Lukasjenko-regimet og Hviterusslands opposisjon forsøker å kneble den massive streikebevegelsen

Av Clara Weiss
24 August 2020

Alexander Lukasjenko, presidenten i Hviterussland, har iverksatt et voldelig tilslag mot protestene og streikebevegelsen som har skaket hans regime siden presidentvalget den 9. august.

Sist tirsdag instruerte Lukasjenko OMON, innenriksdepartementets paramilitære styrker, til «ikke å tillate noen uro» i Minsk og andre byer. Lukasjenko har også mobilisert hæren for «taktiske øvelser» på landets vestlige grenser, der mange av streikene finner sted. Samtidig prøver regjeringen å sulte streikende arbeidere til underkastelse ved å tilbakeholde deres magre lønninger og med trusler om oppsigelse for streikende ved statseide selskaper.

En stålpresseoperatør ved Minsk Traktor Fabrikk uttalte til Financial Times: «Det er ingen måte å få Lukasjenko til å gå av på, uten at arbeiderne gjør det. Derfor må de forhindre at arbeiderne streiker, for skulle industrigigantene slutte å produsere, da må han gå.»

En protest i Minsk forrige søndag

Grufulle rapporter om tortur av fanger og av sikkerhetsstyrkenes systematiske voldtekter av pågrepne har fremkommet i den hviterussiske pressen og på sosiale medier. Dusinvis av streikende arbeidere er arrestert, deriblant lederne av streikekomitéer. Siden protestene ble innledet er minst tre demonstranter drept, og det er fortsatt ikke redegjort for mer enn 80 savnede personer.

Streikene, som er del av en internasjonal gjenkomst av klassekampen, har likevel fortsatt på mange sentrale fabrikker. Et nettsted som loggfører pågående streiker antyder at de faktisk har vokst. I følge belzabastovka.org var det minst 150 pågående streiker og industriprotester på fredag, opp fra rundt 140 dagen før. Streiker pågår ved større fabrikker, gruver, kjøttpakkeanlegg, jernbaner, teatre, sykehus og ambulansestasjoner.

Det store flertallet av streikene finner sted i hovedstaden Minsk og i byen Grodno, som ligger nær grensa mellom Hviterussland og Polen. Siden den 18. august har gruvearbeidere fra Soligorsk Belarusalsk-gruvene, som står for en femtedel av verdens kaliumproduksjon, også vært i streik.

Mange statseide selskaper, som står for 70 prosent av landets brutto nasjonalprodukt (BNP), har vært rammet av streikebølga, deriblant det statseide bilproduksjonsanlegget BelAZ. En presidentrådgiver erkjente i forrige uke at streikene allerede hadde kostet økonomien $ 500 millioner. Hviterussland har et BNP på mindre enn $ 60 milliarder.

Streikebevegelsen har utløst dyp bekymring blant alle seksjoner av styringsklassen i Hviterussland og i Europa, og ha etterlatt imperialistmaktene kavende for hvordan de skal respondere på Hviterusslands krise. Mens EU og NATO prøver å utnytte krisen for å styrke sine utenrikspolitiske interesser, er det ingenting alle landenes borgerskap frykter mer enn en internasjonal spredning av streikebevegelsen.

Den EU-støttede opposisjonen til Svetlana Tikhonovskaja har pendlet mellom forsøk på å få lagt ned streikene og forhandle med Lukasjenko-regimet, og falske gestuser om støtte til de streikende.

Da streikene eskalerte tidlig i forrige uke oppfordret opposisjonen på tirsdag til en «pause» i protestene frem til helgen. Samtidig har opposisjonens nye Koordineringsråd, med støtte fra EU, oppfordret Lukasjenko til å iverksette «umiddelbare» forhandlinger med opposisjonen og legge et grunnlag for et nytt valg. Lukasjenko-regimet startet imidlertid sist torsdag en kriminaletterforskning av rådet, og beskyldte det for å være et «forsøk på å gripe makten» og skade landets «nasjonale sikkerhet».

På fredag, etter flere dager der protester og streiker fortsatte i like stort monn, meldte Tikhonovskaja en oppfordring om å «videreføre og utvide» streikene. Opposisjonens Koordineringsråd etablerte også en «nasjonal streikekomité» i et forsøk på å få kontroll over streikebevegelsen.

De offentlig kjente medlemmene av komitéen inkluderer to administrerende direktører i IT-selskaper, Jaroslav Likhatsjevskij og Alexander Podgornij, samt Andrei Stirzhak som ledet en kampanje for å bekjempe Covid-19 i Hviterussland, og Eduard Paltsjis, en innbitt nasjonalist og antiRussland-blogger som forfekter en union mellom Hviterussland, Polen og Litauen. Ingen av dem har noe å gjøre med arbeiderklassens interesser, og streikekomitéen har, i likhet med opposisjonen som helhet, bevisst ekskludert alle sosiale og økonomiske krav fra bevegelsens fordringer.

