Trotskijs Siste År

Del fire

Av David North
31 August 2020

Dette er del fire av en serie, som har blitt utvidet. Del én ble publisert på norsk 22. august, og del to 24. august. Del tre ble publisert 26. august. Del fem er annonsert på engelsk 3. september, for påfølgende norsk oversettelse og publisering.

Trotskijs mirakuløse overlevelse av attentatet den 24. mai 1940 viste seg bare å være en utsettelse. GPU satte umiddelbart i gang en alternativ plan for å få drept Trotskij. Neste forsøk skulle ikke bli utført av en tungt bevæpnet drapstropp, men av en enslig attentatsmann. Ramon Mercader, den spanske agenten valgt av GPU for oppdraget, hadde så tidlig som 1938 blitt introdusert inn i Den fjerde internasjonales miljø av Sylvia Ageloff, hans kjæreste. Hennes spesifikke relasjon til Socialist Workers Party (SWP) er fortsatt ikke avklart, selv om hun synes å ha fungert som en kurer for Den fjerde internasjonale og SWP.

Ramon Mercader

Det er vanskelig å forene Ageloffs forbindelser på høyt nivå i Den fjerde internasjonale med hennes personlige og politiske naivitet. I løpet av et intimt forhold, som strakte seg over nesten to år, la hun enten ikke merke til eller hun undertrykte bekymringer over de åpenbare anomaliene, motsetningene og mysteriene som virvlet rundt hennes meget besynderlige følgesvenn: Hans flere identiteter (Frank Jacson, Jacques Mornard, Vandendresched), hans høyst tvilsomme forretningsaktiviteter og ubegrenset forråd av tilgjengelige kontanter. Det falt ikke Ageloff inn – eller det hevdet hun i etterkant av drapet til mistenksomme og vantro meksikanske påtalemyndigheter – at det var noe veldig galt med hennes kjæreste, og at han definitivt ikke var den slags person som overhode burde vært tillatt i nærheten av Trotskij.

Våren 1940 benyttet Jacson-Mornard muligheten Ageloff besørget til å gjøre seg til en kjent fremtoning for Trotskijs vakter, selv om han ikke viste noen interesse for å møte den revolusjonære lederen. Jacson-Mornard, som ofte kjørte Ageloff til villaen i Avenida Viena, syntes fornøyd med å vente utenfor til hun hadde utført sitt arbeid. Men han småpratet med vaktene og pleiet nøye et forhold til Trotskijs nære venner Alfred og Marguerite Rosmer. Til tross for flere tiår i den revolusjonære bevegelsen fant ikke de noe forunderlig ved Jacson-Mornard, den angivelig upolitiske forretningsmannen med mye penger og veldig mye ledig tid. Det franskfødte paret oppdaget ikke noen aksent hos den spanskfødte agenten som hevdet å være belgier.

Det var først fire dager etter angrepet den 24. mai at Jacson-Mornard for første gang kom inn på eiendommen og helt kort møtte Trotskij. På en av sine turer til Coyoacán henvendte Jacson-Mornard seg til vaktene som var i ferd med å forsterke villaens eksterne murer. De fortalte ham at de forberedte seg for et nytt angrep fra GPU. Jacson-Mornard bemerket, med utstudert tilfeldighet, at GPUs neste forsøk på Trotskijs liv ville anvende en annen og forskjellig metode.

Trotskijs arbeid fortsatte i hans vanlige krevende tempo. Selv om han var intenst belagt av eksponeringen av 24. mai-konspirasjonen og tilbakevisingen av de løgnaktige påstandene fra Det meksikanske kommunistpartiet og de stalinist-kontrollerte fagforeningene og pressen, om at angrepet var et «selv-angrep» planlagt av Trotskij selv og utført av hans støttespillere, fulgte han nøye med på hvordan den andre verdenskrig utfoldet seg. Innen midten av juni hadde Frankrike kapitulert og Hitlers hærer regjerte over Vest-Europa. En tragedie av usette dimensjoner hadde rammet arbeiderklassen. I et kort notat skrevet den 17. juni 1940, to dager etter Frankrikes nederlag, skrev Trotskij:

