Online-dokumentar avslører den psykologiske torturen av Julian Assange

Av Oscar Grenfell
16 July 2020

Tirsdag kveld holdt gruppa «Don't Extradite Assange» [Ikke utlever Assange] en online-premiere av «Not in our name» [Ikke i vårt navn], en kort dokumentar som gjennomgår de medisinske konsekvensene av den ti-år-lange forfølgelsen av Julian Assange, og dens implikasjoner for demokratiske rettigheter globalt.

Arrangementet var del av den pågående kampanjen mot fengslingen av WikiLeaks-grunnleggeren i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison, hvor han fortsetter å være truet av koronaviruspandemien. Det ble holdt i forkant av planlagte høringer i september for Assanges utlevering til USA, der han står overfor livsvarig fengsel, for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser.

Dokumentaren, regissert av John Furse, gjør god bruk av arkivopptak og originale intervjuer for å presentere en konsis og ugjendrivelig oppsummering av overgrepene Assange har lidd, påført av mange regjeringer, og de grunnleggende anliggender som står på spill, inkludert pressefrihet og kampen mot imperialistisk krig.

I motsetning til mange behandlinger av Assange-saken i foretaksmediene plasserer «Not in our name» WikiLeaks-grunnleggerens situasjon fast i kontekst av publikasjonene Assange står anklaget for i USA.

Den begynner med en kort gjennomgang av medieorganisasjonens 2010-utgivelser, som avdekket sivile massedrap i Irak og Afghanistan og andre brudd på folkeretten.

Opptak fra den gang demonstrerer den hysterske responsen fra amerikansk militæretterretning og det politiske etablissementet.

Kenneth Weinstein, president for den nykonservativ tenketanken Hudson Institute, blir vist der han erklærer at det var «veldig viktig for vår regjering» å vise «ingen tålmodighet for denne slags såkalte varslingsaktiviteter utført av forrædere».

Ved en medieopptreden i 2010 avslører Assange at den amerikanske regjeringen hadde krevd at WikiLeaks måtte «ødelegge sine arkiver relatert til Pentagon, og slutte å samhandle med amerikanske militærvarslere» eller de måtte «bli tvunget» til det.

E-postmeldinger mellom ledende personell ved Stratfor, et sikkerhetsselskap med nær tilknytning til CIA, hadde skissert en plan for å «Flytte ham [Assange] fra land til land, for å konfrontere forskjellige anklager for de neste 25 årene,» som skulle kulminere i hans fengsling sammen med terrorister, i et amerikansk super-maks anlegg.

Veldig raskt ble Assange innfanget av det britiske rettssystemet, på grunnlag av falske svenske anklager om seksualmisgjerninger, som var ment som ei bakdør for å få sendt ham til USA. Dette tvang i 2012 WikiLeaks-grunnleggeren til å søke politisk asyl i Ecuadors London-ambassade.

Hoveddelen av dokumentaren er en utdypning av FN-spesialrapportør Nils Melzers funn at Assange foreviser medisinsk verifiserbare symptomer på psykologisk tortur, som resultat av den langvarige forfølgelsen han har vært utsatt for. Denne vurderingen er basert på en konsultasjon Melzer og to medisinske eksperter avholdt med Assange i Belmarsh Prison i mai 2019, og på FN-representantens omfattende granskning av rettsovergrep påført WikiLeaks-grunnleggeren.

Filmen skisserer flere kjennetegn for FNs definisjon av psykologisk tortur, som de har blitt vist av behandlingen Assange har vært utsatt for:

* Vedvarende frykt og angst: Assange har i ti år stått overfor utsikter til å bli oversendt til USA, hvor han potensielt kan bli gjenstand for dødsstraff. I løpet av denne perioden har han vært vilkårlig frihetsberøvet, brutalt arrestert og fastholdt i et maksimalsikkerhetsfengsel, mens seniorrepresentanter for de amerikanske myndighetene har oppfordret til at han skulle drepes.

Den australske kliniske psykologen doktor Lissa Johnson fortalte seerne: «Ofte er det forventningen om den faren du frykter som oppleves som mer traumatisk og plagsom enn trusselens faktiske materialisering.»

* Offentlig hetsing: Melzer uttalte i sine første funn at Assange hadde vært offer for en enestående kampanje av «offentlig mobbing», som omfattet utallige uttalelser fra regjeringer og foretaksmedier.

Doktor Derek Summerfield, en nå pensjonert ledende psykolog, forklarte at dette tjente til å «isolere en person lenger fra vedkommendes følelse av hvem han/hun er, og hva vedkommende faktisk utgjør, og til å sverte vedkommendes navn på en slik måte at det blir lettere å gjøre hva staten ønsker med denne personen.»

Lissa Longstaff, fra aksjonistgruppa Women Against Rape [Kvinner mot voldtekt], redegjorde for hvordan de svenske beskyldningene utgjorde «statlig manipulering». De hadde ikke bare tjent som påskudd for opphevelsen av Assanges rettigheter, men også som grunnlag for en systematisk bakvaskingskampanje.

* Tap av autonomi: Dette var spesielt tydelig da den nye ekvadorianske regjeringen snudde seg mot Assange, da den i 2017 etablerte tettere forbindelser med USA. Til tross for at han var en politisk flyktning ble Assange konstant utspionert av et privat sikkerhetsforetak som handlet etter instruksjoner fra CIA, og han konfronterte hele tiden trusselen om å bli kastet ut av ambassaden, og han fikk sine kommunikasjoner avbrutt, som dermed isolerte ham ytterligere.

