Kong Juan Carlos rømmer Spania for å unngå korrupsjonsgranskning

Av Alejandro López
12 August 2020

Spanias tidligere Rey Juan Carlos I de Borbón, som satt på tronen fra 1975 til hans abdisering i 2014 har rømt landet under etterforskningen av mistenkte kickbacks [o. anm.: penger under bordet for kontraktinngåelser] og finanssvindel.

I forrige uke la kongefamilien ut et brev fra Juan Carlos I til sønnen, Kong Felipe VI, der han informerte om sin «veloverveide beslutning om å forlate Spania», og la til: «Det er en beslutning jeg tar med dype følelser, men stor ro. Jeg var Spanias konge i 40 år, og alle disse årene har jeg alltid ønsket Spania og kronen det beste.»

Nå har Juan Carlos rømt til De forente arabiske emirater (UAE), der han angivelig bebor en hel etasje på Abu Dhabis femstjerners Palace Hotel, under kronprins Mohammed bin Zayed al-Nahyans beskyttelse.

Juan Carlos’ flukt er en ydmykelse for den spanske styringsklassen og finner sted midt under tiltakende indre stridigheter i det europeiske borgerskapet. Støttet av Washington og Den europeiske union (EU) ble han promotert som lederen som førte Spania fra fascisme til demokrati etter diktatoren Francisco Francos død i 1975 – fikk stanset militærkuppet i 1981 og tjente som statsoverhode i nesten 40 år. Hans beslutning om å rømme Spania som en tyv, for å unngå en korrupsjonsgranskning etter at sveitsiske og spanske påtalemyndigheter åpnet etterforskning av hans sveitsiske bankkontoer, avslører hele regimet.

Krisen brøt ut for to år siden da den konservative britiske avisa Telegraph lekket opptak av Juan Carlos’ elskerinne, forretningskvinna Corinna zu Sayn-Wittgenstein-Sayn, i samtale med den pensjonerte spanske politisjefen José Manuel Villarejo. Villarejo sitter for tiden fengslet i påvente av sin rettssak om «Operasjon Tandem», en etterforskning inn i to tiår med ulovlige telefonavlyttinger og andre invaderinger av privatlivet, rettet mot politikere, forretningsmenn, dommere og journalister, på vegne av velstående klienter, storselskaper og banker.

Sayn-Wittgenstein hevder Juan Carlos mottok kickbacks for kommersielle kontrakter i Gulf-statene under byggingen av høyhastighetsjernbanen Haramain i Saudi-Arabia der investeringen var på € 6,7 milliarder, og holdt sine tildelte kontanter på en bankkonto i Sveits. Hun hevder også at hun og hennes barn ble truet på livet av sjefen for den spanske etterretningen, skulle hun snakke om sine tilknytninger til Juan Carlos.

Det spanske rettsvesenet grep inn for å skrinlegge etterforskningen. Påtalemyndighetens representanter hevdet at hendelsene nevnt i samtalen fant sted før Juan Carlos’ abdisering, da han fremdeles var immun mot rettspåtale. Nesten samtidig åpnet sveitsiske påtalemyndigheter for en etterforsking av en donering på flere millioner euro som Sayn-Wittgenstein mottok fra en sveitsisk bankkonto. Hun fortalte etterforskerne at pengene var en donering fra den tidligere spanske monarken.

I juni 2019 kunngjorde Juan Carlos i et brev adressert til Felipe sin intensjon om å trekke seg fra det offentlige liv. Dette var kongehusets første forsøk på å distansere seg fra Juan Carlos.

I mars i år, da Covid-19-pandemien raste på tvers av hele Spania og Europa, etter tiår med nedskjæringer av det offentlige helsevesenets budsjetter, rapporterte Telegraph at Felipe VI sammen med Juan Carlos var nyttehavere av en stiftelse som mottok € 65 millioner fra Abdullah bin Abdulaziz av Saudi Arabia.

Kort deretter meldte kongehuset en erklæring der det ble hevdet at Felipe VI ville gi avkall på enhver arv fra sin far. Den tidligere kongen ble angivelig også fratatt sin apanasje – nok et forsøk fra Felipe VI på offentlig å distansere seg fra Juan Carlos.

For to måneder siden åpnet Den spanske høyesteretts statsadvokatkontor en etterforskning mot Juan Carlos angående Saudi-kickbacks.

I forrige ukes brev kom ikke Juan Carlos med noen uttalelser om skyld, eller om anger. Han hevdet, latterlig nok, at han rømte Spania for å «tjene det spanske folk». Hans advokat uttalte at «han står til rådighet for påtalemyndigheten». Angivelig nektet også Juan Carlos å gjøre opp for sin utestående beskatning, som i tilfelle ville bety å overlate 60 prosent av hans formue til staten.

