate av reaksjonær rasistisk politikk.

Trump og Republikanerne har grepet anledningen til absurd å få portrettert seg som forsvarere av USAs revolusjonære arv, der de legitime kravene om fjerningen av konføderasjonsmonumenter har ført til angrep på Washington, Jefferson, Lincoln og Ulysses S. Grant, i tillegg til mot abolitionists [forkjempere for avskaffelse] som sloss og døde for å få opphevet slaveriet.

Etter logikken Times har utlagt i deres rasistiske omskriving av historien skal 1619 Project, som fremstiller Lincoln som bare lite-varianten av en rasist, skal nå et monument i Boston over Lincoln [engelsk tekst] og knusingen av slaveriet fjernes fra offentlighets åsyn. En kronikkartikkel publisert av Times på mandag oppfordret til ødeleggelsen av Jefferson Memorial i Washington, D.C. Ifølge Times er det ikke noe progressivt innhold i det de [the Founding Fathers] gjorde, siden Jefferson og mange av hans samtidige var slaveeiere.

Fra et politisk strategisk standpunkt er «venstresidens» frakobling fra USAs revolusjonære tradisjoner en blunder av «monumentale» (et relevant ord) proporsjoner, som gir Trump muligheten til å legitimere hans fascistiske budskap som et forsvar av amerikansk demokrati.

Angrepet på individer som Jefferson – 17-hundretallsforfatteren av Opplysningstidens største uttalelse, om at «alle menn er skapt like» – har ingenting med ekte venstreorientert eller sosialistisk politikk å gjøre. Snarere er det uttrykk for de sosiale interessene og de fundamentalt antidemokratiske aspirasjonene til et sjikt fra den øvre middelklassen.

De fire siste tiårene, fra-og-med Ronald Reagans oppstigning til presidentskapet og siden videreført av alle de påfølgende administrasjonene, har sett en ekstraordinær vekst av sosial ulikhet. USAs afrikansk-amerikanske befolkning har ikke vært unndratt denne prosessen. Ei enorm sosial kløft skiller de rikeste 10 prosent av afrikaner-amerikanerne fra de fattigste 90 prosent.

Denne langstrukne prosessen med konsentrasjon av rikdom har over tid produsert en erosjon av demokratisk bevissthet. Dette har funnet et særegent uttrykk i det akademiske fellesskapet av faste [‘tenured’] professorer, stort sett fra den øvre middelklassen, som i tiltakende grad er fiendtlig innstilte til de historieteoriene som prioriterer klasse og klassekamp. Denne seksjonen av samfunnet er langt mer interessert i teorier som konsentrerer seg om anliggender knyttet til identitet – hudfarge, kjønn, seksualitet, osv. – som kan anvendes for å få krevd og oppnådd større tilgang til den massive rikdommen nå konsentrert ved samfunnets apex [topp-punkt].

Dette sjiktets sosiale interesser er smeltet sammen med regjeringens bestrebelser på å få splittet arbeiderklassen og blokkert utviklingen av en forent kamp mot kapitalismen.

For dette formålet har Demokratene og Republikanerne anvendt hudfarge hver på deres egne måter. Mens Trump prøver å kultivere en fascistisk base, oppildner Demokratene uopphørlig til rasekonflikt med deres promotering av reaksjonære forestillinger som «hvitt privilegium» og påstanden om at politivold er «hvite menneskers» ansvar, snarere enn kapitaliststatens.

Fra miljøet som omgir Det demokratiske partiet, deriblant Times, blir alle anliggender tolket som et problem som kan henføres til hudfarge. Fattigdom, koronavirusets innvirkning, politivold og alle andre av kapitalismens konsekvenser presenteres som produkter av det uforsonlige raseskillet.

Denne innrammingen av det amerikanske samfunnet har den fordelen at det ikke fører til noen utfordring av kapitalistsystemet eller storselskapenes og finansoligarkiets dominans over samfunnet. Det er ikke et spørsmål om å få etablert ekte sosial likhet, men snarere «rettferdighet» – den bedre tildelingen av maktposisjoner til små sjikt av minoritetsbefolkningene.

Ingen progressiv bevegelse har noen gang vært bygget basert på hevingen av hudfarge som den fundamentale sosiale kategorien. Genuin venstreorientert, det vil si sosialistisk politikk, er basert på kampen for å få forent hele arbeiderklassen, uansett hudfarge, kjønn eller nasjonalitet. Det er bare på dét grunnlaget alle former for rasisme kan motarbeides. I gjennomføringen av denne kampen er arbeiderklassen den reelle bærer av alt som er progressivt i fortidens revolusjonære kamper, medregnet de to store borgerlig-demokratiske amerikanske revolusjonene.

Utviklingen av en slik bevegelse er ikke bare av en intellektuell-polemisk karakter. Det avgjørende spørsmålet er utviklingen av selve klassekampen. Det er nettopp fremveksten av en slik bevegelse, akselerert av styringselitenes morderiske tilbake-til-arbeid kampanje og den enorme sosiale krisen som omslutter landet, som både Trump og Demokratene responderer på.

Arbeiderklassen må bevæpnes med et revolusjonært sosialistisk lederskap. Dette er den sentrale oppgaven til Socialist Equality Party og partiets søsterpartier i Den internasjoanle komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International]. Vi oppfordrer de som vil bidra til å bygge denne bevegelsen til å melde seg med i Socialist Equality Party og ta opp kampen for sosialisme.

Niles Niemuth