Tidligere australsk statsminister: Se opp for kanonene i august i Asia

Av Peter Symonds
10 August 2020

Den tidligere australske statsministeren Kevin Rudd advarer for at faren for væpnet konflikt mellom USA og Kina er høyere enn på noe tidspunkt siden 1950-tallet, der han i forrige uke skrev i det prestisjetunge amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs. Hans essay, med tittelen «Se opp for kanonene i august – i Asia: Hvordan forhindre at spenningene mellom USA og Kina antenner en krig» [‘Beware the Guns of August — in Asia: How to keep US-Chinese tensions from sparking a war’], påminner de ekstreme geopolitiske spenningene i august 1914 da verden ble kastet ut i en katastrofal krig.

Rudd advarer forøvrig ikke for en fjern fare. Han argumenterer, etter å ha gjennomgått det intense politiske presset mot ledere både i Washington og Beijing, så vel som de farligste tennpunktene, for at «risikoen vil være spesielt høy de neste få kritiske månedene, fra nå og frem til det amerikanske presidentvalget i november.»

Den tidligere statsministeren, som er president for organisasjonen Asia Society Policy Institute i New York, har gode kontakter inn i amerikanske politiske og strategiske kretser. Rudd forklarer at han ikke er alene om sin frykt for de dramatisk forverrede spenningene mellom de to atomvåpenmaktene.

Kevin Rudd (til venstre) som ordstyrer for en sesjon på 2016-årsmøtet for World Economic Forum i Davos, Sveits, den 20. januar 2016 [Foto: WORLD ECONOMIC FORUM/swiss-image.ch/Photo Jolanda Flubacher]

«Spørsmålet som nå stilles, lavmælt men nervøst, i hovedsteder over hele verden, er hvor vil dette ende? Det én gang utenkelig utfallet – faktisk væpnet konflikt mellom USA og Kina – synes nå mulig for første gang siden slutten av Koreakrigen. Vi konfronterer med andre ord utsiktene til ikke bare en ny Kald krig, men også en het en,» skriver han.

Som en uforbeholden tilhenger av den australsk-amerikanske militæralliansen dekker Rudd over amerikansk imperialismes bevisste rolle det siste tiåret for tilspissingen av spenningene med Kina, selv om han selv var offer for de forverrede relasjonene. Han ble i 2010 skjøvet ut fra statsministerembetet i et indre partikupp som involverte den amerikanske ambassadens «beskyttede kilder» i Canberra, for å ikke ha vist seg helt på linje med Obama-administrasjonens aggressive «vippe til Asia», innrettet på økonomisk og strategisk undergraving av Kina.

Rudd argumenterer i sitt essay for at den kinesiske presidenten Xi har forsøkt å utnytte USAs historiske nedgang med «en langt mer selvsikker og hevdende utenlandsstrategi, både regionalt og globalt,» som Washington har besvart «med tiltakende nivåer av aggresjon». I virkeligheten involverte Obamas aggressive «vippe» en massiv militæroppbygging i regionen Det indiske hav/Stillehavet og forsøk på å isolere Kina økonomisk, som har fått Beijing til å treffe mottiltak. Underliggende for «vippa» var erkjennelsen i Washington, i landets historiske nedgang, at den viktigste trusselen mot amerikansk global dominans kom fra Kina.

Det som begynte under Obama har blitt massiv akselerert under Trump med hans handelspolitikk og økonomiske krigføring, hans provoserende marineoperasjoner i Sør-Kinahavet, økt våpensalg til Taiwan og våpenoppbyggingen i Asia. Trump har de siste seks månedene brått snudd mot Beijing, der han er stilt overfor en forverrende politisk krise på hjemmebane som resultat av hans kriminelle håndtering av Covid-19-pandemien, som han beskylder «Kina-viruset» for, og han har anklaget landet for spionering og åndsverkstyveri, så vel som «menneskerettighetsbrudd» i Hong Kong og Xinjiang.