Frankrikes kapitulering er ikke bare en enkel militær episode. Det er del av Europas katastrofe. Menneskeheten kan ikke lenger leve under imperialismens regime. Hitler er ikke en tilfeldig ulykke; han er bare imperialismens mest konsekvente og mest bestialske uttrykk, som truer med å knuse hele vår sivilisasjon. [1]

Hitlers monstrøse forbrytelser oppsto fra kapitalismen og imperialismens skadelige globalpolitikk. Men Hitlers erobring av Vest-Europa ble muliggjort av assistansen han fikk fra Stalin. Diktatorens forræderier mot arbeiderklassen – først gjennom hans «folkefront»-allianser med de demokratiske imperialistene, deretter plutselig etterfulgt av hans pakt med Hitler – forvirret arbeiderklassen og styrket Nazi-Tysklands militære posisjon. «Ved å demoralisere de folkelige massene i Europa, og ikke bare i Europa, spilte Stalin rollen som en agent provocateur i Hitlers tjeneste. Frankrikes kapitulering er ett av resultatene av en slik politikk,» skrev Trotskij. Stalin hadde brakt Sovjetunionen «helt til kanten av avgrunnen». Trotskij advarte for at Hitlers «seire i vest bare er forberedelser for en gigantisk forflytning mot øst». [2] Nesten nøyaktig ett år senere, den 22. juni 1941, innledet Hitler Operasjon Barbarossa, invasjonen av Sovjetunionen.

De politiske og sikkerhetsmessige anliggender som oppsto fra 24. mai-raidet og de epokale begivenhetene i Europa nødvendiggjorde et besøk til Mexico av en delegasjon av SWP-ledere, anført av partigrunnlegger og -leder James P. Cannon. Fra onsdag den 12. juni til lørdag den 15. juni deltok Trotskij i en omfattende diskusjon om SWPs politiske arbeid under krigsbetingelsene. Deltakerne i denne diskusjonen inkluderte, i tillegg til Trotskij og Cannon, Charles Cornell, Farrell Dobbs, Sam Gordon, Antoinette Konikow, Harold Robins og Joseph Hansen. Mange-år-undertrykte dokumenter, som ble fremskaffet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale på 1970- og 1980-tallet, skulle fastslå at Hansen var en GPU-rapportør på innsiden av Trotskijs sekretariat.

Trotskij og Farrell Dobbs

En uredigert stenografisk rapport fra denne diskusjonen ble sirkulert til SWP-medlemskapet. Diskusjonen om det første punktet på agendaen, som var en rapport om Den fjerde internasjonales Nødskonferanse, ble ikke transkribert. Ordrett dokumentasjon av diskusjonene begynner med det andre punktet på agendaen, «Krig og perspektiver». Trotskijs bidrag til denne diskusjonen understreket at partiets prinsipielle motstand mot imperialistkrigen ikke måtte forveksles eller på noen måte assosieres med småborgerlig pasifisme.

USAs inntreden i krigen var uunngåelig. Trotskij insisterte på at SWP måtte oversette prinsipiell opposisjon mot krigen til effektiv revolusjonær agitasjon som sammenfalt med arbeidernes bevissthet, uten å henfalle til nasjonal sjåvinisme.

Militarisering pågår nå i et enormt omfang. Den kan vi ikke opponere mot med pasifistiske formuleringer. Militariseringen har bred støtte blant arbeiderne. De nærer et sentimentalt hat mot Hitler, med forvirrede klassesentimenter. De har et hat mot de seirende bandittene. Byråkratiet anvender dette til å oppfordre til hjelp for den beseirede gangsteren. Våre konklusjoner er helt annerledes. Men dette sentimentet er den uunngåelige basen for den siste forberedelsesperioden. [3]

Utfordringen SWP sto overfor var å utvikle en tilnærming til de unge arbeiderne som utviklet deres klassebevissthet, også da de ble trukket inn i militæret. Partiet måtte plassere sin agitasjon «på en klassebasis». [4] Trotskij besørget eksempler på tilnærmingen partiet burde følge:

Vi er imot de borgerlige offiserene som behandler dere som krøtter, som bruker dere som kanonfôr. Vi er bekymret for arbeidernes død, i motsetning til de borgerlige offiserene. Vi ønsker arbeideres offiserer.