* Hjelpeløshet og håpløshet: Johnson bemerket at de mange rettslige overgrepene påført Assange, deriblant den illegale opphevingen av hans politiske asyl, og det faktum at han visste at han i Storbritannia sto overfor partiske politiske og juridiske myndigheter, hadde skapt en situasjon der «alt kunne skje. Dét er dypt destabiliserende. Man vet ikke hvordan man kan forsvare seg, man vet ikke hva man kan forvente seg som neste trinn.»

Dette hadde blitt forsterket siden Assanges arrestering i april 2019. i Belmarsh Prison har han blitt nektet tilstrekkelig medisinsk behandling, forhindret fra å delta i sitt eget forsvar og har vært utsatt for ei rekke britiske rettshøringer som har hatt karakter av skuerettssaker.

* Isolasjon og sensorisk berøvelse: Gjennom det meste av Storbritannias fengsling av ham har Assange vært holdt i fengsel. Dette har vedvart selv om han bare har vært fastholdt i varetekt, for å tilrettelegge for den amerikanske utleveringsanmodningen.

Lissa Johnson talte til forsvar for Assange tidligere i år [Foto: WSWS]

I sin oppsummering av konsekvensene bemerket Johnson: «Vi mennesker er laget for korte utbrudd av stress, men når det er konstant nådeløst og uopphørlig, da forårsaker det veldig alvorlige immunitetsproblemer. Immunceller kan selvødelegge, kroppen slutter å produsere dem, immunforsvarets kommunikasjon bryter sammen. Det kan gjøre mennesker mottakelige for kreft, for atypiske infeksjoner og det gjør dem veldig sårbare for koronavirus.

«Disse teknikkene er egentlig designet for å bryte ned en person så mye at vedkommende ikke ønsker å leve, de kan bare ikke fungere.»

Assanges venn Vaughan Smith påminnet at da WikiLeaks-grunnleggeren sist julaften ringte ham, hadde han advart for at han «dør langsomt» i Belmarsh Prison.

Etter visningen var Rebecca Vincent, London-direktør for Reporters Sans Frontiéres [Journalister uten grenser], vert og ordstyrer for en diskusjon med Melzer og filmskaperen John Furse.

Melzer avviste igjen enhver antydning om at psykologisk tortur var «tortur lite». Han bemerket at anvendelse av vold i fysisk tortur er et middel, ikke et mål i seg selv. I likhet med psykologisk tortur er formålet å «påvirke og bryte en persons sinn. Du bryter ned offerets kropp for å nå vedkommendes sinn.»

«Det faktiske målet for enhver torturhandling er sinnet. Det er alltid psykologisk ... Det kan man oppnå gjennom fysisk smerte, eller ved ikke-fysisk smerte og lidelse. Så isolasjon, kombinert med ydmykelse, kombinert med intimidering, kombinert med dyptgripende vilkårlighet, retter seg spesifikt mot medfødte behov for stabilitet, sikkerhet, orientering og identitet... Dette er bekreftede psykologiske behov som til-og-med er mye nærmere til vår identitet enn vår egen kropp.»

Melzer hevdet at hetsingen av Assange har hatt som mål å få avledet oppmerksomheten vekk fra statsforbrytelsene WikiLeaks avslørte. Han henviste til bakvaskelsene rettet mot Assange, og sa: «Vi diskuterer katter og skateboard, men vi diskuterer ikke ting som er dokumentert som krigsforbrytelser.»

Spurt om responsen på hans funn sa Melzer at mens regjeringene «motvillig har tolerert» ham hittil, til tross for deres overfladiske avvisning av hans evalueringer, har han blitt fortalt at det ville være en «politisk pris å betale» for hans eksponeringer.

Den offisielle FN-representanten bemerket den måten internasjonale juridiske normer har blitt uthulet i løpet av de foregående årene: «Vi har i 40 år privatisert offentlig tjenester, og nå har vi nesten privatisert hele regjeringer. Vi har privatisert fengsler, hærer, politivesen, så det er ikke til å forundres over at regjeringer tror de er private.»

Furse uttalte også at Assange-saken har avslørt store finansinteressers makt, og deres undergraving av demokratiske rettigheter.

Nils Melzer der han talte på et folkemøte i London i januar

Melzer forklarte den bredere betydningen av Assanges forfølgelse, og erklærte: «Det egentlige formålet med tortur, det meste av tiden, er intimidering. Og det er ikke nødvendigvis intimideringen av offeret. Det er intimidering av alle andre. Dét er grunnen til at folk blir torturert på offentlige plasser, kvinner voldtas på landsbytorget under væpnede konflikter, og personer henrettes offentlig.

«Det er hva som skjer med Julian Assange. Det handler ikke om å straffe ham [eller] forhøre ham og finne frem til noen sannhet. Det handler om å intimidere alle andre journalister og utgivere, og sørge for at ingen andre finner på å gjøre det han har gjort, for det er dét stater er redde for.»

Melzer advarte for at «dette formålet allerede er oppnådd,» som betyr at «denne kampen er egentlig om å få gjenopprettet pressefriheten, heller enn bare å beskytte den.»

Arrangementet i sin helhet kan sees på Consortium News, her.