Rudd bemerker faktisk at USA «har gjort det klart at 35 års strategisk engasjement er over» – med andre ord at tilnærmingen mellom de to landene som begynte med USAs president Richard Nixons besøk i Beijing i 1972, blir erstattet av en «epoke med strategisk konkurranse». Han erkjenner også at Trumps «kaotiske» presidentskap har strippet relasjonen mellom USA og Kina for «de politiske, økonomiske og diplomatiske isolasjonssjiktene som med omhu var pleid det siste halve århundret, og redusert forholdet til sin råeste form: En ukontrollert kamp om bilateral, regional og global dominans.»

Rudd påpeker at denne aggressive antiKina-kampanjen er støttet av begge partier i Washington, og skriver: «Samtidig er Trumps utfordrer, tidligere visepresident Joe Biden, fast bestemt på ikke å bli utflankert av Trump over Kina, og skaper med det et unikt ekslplosivt politisk miljø.»

Rudd, som snakker mandarin og anser seg å være en innsiktsfull observatør av kinesisk politikk, identifiserer også utfordringene den kinesiske presidenten Xi står overfor.

«I Kina har en allerede oppbremsende økonomi, den pågående innvirkningen av handelskrigen, og nå Covid-19-krisen satt Xis lederskap under sitt hittil største interne press,» konstaterer Rudd. Xi har skaffet seg fiender på høyt nivå i Kina gjennom «sin brutale antikorrupsjonskampanje», «massive militære omorganiseringer» og «store personellendringer ... i partiets etterretning, sikkerhetsapparat og militære hierarkier».

Der han konkluderer med at Xi vil hanskes med interne partifiender og rivaler gjennom «opprettingskampanjen i partiet» som ble lansert i juli, vier Rudd ingen oppmerksomhet til de akutte sosiale spenningene i Kina, frembrakt av voksende arbeidsledighet og den enorme kløfta mellom rike og fattige som har blitt gjensidig forsterket av pandemien.

Akkurat som Trump-administrasjonen prøver å dreie interne spenninger utover ved å gjøre Kina til syndebukk for den interne krisen i USA, har Det kinesiske kommunistparti-regimet alltid tydd til nasjonalistisk demagogi for å avlede fra sine innenlandskriser. Beijing, som har blitt drevet opp i et hjørne av Washington, vil bli tvunget til å reagere.

Som Rudd skriver: «Alt dette utgjør en farlig politisk og strategisk cocktail: En svekket Trump, en kompromissløs Biden, og en Xi under press beredt til å trekke i den nasjonalistiske spaken.» Han identifiserer tre tennpunkter som spesielt farlige: Hong Kong, Taiwan og Sør-Kinahavet; selv om disse ikke på noen måte er de eneste potensielle utløserne for væpnet konflikt.

Om Hong Kong konkluderer Rudd at den nåværende amerikanske konfrontasjonen med Kina over innføringen av en ny nasjonal sikkerhetslov for territoriet har «liten sannsynlighet for å føre til en fullskala krise». Hans argumentasjon er svak. Den er basert på det faktum at Storbritannia og ikke USA er «den eksterne traktatmakten» etter returneringen av Hong Kong til Kina i 1997, og at «det ikke ville være noe internasjonalt juridisk grunnlag for noen form for amerikansk intervensjon». Trump har imidlertid gang på gang demonstrert sin fullstendige forakt for folkeretten og de internasjonale institusjonene.

Om Taiwan, som er et «kjerneanliggende» for Kina, har Trump i tiltakende grad satt spørsmålstegn ved «Ett Kina»-politikken, der Washington anerkjente Beijing som det legitime styret for hele Kina, inkludert Taiwan. Rudd antyder at noen krise over Taiwan, utløst av et kinesisk militært skyv, ville ha «større sannsynlighet for å komme senere på 2020-tallet når Beijing tror den militære balansen ytterligere vil ha endret seg i deres favør».