Vi kan si til arbeiderne: Vi er klare for revolusjon. Men dere er ikke klare. Men i denne situasjonen vil vi begge ha våre egne arbeider-offiserer. Vi ønsker spesielle arbeider-skoler for å utdanne oss til å bli offiserer ...

Vi avviser De seksti familienes kontroll. Vi vil ha en forbedring av betingelsene for arbeider-soldaten. Vi vil beskytte hans liv. Ikke sløse det vekk. [5]

Torsdag den 13. juni vendte diskusjonen seg til SWPs politikk for 1940-presidentvalget. Den sittende Demokraten Franklin Roosevelt stilte for en tredje periode. SWP hadde ikke nominert partiets egen kandidat. «Hva forteller vi arbeiderne når de spør hvilken president de skal stemme på?» Cannon svarte: «De burde ikke stille slike pinlige spørsmål.» [6]

Trotskij spurte hvorfor SWP ikke hadde oppfordret til en fagforeningskongress for å få nominert en kandidat i opposisjon til Roosevelt. Han argumenterte: «Vi kan ikke forbli helt likegyldige. ... Vi kan meget gjerne insistere i fagforeninger, der vi har innflytelse, på at Roosevelt ikke er vår kandidat, og at arbeiderne må ha sin egen kandidat. Vi bør forlange en landsdekkende kongress knyttet til [kravet om] et uavhengig arbeiderparti.» [7]

Trotskij reiste spørsmålet om presidentkandidaturet til Det amerikanske kommunistpartiet (CP). Siden undertegningen av ikke-aggresjonspakten hadde Kommunistpartiet inntatt en posisjon i opposisjon mot USAs inntreden i krigen. Utvilsomt var denne manøveren fra den stalinistiske ledelsen helt og holdent bestemt av Kremls utenrikspolitikk. Men det ble tatt på alvor av deler av Kommunistpartiets medlemskap. Besørget ikke dette en anledning for SWP til å intervenere blant stalinist-arbeiderne? Trotskij foreslo at SWP, som var uten egen kandidat, skulle vurdere å by en kritisk støtte til presidentkampanjen til Kommunistpartiets leder Earl Browder. Uansett hvor desorienterte de var av den stalinistiske ledelsen, inkluderte partiets medlemskap et betydelig sjikt av klassebevisste arbeidere. En rettidig politisk manøvre fra SWP – forevising av kritisk støtte til Kommunistpartiets kampanje, på grunnlag av partiets nåværende opposisjon mot amerikansk inntreden i krigen – ville åpne opp for muligheten til å nærme seg stalinist-arbeiderne.

Trotskijs forslag ble heftig imøtegått av Cannon og praktisk talt alle de andre deltakerne i diskusjonen. I løpet av år med bitter kamp mot stalinistene hadde SWPs innflytelse i fagforeningene krevd utviklingen av allianser med «progressive» seksjoner av fagforeningsbyråkratiet. Manøvren Trotskij foreslo ville undergrave disse relasjonene.

Trotskij var kritisk til SWPs tilnærming til de «progressive byråkratene», som var politisk innordnet med Roosevelt og Det demokratiske partiet. Trotskij bemerket: «Disse progressive byråkratene kan lene seg på oss for rådgivere i kampen mot stalinistene. Men rollen som en rådgiver for de progressive byråkratene lover ikke mye i det lange løp.» [8]

Antoinette Konikow – som hadde vært en av de første amerikanske supporterne av Venstreopposisjonen, tilbake på 1920-tallet – imøtegikk Trotskij, og uttalte at i motsetning til stalinistene ville ikke amerikanske AFL-ledere som Dan Tobin (leder for Teamsters) og John L. Lewis (leder for United Mine Workers) prøve å drepe trotskister.