Koalisjonsregjeringen, av Det sosialistiske spanske arbeiderparti (PSOE) og Podemos, kongehuset og mediene har intervenert til forsvar for den tidligere monarken og hans «historiske arv». En pressemelding signert av Felipe VI uttalte: «Kongen ønsker å fremheve den historiske betydningen hans fars periode på tronen representerer, som en arv, det politiske arbeidet og institusjonstjenesten for Spania og for demokratiet.»

El País, den ledende pro-PSOE dagsavisa, uttalte i en redaksjonell lederartikkel at «den tidligere kongens skuffende, og mindre enn eksemplariske oppførsel i løpet av de siste årene av hans periode på tronen ikke må få noen til å glemme hans uerstattelige bidrag til fremskritt og frihet for alle spaniere over nesten et halvt århundre.» Avisa oppfordret til nasjonal enhet: «Det er derfor uforsvarlig å blåse til denne institusjonelle krisens flammer, i en tid der landet trenger stabilitet, og når alle burde finne sammen for å hanskes med en ødeleggende økonomisk krise som allerede er her, så vel som med en helsekrise som nekter å gå bort.»

Juan Carlos og Spanias Overgang fra fascisisk til parlamentarisk styre

Faktisk blottlegger Juan Carlos’ æreløse flukt det forvorpne regimet som ble opprettet av NATOs imperialistmakter i La Transición i 1978 – overgangen fra det fascistiske Franco-regimet til Spanias nåværende parlamentariske regime.

Juan Carlos ble født i Roma i 1938 til den eksilerte spanske tronpretendenten midt under Den spanske borgerkrigen (1936-1939) som ble lansert av general Francisco Francos fascistkupp. Under denne tre-år-lange krigen, der Franco allierte seg med Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, døde minst 200 000. Ytterligere fra 700 000 til én million passerte gjennom nesten 300 forskjellige konsentrasjonsleirer under og etter krigen. Ytterligere en-halv-million rømte Spania som politiske flyktninger.

Franco gjenopprettet i 1947 monarkiet, og Juan Carlos ble preparert som hans etterfølger. I 1969 sverget han lojalitet til den fascistiske organisasjonen Movimiento Nacional (Nasjonalbevegelsen); og to dager etter Francos død i 1975 ble han kronet. Midt under massestreiker og revolusjonære kamper i Spania og over hele Europa på 1960- og 1970-tallet jobbet fraksjoner av regimet ledet av Juan Carlos sammen med sosialdemokratene fra PSOE og stalinistene fra PCE (Kommunistpartiet i Spania) for å styre en overgang til forsvar av kapitaliststaten, og for å blokkere for arbeiderklassens kamp om makten.

PCE spilte den sentrale rollen i å forhindre et revolusjonært oppgjør med fascismen og i utformingen av et nytt konstitusjonelt monarki. Under monarkiet skulle den spanske fascismens forbrytelser tilgis og glemmes, og kapitalisteiendommen ivaretas. I 1978 ble det vedtatt en grunnlov som beskyttet kongen mot enhver juridisk påtale.

Til den dag i dag hyller Podemos-lederskapet Santiago Carrillo, PCE-partilederen fra 1950 til 1980-tallet, for hans rolle under La Transición. Carrillo, en mentor for Podemos-generalsekretær Pablo Iglesias, ble nær venn av Juan Carlos og en gjennomgangsfigur ved hans palass. Kongen tiltalte ham angivelig «Don Santiago».

Innen 1981 var imidlertid overgangsregimet allerede på randen av kollaps, med voksende misnøye i arbeiderklassen. Pressen og deler av styringseliten begynte å diskutere nødvendigheten av en «Nasjonal-frelse»-regjering under statslederskap av general Armada, Juan Carlos’ hovedmentor. Dette innebar militærets angivelige ikke-voldelige fjerning av den demokratisk valgte regjeringen, støttet av et bredt basert koalisjonskabinett som inkluderte sosialdemokratene i PSOE.

Kvelden den 23. februar stormet hundrevis av soldater fra Guardia Civil inn i parlamentet, og fektende med pistoler og maskingeværer tok de regjeringen og alle de 350 parlamentarikerne til gisler. Frem til i dag er det fortsatt en statshemmelighet hvor mye Juan Carlos visste om kuppmakernes intensjoner. Kuppmakerne hevdet at de handlet i monarkens navn. En tysk diplomat uttalte senere at Juan Carlos hadde fortalt ham [engelsk tekst] at han var i bred enighet med målsetningene til kuppmakerne.

PSOE, det stalinistiske Kommunistpartiet PCE og partiet fagforganisasjon CC.OO. reagerte med kalkulert avmakt og nektet å kalle streiker eller mobilisere arbeiderne mot kuppet. Konfrontert med et fascistkupp ba de rett og slett arbeiderne om å holde seg i ro, og definerte overfallet på parlamentet som en isolert hendelse.

Kuppet mislyktes imidlertid da borgerskapets flertall fryktet at installeringen av nok en militærjunta ville ha fremprovosert en farlig respons fra arbeiderklassen som hadde levd under fasciststyre i fire tiår. I trossing av PCE og PSOE hadde arbeiderne allerede begynt å organisere forsvarskomitéer i Andalucía og Asturias; det brøt ut streiker i Barcelona, Madrid og andre større byer. Den 26. februar feide demonstrasjoner over hele landet, med mer enn 3 millioner deltakere, de mest massive i Spanias historie.

