Erdoğan’s omdanning av Hagia Sofia til en moské og faren for krig

Av Ulaş Ateşci og Alex Lantier
17 July 2020

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğans dekret forrige fredag om å omdanne Hagia Sofia i Istanbul til en fungerende moské er en islamistisk populistisk gest som vil fremskynde pådrivet til krig rundt Middelhavet og i Midtøsten.

Historien til denne unike, nesten 1 500 år gamle basilikaen er av kulturell betydning for milliarder av mennesker i mange land og kulturer. Den er ikke så mye et tyrkisk monument som et verdensmonument som historieforløpet har betrodd det tyrkiske folket for trygg bevaring. Midt under den voksende etniske og sekteriske blodsutgytelsen forårsaket av flere tiår med imperialistkrig i Midtøsten kan ikke forsøket på å hevde Hagia Sofia ene-og-alene for islam ha annet en uforutsette konsekvenser.

Hagia Sofia ble ferdigstilt i 537 under den romerske keiser Justinian I’s regjeringstid, som en kristen kirke i det som den gang var Konstantinopel. UNESCO, som har plassert den på verdensarvlisten, kaller det et av de «unike arkitektoniske mesterverkene av bysantinsk kunst… designet av Anthemios fra Tralles og Isidoros av Miletus i årene fra 532 til 537».

Denne fantastiske bygningen var et senter for den østlige ortodokse kirke fram til 1400-tallet, bortsett fra en kort periode på 1200-tallet da korsfarere ransakket Konstantinopel og gjorde Hagia Sofia om til en romersk-katolsk katedral. I 1453 erobret den osmanske sultanen Mehmet II byen og gjorde Hagia Sofia om til en moské. Det osmanske imperiet la til minareter til Hagia Sofia, så vel som antikk hellenistisk kunst hentet fra hele Tyrkia.

Det osmanske imperiets fall og etableringen av en uavhengig tyrkisk republikk i 1923, i en krig som ble utkjempet med sovjetisk hjelp mot invaderende britiske, franske, italienske, greske og armenske hærer, endret Hagia Sofias status. I 1935 gjorde president Mustafa Kemal Atatürk og hans kabinett Hagia Sofia om til et museum. UNESCO utpekte det i 1985 til et sted tilhørende verdensarven. I perioden siden 2007 har over 30 millioner mennesker besøkt Hagia Sofia.

Siden dekretet fra 1935 omgjorde Hagia Sofia til et museum har islamister og visse tyrkiske nasjonalister oppfordret til omgjøringen av denne beslutningen, og igjen omgjøre museet tilbake til en moské.

Det er verdt å merke seg at Erdoğan selv anerkjente for bare et år siden risikoen for internasjonal konflikt som følge av slike kommunalistiske og nasjonalistiske appeller. Rett før lokalvalget i mars 2019 avfeide han oppfordringen om å konvertere Hagia Sofia til en moske som en «provokasjon». Under henvisning til de tusenvis av moskéer som er spredt rundt i land som ikke er av muslimske befolkningsflertall over hele verden, spurte han: «Tenker de på hva som ville skje med disse moskéene? … Jeg lar meg ikke lure.»

Femten måneder senere har Erdoğan tydd til nettopp denne provokasjonen, og det tok ikke lang tid før de første fordømmelsene begynte å strømme inn. Den russiske ortodokse kirken kalte Hagia Sofias konvertering til en moské «uakseptabel», mens den katolske pave Frans erklærte seg «veldig opprørt». Indiske medier, i fyr og flamme over Erdoğans kritikk av antimuslimske kommunalistiske opptøyer i India, krever at New Delhi griper inn for å kritisere Erdoğan.

Den greske regjeringen, en nominell NATO-«alliert» av Tyrkia, som er låst inn i en bitre strider med Tyrkia over Kypros og oljeboringsrettigheter i Middelhavet, fordømte også beslutningen. Athen advarte for at «det ikke bare påvirker forholdet mellom Tyrkia og Hellas, men landets forhold til EU».