«Jeg er ikke så sikker,» repliserte Trotskij. «Lewis ville drepe oss veldig effektivt, dersom han ble valgt og det kom til krig.» [9]

Trotskij insisterte ikke på at SWP skulle adoptere den politikken han foreslo. Men da diskusjonen fortsatte fredag den 14. juni, kom han med en gjennomgripende kritikk av partiets orientering til de progressive.

Jeg tror vi har det kritiske punktet veldig klart og tydelig. Vi er i en blokk med såkalte progressive – ikke bare forfalskere, men ærlige individer fra grunnplanet. Ja, de er ærlige og progressive, men fra tid til annen stemmer de på Roosevelt – en gang hvert fjerde år. Dette er avgjørende. Dere foreslår en fagforeningsorientert politikk, ikke en bolsjevikorientert politikk. Bolsjevikorientert politikk begynner utenfor fagforeningene. Arbeideren er et ærlig fagforeningsmedlem, men fjernt fra bolsjevikorientert politikk. Den ærlige militante kan utvikle seg, men det er ikke identisk med å være en bolsjevik. Dere er redde for å bli kompromittert for Roosevelt-fagforeningsfolkets øyne. De derimot er ikke det aller minste bekymret for å bli kompromittert ved å stemme for Roosevelt mot dere. Vi er redde for å bli kompromittert. Hvis du er redd, da mister du din uavhengighet og blir halvt Roosevelt-er. I fredstid er ikke dette katastrofalt. I krigstid vil det kompromittere oss. De kan knuse oss. Vår politiske orientering er alt for innrettet på fagforeningsmedlemmer som er pro-Roosevelt. Jeg merker meg at i Northwest Organizer [avisa til Teamsters Local 544 i Minneapolis, redigert og kontrollert av SWP] er dette tilfelle. Vi diskuterte det før, men ikke ett ord ble endret; ikke ett eneste ord. Faren – en forferdelig fare – er tilpasningen til fagforeningsfolk som er pro-Roosevelt. Dere tilbyr ikke noe svar til valget, ikke engang begynnelsen på et svar. Men vi må ha en politisk retningslinje. [10]

Trotskij videreførte sin kritikk av SWPs tilpasning til de progressive fagforeningsbyråkratene lørdag den 15. juni, diskusjonens siste dag.

Det virker for meg som en slags passiv tilpasning til vårt fagforeningsarbeid kan spores. Det er ikke en umiddelbar fare, men en alvorlig advarsel som indikerer at en retningsendring er nødvendig. Mange kamerater er mer interesserte i fagforeningsarbeid enn i partiarbeid. Mer partisamhørighet er nødvendig, mer skarp manøvrering, en mer seriøs, systematisk teoretisk opplæring; ellers kan fagforeningene absorbere våre kamerater. [11]

Da diskusjonen om SWPs politikk for 1940-valget nærmet seg en konklusjon, oppstod det et siste spørsmål: Kunne Kommunistpartiet (CP) betraktes som en legitim del av arbeiderbevegelsen? Trotskij svarte ettertrykkelig:

Selvfølgelig er stalinistene en legitim del av arbeiderbevegelsen. At de blir misbrukt av lederne for spesifikke GPU-formål, er én ting, for Kreml-formål en annen. Det er slett ikke forskjellig fra andre arbeiderbyråkratier i opposisjon. Moskvas mektige interesser påvirker Den tredje internasjonale, men det er i prinsippet ikke annerledes. Selvfølgelig vurderer vi GPU-kontrollens terror annerledes; der slåss vi med alle midler, til-og-med borgerlig politi. Men stalinismens politiske strømning er en strømning i arbeiderbevegelsen. [12]