Rudd utelukker imidlertid ikke det som er langt mer sannsynlig på kort sikt, nemlig en amerikansk provokasjon. «Under de nåværende politiske omstendighetene kunne Trump-administrasjonen velge å eskalere – ved eksempelvis å tillate et amerikansk marinebesøk til en taiwansk havn. Den oppflammende konsekvensen av en slik handling ville være politisk umulig å ignorere for den kinesiske ledelsen,» skriver han.

Rudd anser de eskalerende militære spenningene i Sør-Kinahavet som det farligste potensielle tennpunktet. Trump-administrasjonen har bevisst skrudd opp sine aggressive utplasseringer av den amerikanske marinen i området, inkludert US Navys bevisste inntrenginger i territoriale farvann Kina gjør hevd på. I en bevisst provoserende maktoppvisning i forrige måned iscenesatte US Navy «high-end» krigsspill i Sør-Kinahavet, som involverte to hangarsskip med angrepsgrupper, nært opp til og rett utenfor sensitive kinesiske marinebaser i det sørlige Kina.

Rudd skriver: «Sør-Kinahavet har dermed blitt et anspent, ustabilt og potensielt eksplosivt teater, i en tid da akkumulerte misbehag har drevet den underliggende bilaterale politiske relasjonen til det laveste punkt på et halvt århundre. Bare den store mengden marine- og luftvåpen-utrustning som begge parter har utplassert gjør en utilsiktet (eller til-og-med tiltenkt) kollisjon stadig mer sannsynlig.»

Der Rudd vurderer hva som ville skje i tilfelle nedskytingen av et fly eller senkningen av et krigsskip, fra enhver av partenes side, konkluderer han med at det er reell fare for en opptrapping til fullskala krig.

Som han fastslår: «De rådende innenrikspolitiske omstendighetene i Beijing og Washington kan altfor lett drive begge parter til eskalering. Politiske rådgivere vil kunne hevde at en lokalisert militæropptrapping kunne ‘avgrenses’ innenfor definerte parametere. Likevel, gitt det sterkt belastede offentlige sentimentet i begge land og de store politiske interessene på spill for hver av de to landenes ledere, er det liten grunn til å være håpefull om mulighetene for tilbakeholdenhet.»

Det mest fortellende aspektet av Rudds essay, etter i visse detaljer å ha skissert farene for krig mellom to kjernevåpenbestykkede makter som nødvendigvis ville oppsluke verden, ikke i de kommende årene, men i løpet av de tre neste månedene, er at hans forslag for å unngå konflikt er helt banale. Han formaner amerikanske og kinesiske ledere til å studere historiens lærdommer, fra da «en relativt liten hendelse» – attentatet på en østerriksk erkehertug i juni 1914 – bare noen uker senere kastet verden ut i krig. Han konkluderer med en patetisk appell til ledere på begge sider om å navigere seg gjennom de neste månedene uten å snuble ut i konflikt.

Mangelen på ethvert helhetlig, sammenhengende og overbevisende svar på krigpådrivet innen styrende kretser er en skarp advarsel til arbeiderklassen og til unge mennesker, som uunngåelig vil bli tvunget til å bære alle krigens byrder. Rudd antyder ullent det eneste middelet for å kunne forhindre krig, der han anbefaler ledere å huske at «nasjonalistisk sjåvinisme har en tendens til å bli mer dempet etter at skytingen starter». Eller for å si det mer direkte, Den første verdenskrig skapte revolusjonær opposisjon i arbeiderklassen, som avviste de nasjonalistiske og sjåvinistiske begrunnelsene for krig, og fant sitt høyeste uttrykk i Den russiske revolusjonen i 1917.

Den samme utfordringen konfronterer den internasjonale arbeiderklassen i dag, i USA, Kina og rundt om i verden. Det vil si å bygge en forent antikrig-bevegelse på grunnlag av et sosialistisk perspektiv, som tar sikte på å få en slutt på den globale kapitalismen og dens utdaterte og bankerotte nasjon-stat-system, som er rotårsaken til krig.