En annen «nasjonal streikekomité» ble dannet av de såkalte «uavhengige» fagforeningene. Mens de to organisasjonene nå eksisterer i parallell, støtter de «uavhengige» fagforeningene som oppsto fra restaureringen av kapitalismen på tilsvarende måte også pro-EU-opposisjonen, og prøver å få arbeiderklassen underordnet seg.

Uansett de taktiske meningsforskjellene og de innbyrdes kampene mellom opposisjonen og regjeringen, har de ett mål til felles: Det å få nedlagt streikebevegelsen så raskt som mulig. Arbeidere må advares på det skarpeste om opposisjonenes politiske blindgate, og om dens høyreorienterte karakter.

Opposisjonens Koordineringsråd inkluderer flere figurer som er direkte forbundet med ødeleggelsen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalismen, som skapte grunnlaget for fremveksten av Lukasjenko-regimet og landets nåværende sosiale og økonomiske katastrofe.

Alexander Dabravolskij, et av de mest fremtredende medlemmene i opposisjonens Koordineringsråd, var et ledende medlem av den antikommunistiske og nasjonalistiske opposisjonsbevegelsen i den sene sovjetperioden. Han støttet stalinistbyråkraten Stanislav Sjutsjkevitsj, som ledet oppbrytingen av Sovjetunionen i 1991 og presiderte over gjenopprettelsen av kapitalisme i Hviterussland inntil han i 1994 ble erstattet av Lukasjenko. Han er nå frontfigur for opposisjonspartiet Hviterusslands Forente Borgere.

Juri Gubarevitsj, et annet medlem av rådet, er leder for partiet Hviterusslands Nasjonale Front (BNF), som på samme måte pushet på for ødeleggelsen av Sovjetunionen og etableringen av en uavhengig hviterussisk nasjon-stat, og for kapitalismens gjenopprettelse.

Andre figurer er ikke mindre høyreorienterte og assosierte med politiske retningslinjer som er i strid med arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter: Pavel Latusjko var i lang tid en embetsfunksjonær i Lukasjenko-regimet, og er en hviterussisk nasjonalist som tar til orde for at Hviterusslands kyrilliske alfabet skal erstattes av det latinske alfabetet.

Olga Kovalkova, Tikhanovskajas representant, er medleder av partiet Hviterusslands Kristelige Demokrati, som motsetter seg LHBTQ-rettigheter og vil oppheve den offisielle statusen russisk har som statsspråk i Hviterussland.

Opposisjonen spiller i siste instans rett i fanget på Lukasjenko-regimet og dens brutale tilslag mot arbeiderklassen, med sin høyreorienterte politikk som bare tjener til å desorientere og demobilisere arbeidere.

Situasjonen reiser den presserende nødvendigheten for at arbeiderklassen utvikler en uavhengig politisk linje og et sosialistisk lederskap. Kampen mot Lukasjenko-regimets undertrykking og for demokratiske rettigheter, kan bare lykkes dersom den kobles til kampen mot sosial ulikhet og kapitalisme på et internasjonalt nivå.

Et slikt program må fremfor alt forankres i internasjonalisme og en forståelse av stalinismens kontrarevolusjonære rolle. Det stalinistiske byråkratiet var en kontrarevolusjonær kraft som ikke på noen måte representerte en kontinuitet av Oktoberrevolusjonen i 1917, med som derimot i mange tiår førte krig mot marxismen og programmet for internasjonal sosialistisk revolusjon. Den eneste genuine sosialistiske opposisjonen mot stalinismen kom fra Leo Trotskij, en medleder av Oktoberrevolusjonen, og hans Venstreopposisjon, som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i dag viderefører tradisjonene av.

Både Lukasjenko-regimet og opposisjonen nærer seg politisk fra stalinismens reaksjonære arv. Lukasjenko-regimet har siden 1994 bevisst promotert og påkalt stalinismens tradisjoner. Samtidig forfekter opposisjonen en ikke mindre reaksjonær variant av hviterussisk nasjonalisme og antikommunisme. Med opposisjonens anvendelse av Hviterusslands røde og hvite nasjonalflagg som sitt banner, assosierer den seg bevisst med Hviterusslands 1918-Rada (BNR), nasjonalforsamlingen nedsatt under Borgerkrigen for å forhindre opprettelsen av en sovjet-regjering. BNR samarbeidet den gangen med tysk imperialisme mot Den røde armé.

Det er enorm sympati for streikene og protestene blant arbeidere over hele Europa og i Russland. Det å forene arbeiderklassen i en kamp mot kapitalismen krever imidlertid byggingen av et trotskistisk lederskap og seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Vi oppfordrer våre lesere i Hviterussland og over hele Øst-Europa, som er enige i dette perspektivet, om å kontakte oss i dag.