Til tross for forbrytelsene begått av stalinistene – og bare tre uker hadde gått siden forsøket på hans liv – insisterte Trotskij på en objektiv vurdering av stalinismen. «Vi må vurdere dem fra det objektive marxist-synspunktet,» insisterte Trotskij. «De er et veldig motsetningsfullt fenomen. De begynte med Oktober som base, de har blitt deformert, men de har stort mot.» [13] Hensikten med den manøvren Trotskij foreslo, var å utnytte denne motsigelsen i det stalinistiske grunnplanets lojaliteter:

Jeg tror vi kan håpe på å vinne disse arbeiderne, som begynte som en Oktober-utkrystallisering. Vi ser dem negativt; hvordan skal vi bryte gjennom dette hinderet. Vi må sette basen opp mot toppen. Moskva-gjengen anser vi for å være gangstere, men grunnplanet føler seg ikke selv som gangstere, men som revolusjonære ... Dersom vi viser at vi forstår, at vi har et felles språk, da kan vi vende dem mot deres ledere. Dersom vi vinner fem prosent, da vil partiet være dømt. [14]

Trotskij og SWP-delegasjonen kom ikke til enighet om forslaget om å tilby kritisk støtte til Kommunistpartiets kandidat, som han ikke insisterte på. Meningsforskjellen undergravde ikke Trotskijs relasjon til Socialist Workers Party, og diskusjonene endte i minnelighet. Uansett, i den grad SWP hadde vist et påvisbart nivå av tilpasning til de progressive byråkratene, hadde Trotskijs kritikk en gunstig påvirkning på partiet. I løpet av noen uker merket Trotskij seg, og kommenterte positivt den politiske styrkingen av Northwest Organizer.

Harold Robins i mai 1940

Én av deltakerne i diskusjonen husket senere en bemerkelsesverdig hendelse, som kastet lys over Trotskijs pedagogiske tilnærming til politiske diskusjoner. Harold Robins, en New York-født arbeider som hadde reist til Mexico i 1939 og hadde blitt kaptein i Trotskijs vakttropp, deltok i morgendiskusjonen den 13. juni, der Trotskij reiste spørsmålet om kritisk støtte til CPs presidentkandidat. I en nekrolog jeg skrev etter Robins’ død i 1987, i en alder av 79 år, inkluderte jeg en beretning om hans personlige erfaring, som han hadde videreformidlet til meg.

Da det ble hans tur til å uttale seg, satte Harold i gang med en besk fordømmelse av stalinistene, der han listet opp deres mange svik mot arbeiderklassen, og deres slaviske samarbeid med de borgerlige politikerne. Harold proklamerte at det ikke var «noen forbannet forskjell mellom stalinistene og demokratene».

Trotskij hevet hånda og brøt inn i Harolds tale. «Tillat meg et spørsmål, kamerat Robins. Dersom det ikke er noen forskjell mellom stalinistene og demokratene, hvorfor opprettholder de en uavhengig eksistens og kaller seg kommunister? Hvorfor melder de seg ikke kort og godt inn i Det demokratiske partiet?»

Harold ble satt ut av disse enkle spørsmålene. Denne elementære leksjonen i dialektikk gjorde det umiddelbart klart for Harold at hans egen innstilling var feil. Men historien endte ikke der.

Med saken fremdeles uavklart, pauset møtet for lunsj. Trotskij nærmet seg Harold og spurte ham hva hans posisjon var.

«Vel, nå mener jeg at du har rett, kamerat Trotskij.»

«Den gamle mannen» strålte av tilfredshet. «Så, kamerat Robins, da foreslår jeg at vi danner en blokk og fører kampen sammen når møtet gjenopptas.»

Harold mintes at han ikke kunne tro «den gamle mannen» var seriøs.

«Hvorfor i helvete skulle Trotskij ønske, eller trenge en blokk med Harold Robins?»