Underliggende for skiftet i Erdoğans politikk er uløselige internasjonale kriser og klassekonflikter som det tyrkiske borgerskapet ikke har noen løsninger for. Tre tiår etter at det stalinistiske regimets oppløsing av Sovjetunionen fjernet den viktigste politiske og militære hindringen for USA-ledede kriger i Midtøsten er Tyrkia omgitt av kriger og bitre kommersielle og geopolitiske konflikter som truer med å eskalere til en fullskala militær storbrann.

Erdoğans beslutning om å delta i USA-ledede kriger i Libya og Syria i 2011 har endt i en blodig fiasko; landet befinner seg nå involvert i proxy-krigføring i begge disse landene mot sine nominelle allierte. Tyrkia støtter den libyske GNA-regjeringen (Government of National Accord) mot militsene til krigsherreen Khalifa Haftar som har fransk og russisk støtte, og kolliderer med Hellas over rettigheter i Middelhavet. Som del av sin pågående krig mot USA-støttede kurdiske nasjonalistgrupper, har landet gjentatte ganger invadert i det nordlige Syria, der regjeringen støttes av Russland.

Samtidig intensiverer Covid-19-pandemien den internasjonale klassekonflikten voldsomt og underbygger Erdoğan-regjeringens kollaps i meningsmålingene, ned til det laveste nivå siden 2002, omtrent 30 prosent. Ifølge fagforeningsanslag har pandemien ført til minst 11 millioner tapte arbeidsplasser i Tyrkia, som har økt antallet arbeidsledige til over 17 millioner, en historisk rekord. Det tyrkiske borgerskapet følger med bekymring og forferdelse de voksende streikene og protestene fra arbeidere for trygge arbeidsforhold og mot innstramminger i Amerika, Europa og internasjonalt.

Spesielt etter de internasjonale masseprotestene, med deltakelse fra protesterende av alle hudfarger og etniske bakgrunner, mot det amerikanske politidrapet på George Floyd, er de livredde for tiltakende politisk masseopposisjon.

Erdoğans dreining til å anvende Hagia Sofia for å oppfordre til religiøs og kommunalistiske sentimenter har som mål å få undertrykt disse klassemotsetningene, splitte arbeiderklassen langs religiøse og nasjonale skillelinjer og fremme nasjonalisme midt under en opptrappende spiral i retning av krig mellom stormaktene.

Nettopp fordi dette er en klassepolitikk kan den ikke motarbeides ved å støtte Erdoğans motstandere i det tyrkiske borgerlige etablissementet. Avgjørelsen om å omgjøre Hagia Sofia tilbake til en moské støttes ikke bare av Erdoğans islamistiske parti Rettferdighet og Utvikling (AKP) og dets allierte parti Nasjonalistbevegelsen (MHP), men også av hans partis borgerlige motstandere, inkludert det kemalistiske Republikanske folkepartiet (CHP) og dets ytrehøyre allierte Det gode parti – partier som imperialistregjeringer og mediene presenterer som det opplyste «alternativet» til Erdoğan.

Mens CHP-partilederen Kemal Kılıçdaroğlus reaksjon på Hagia Sofia-beslutningen var å uttale: «Så åpne den, dersom du vil at den skal åpnes, erklærte Muharrem İnce, tidligere presidentkandidat i den CHP-ledede opposisjonen mot Erdoğan i presidentvalget 2018, sin støtte for avgjørelsen. Han sa han ville være blant tilbederne i den første bønnen i Hagia Sofia den 24. juli. Det er ikke tilfeldig at disse partiene også fullt ut støtter Erdoğans krigspolitikk over hele regionen i den tyrkiske styringsklassens interesser.

Hagia Sofia-spørsmålet besørger sin egen bekreftelse av Leo Trotskijs teori om Den permanente revolusjon. I den endelige analysen kan ikke demokratiske rettigheter og menneskelig kultur forsvares, eller etniske og religiøse splittelser i land med en forsinket kapitalistisk utvikling overvinnes, under borgerskapets ledelse. Forsvaret av demokratiske rettigheter og det å overvinne etniske og religiøse konflikter krever en dreining til arbeiderklassen, mobilisert på et internasjonalt og sosialistisk program mot kapitalisme og imperialistkrig.