Selv om det formelt mislyktes bidro kuppet til å sementere post-Franco overgangsregimet. PSOE vant valget i 1982 med støtte fra PCE og fra kreftene fra middelklassens studentbevegelse. Sammen med det høyreorienterte Folkepartiet [Partido Popular] dannet disse kreftene en forskanset pro-kapitalistisk politisk duopol, forpliktet til innstramminger og krig.

I fire tiår ble den spanske befolkningen rutinemessig bombardert med påstander om at kongen hadde motsatt seg kuppet, og at hans fjernsynstale, der han oppfordret til lov og orden og opprettholdelsen av den valgte regjeringen – seks timer etter at kuppet ble innledet – hadde reddet demokratiet fra fascismen.

Allerede på det tidspunktet var Juan Carlos opptatt av å anvende sin posisjon for kickbacks. Dette går minst tilbake til 1973, under den første oljekrisen, da Franco sendte ham til Saudi-Arabia for å forhandle med kongehuset Saud for å få redusert prisene for Spanias oljeimport.

Juan Carlos ble på 1980- og 1990-tallet kjent som «sosialistenes konge», på grunn av hans nære bånd til PSOE-statsminister Felipe González. González-regjeringen lot Juan Carlos fortsette sine lukrative kickbacks og korrupsjonsavtaler, som involverte handel med våpen, fast eiendom og kunst. Han fikk også store oppdrag for promotering av produkter og turistreisemål.

Hans største kickbacks kom fra hans turer til tidligere koloniland sammen med direktører fra Santander, Telefónica, BBVA, Inditex, Ibderdrola, OHL, Repsol – de største selskapene notert på Spanias børsindeks Ibex-35. På disse turene for markedsføring av «spanske merkevarer» sluttet de avtaler verdt milliarder av euro, og plyndret i samme slengen landene. Disse plyndringsoperasjonene kom kongen personlig til gode.

Podemos forsvarer det spanske monarkiet

Monarkiets krise forsterket seg spesielt under den voksende sosiale ulikheten og den sosiale harmen forårsaket av dype EU-innstramminger og nøysomhetstiltak i kjølvannet av finanskrasjet i 2008. I 2014 abdiserte Juan Carlos etter år med skandaler, som inkluderte hans jaktturer i afrikanske land til en verdi av tusentalls dollar, mens arbeidere i Spania og over hele Europa så deres jobber og lave lønninger nedskåret, eller Nóos-korrupsjonssaken som involverte hans datter, prinsesse Cristina.

I dag griper Podemos inn til forsvar for 1978-konsensusen og monarkiet. I desember i fjor hevdet Iglesias at monarkiet «ikke er i krise, og jeg snakker som republikaner». Han hyllet også Felipe VIs datter Leonor, «som tar sikte på å bli statsoverhode, og snakker perfekt katalansk».

Nå prøver Podemos-lederne desperat å få dekket over sine spor midt under det tiltakende sosiale raseriet, der de hevdet at de ikke var klar over at regjeringen støttet den tidligere monarkens beslutning om å rømme, selv om Iglesias er visestatsminister. Deres bekymring er at dette er flaut for Spania. Med Iglesias’ ord var «flukten» både «en uverdig holdning av et tidligere statsoverhode», i tillegg til at Iglesias frykter den vil etterlate monarkiet «i en veldig kompromittert posisjon».

Podemos flørter nå med oppfordringer til et referendum om landet skal bli republikk eller forbli et monarki, selv om partiets talsmann Jaume Asens erklærte at dette «praktisk talt var umulig» på grunn av motstanden fra Podemos’ regjeringspartner, det sosialdemokratiske PSOE.

Hovedmålet med slike debatter er å understøtte deres frynsende venstre-legitimering, ettersom PSOE-Podemos-regjeringen i økende grad blir assosiert med innstramminger, pro-militaristisk politikk, regimeskifter i Latin-Amerika, og angrep på demokratiske rettigheter.

Under Covid-19-pandemien har Podemos stått i front for retningslinjene om gjenopptakele av arbeidet, gjenåpningen av skoler og lempingen av påbudet om å holde seg hjemme. Partiets seneste handling har vært å hylle EUs nylige redningspakke som skuffer $ 750 milliarder [NOK 7 971,75 milliarder] over til bankene og storselskapene. Pakka pålegger innstramminger på tvers av hele Europa, mens den fastlegger aksene for de europeiske imperialistmaktenes retningslinjer for føring av deres militaristisk og økonomisk politikk, med Kina og USA i siktene.

Juan Carlos’ beslutning om å rømme fra korrupsjonsanklager i Spania understreker bare den dype korrupsjonen i hele den sosiale og politiske orden som Podemos og visestatsminister Pablo Iglesias forsvarer.