Uansett, han godtok Trotskijs tilbud og så frem til starten på ettermiddag-sesjonen. Men da lunsjpausen nærmet seg slutten ble Robins kontaktet av Charles Cornell, en annen av vaktstyrken, som var bittert skuffet over at han skulle forbli på vakt om ettermiddagen og ikke få delta i diskusjonen med Trotskij. Cornell bønnfalte Robins om å bytte plass med ham, og Robins ga etter. Og så gikk Cornell inn i diskusjonen, mens Robins patruljerte eiendommen.

Sent på ettermiddagen, kort tid etter at møtet var avsluttet, fant Harold seg plutselig konfrontert med en åpenbart sint Trotskij. «Hvor var du, kamerat Robins?», forlangte Trotskij å vite.

Harold forsøkte å forklare omstendighetene som hadde intervenert under lunsjpausen. Trotskij feide argumentene til side. «Vi hadde en blokk, kamerat Robins, og du svek den.»

Harold berettet om slike hendelser uten den aller minste forlegenhet, selv om de neppe plasserte ham i det beste lys. Men for Harold var disse hendelsene dyrebare eksempler på Trotskijs komplette helhet som en revolusjonær, ubøyelig viet til prinsipper i alle aspekter av sitt liv og under alle omstendigheter.

Her var det en mann, syntes Harold å si, som hadde ledet historiens største revolusjon, organisert en armé av millioner, og deltatt i epokale politiske kamper side-om-side med de legendariske størrelsene i den internasjonale marxistbevegelsen. Og likevel kunne den samme mannen, Trotskij, foreslå en blokk med en ukjent «Jimmy Higgins» og se på den så seriøst som han en gang så på en allianse med Lenin! Harold var mer enn tilfreds med å «redusere seg selv» og fortelle om sine ungdomsfeiltrinn, for å få formidlet Trotskijs moralske storhet. [15]

Under deres reise til Coyoacán inspiserte SWP-lederne villaen og godkjente bygningsarbeider som skulle befeste eiendommen mot angrep. Til tross for deres oppriktige forpliktelse for Trotskijs forsvar ble deres innsatser undergravd av et urovekkende nivå av personlig uforsiktighet. Selv om det fortsatt var ubesvarte spørsmål om Sheldon Hartes rolle i 24. mai-angrepet er det ingen indikasjoner på at SWP-lederne inntok noen mer forsiktig holdning til deres personlige assosieringer. Gitt den pågående kampanjen mot Trotskij i den stalinistiske pressen, burde det vært klart for SWP-lederne at det politiske miljøet i Mexico By var farlig, og at det i hovedstaden krydde av GPU-agenter som hadde til hensikt å eliminere Trotskij.

Natalia Sedova, Trotskij, en venn og Harold Robins

Likevel aksepterte James P. Cannon og Farrell Dobbs kvelden den 11. juni en invitasjon til middag på Hotel Geneva, etterfulgt av drinker i et annet lokale. Vert for de to SWP-lederne var Jacson-Mornard. [16] Dette treffet ble rapportert av Cannon under en kort intern etterforskning utført av SWP-ledelsen etter attentatet. Denne informasjonen forble imidlertid skjult for partiets grunnplanmedlemmer.

Fortsettelse følger

Fotnoter:

[1] “The Kremlin’s Role in the European Catastrophe,” i Writings of Leon Trotsky 1939–40 (New York: 1973), s. 290

[2] Ibid, s. 290 og 291

[3] “Discussions with Trotsky,” i Writings of Leon Trotsky 1939–40, s. 253

[4] Ibid, s. 254

[5] Ibid

[6] Ibid, s. 260

[7] Ibid, s. 260 og 261

[8] Ibid, s. 266

[9] Ibid, s. 267

[10] Ibid, s. 271 til 273

[11] Ibid, s. 280 og 281

[12] Ibid, s. 282

[13] Ibid

[14] Ibid

[15] A Tribute to Harold Robins, Captain of Trotsky’s Guard, av David North (Detroit: 1987), s. 8 til 10

[16] Trotsky: Downfall of a Revolutionary, av Patenaude, Bertrand M. (s. 270). Harper Collins e-books. Kindle Edition.