Ingen av disse kampene kan fremmes uten en direkte kamp mot imperialisme, nasjonalisme og krig. Uttrykkene for bekymring over Hagia Sofia fra regjeringer og religiøse organer i imperialistland i Amerika og Europa, er falske for kjernen. Deres åpenbart hyklerske kritikk spiller bare i hendene på det tyrkiske borgerskapets promotering av nasjonalisme – midt under eksplosive spenninger mellom Tyrkia og ikke bare Russland, men også landets angivelige NATO-«allierte», medregnet Washington, Paris og Athen over Syria, Libya og det østlige Middelhavet.

Mens den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian erklærte at Frankrike «beklager» Ankaras beslutning, som EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell kalte «beklagelig», meldte USAs utenriksminister Mike Pompeo en uttalelse den 1. juli med oppfordring til Erdoğan «om å fortsette å opprettholde Hagia Sofia som et museum», og han la til at han «ser på en endring av Hagia Sofias status som en redusering av arven for denne bemerkelsesverdige bygningen ...»

De imperialistiske styringsklassene har over flere tiår ført tilsyn med plyndringen av uvurderlige kultursteder over hele Midtøsten, og deres tomme påkallelser av bekymring i dag fortjener ikke annet enn forakt. Det irakiske nasjonalmuseet ble plyndret etter den ulovlige USA-ledede invasjonen av landet i 2003. NATOs proxy-krig i Syria, som ble lansert av Washington og de europeiske maktene, førte til ødeleggelsen av kulturelle steder som dateres årtusener tilbake, eksempelvis den gamle byen Palmyra.

Mens Trump-administrasjonen kritiserer Erdoğans transformering av Hagia Sofia til en moské, støttet den israelske statens tildeling av full kontroll over Jerusalem og Temple Mount/Al Aqsa-moskéen.

Imperialistregjeringers obskøne plyndring av kloden med kriger, bankredninger, skattelettelser og andre tildelinger til det globale finansaristokratiet går hånd i hånd med misaktelsen av kunst og kultur i deres egne land. Der Le Drian hyklersk uttrykker sin bekymring over Hagia Sofia, sa han ingenting om skjebnen til Notre Dame-katedralen i Paris. Hans egen regjering brukte så lite på brannsikring under renoveringen av katedralen at en brann ødela taket og spiret og nesten hele bygningen, som nå er stengt i mange år fremover.

Erdoğan-regjeringens omdannelse av Hagia Sofia til en moské er ikke bare en avsløring av det tyrkiske borgerskapet. Det er en advarsel om at midt under en intensiverende krigsspiral og en dødelig global pandemi, er kapitalistklassen rundt om i verden engasjert i en nådeløs promotering av nasjonalisme og religiøs politikk som, dersom den ikke stanses, bare kan ende i enda større katastrofer.

Den sosiale kraften som kan og må mobiliseres mot dette økende pådrivet i retning av krig er den internasjonale arbeiderklassen. Allerede før Covid-19-pandemien ble et nytt oppsving av klassekampen signalisert – av massestreikene i USA og av «gul vest»-protester i Frankrike, i tillegg til masseprotester fra Algerie og Libanon, til de i Irak og Iran over USAs drapet på den iranske generalen Soleimani. Det kritiske spørsmålet er å få forent disse voksende kampene fra den internasjonale arbeiderklassen, ved å bevæpne dem med et sosialistisk og antiimperialistisk perspektiv.

Dette er den eneste måten å få stoppet pådrivet til krig, borgerskapet tiltakende oppildninger til religiøse og nasjonale splittelser, og for å forsvare meneskehetens felles kulturelle og historiske arv.

Forfatterne anbefaler også:

After the Turkish elections: How the pseudo-left rallied behind the CHP

[2. oktober 2019]

Brannen i Notre-Dame-katedralen i Paris

[18. april 2019]

Reports reveal scale of destruction of Syria’s world historic heritage

[29. desember 2014]