Tysk imperialisme og den besynderlige saken om Alexei Navalnyj

8 September 2020

Den 20. august ble den russiske, pro-vestlige politikeren Alexei Navalnyj syk under ei flyreise til Moskva. Etter at han ble overført til et sykehus i Berlin kunngjorde den tyske regjeringen kategorisk at han hadde blitt forgiftet med nervegift av typen «Novitsjok».

Politikere og medier i vestlige land, og fremfor alt i Tyskland, har erklært at den russiske regjeringen er ansvarlig for Navalnyjs forgiftning, og de har trappet opp deres krav om en konfrontasjon med Russland. Her gjentas det et bestemt mønster. En hendelse finner sted, og umiddelbart blir det erklært av mediene at «Putin» eller «Assad» er ansvarlig, og at fordrer en umiddelbar respons.

Selv den mest rutinemessige drapssaken innebærer mye etterforskning før den påståtte gjerningsmann blir offentlig navngitt. Men i dette tilfellet konkluderte helheten av vestlige medier umiddelbart og enstemmig med hvem som er skyldig.

Forutsatt at Navalnyj ble forgiftet skulle man i det minste tro det ville være ei rekke mistenkte. Er det fjernt å tenke at noen kunne ha forgiftet Navalnyj, ikke fordi de støtter Putin-regimet men fordi de er imot det?

Den tyske regjeringen er tross alt under et enormt press fra USA for å stanse leggingen av gassrørledningen Nord Stream II, og de siste begivenhetene har allerede akselerert oppfordringene om å droppe prosjektet.

Tyskland har historisk sett betraktet Øst-Europa som sin innflytelsessfære, eller for å anvende Hitlers betegnelse, som «Lebensraum». Nå, nesten åtti år siden starten av Operasjon Barbarossa som førte til mer enn 27 millioner sovjetiske dødsfall, leder igjen Tyskland stormangrepet for en konflikt med Russland.

I et intervju med avisa Rheinische Post truet den tyske forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauer eksplisitt den russiske regjeringen med gjengjeldelse.

«Putin-systemet» er et «aggressivt regime, som uten skrupler søker å få pålagt sine interesser med voldelige midler, og bryter gjentatte ganger de internasjonale normer for atferd,» sa hun. Forgiftningen av Alexei Navalnyj er bevis for at i Russland brukes kjemiske våpen som er bannlyst, mot mennesker. Putin-regimet er følgelig «på samme nivå som regimer som det i Syria, som har brukt kjemiske våpen mot deres egen sivilbefolkning».

De ubelagte og i mange tilfeller motbeviste påstandene om at den syriske regjeringen har anvendt kjemiske våpen mot sivile, har gjentatte ganger tjent som påskudd for vestmaktene til å iverksette luftangrep mot landet.

Retorikken er like aggressiv på hovedavisenes meningssider. Den tyske finansavisa Handelsblatt raste den 25. august om at det må gjøres klart «at vesten har et bitt så vel som et bjeff, og at dens tilnærming med kose-kryping opp til Moskva har kommet til en ende». Den 3. september krevde Der Spiegel: «Tiden for tøffhet er nå. Nå er tiden inne for å skade mannen i Kreml.»

Sist onsdag helte forbundskansler Angela Merkel drivstoff på brannen, da hun på en pressekonferanse erklærte at den tyske hærens toksikologer hadde bevist «over enhver tvil» at Navalnyj var offer for en forbrytelse, og hadde blitt forgiftet av nervegift av typen Novitsjok. Hun stilte den russiske regjeringen et ultimatum og «svare på veldig alvorlige spørsmål», og kunngjorde at EU og NATO ville iverksette fellestiltak.

Begge organisasjonene responderte umiddelbart på Merkels forlangender. I en uttalelse torsdag truet EU Russland med sanksjoner. I et brev til EUs høye utenriksrepresentant Josep Borrell krevde 107 medlemmer av Europaparlamentet en etterforskning «innenfor FNs eller Europarådets strukturer», for å «undersøke den virkelige bakgrunnen for denne forbrytelsen». Initiativ til brevet ble tatt av Sergeij Lagodinskij, nestleder for det tyske partiet Die Grühnen [De Grønne].

Det ville være toppen av naiviteten å tro at den mulige forgiftningen av Navalnyj er årsaken til denne aggressive kampanjen mot Russland. Hans tilfelle tjener bare som påskudd for å intensivere offensiven mot Russland, som NATO lenge har ført. Spesielt Tyskland utnytter saken for å ta et ytterligere skritt i retning av sitt lenge etterlengtede mål om å gjenoppstå som en viktig militærmakt.

Ingenting som er sagt om Navalnyj-saken av mediene eller politikerne kan tas for pålydende. Det er umulig å overdrive om hykleriet i den påståtte bekymringen om hans skjebne.

Etter drapet på journalisten Daphne Caruana Galizia på Malta, og på den slovakiske gravejournalisten Jan Kuciak og hans forlovede, var det ikke noe snakk om sanksjoner, selv om sterke bevis pekte på involvering av mektige kretser i regjeringen og big business. Begge landene er medlemmer av både EU og NATO.

Så sent som i forrige uke ble den slovakiske forretningsmannen Marian Kocner frikjent av en domstol for drapet på Kuciak, selv om flere vitner identifiserte ham for å ha beordret drapet på journalisten. Saudi-regimet ble aldri konfrontert med trusler om sanksjoner etter at det beordret drap og partering av den opposisjonelle journalisten Jamal Khashoggi, i landets ambassade i Istanbul.

Ikke noe er foreløpig presentert som beviser «over enhver tvil» at Navalnyj ble forgiftet av nervegift av typen Novitsjok. Laboratoriet i München som presenterte de forelagte bevisene er hverken nøytralt eller uavhengig. Det er under den tyske hærens kommando, som for sin del spiller en ledende rolle i NATOs militæroppbygging mot Russland, og har en direkte interesse av å diskreditere den russiske regjeringen. For tjue år siden spilte Tysklands utenlandsetterretning (BND) en viktig rolle for å «bevise» eksistensen av irakiske masseødeleggelsesvåpen, som den gangen fungerte som påskudd for den USA-ledede krigen mot Irak, men som senere ble definitivt bevist å ha vært uten grunnlag.

Men selv om man skulle godta at Navalnyj ble forgiftet så beviser det på ingen måte Putin-regimets involvering. Novitsjok ble produsert i sovjetiske laboratorier på 1970- og 1980-tallet, men etter oppløsingen av Sovjetunionen var dette stoffet, som alt annet, tilgjengeliglig for penger. Det er for eksempel kjent at BND på 1990-tallet kjøpte en prøve av Novitsjok av en russisk militærforsker og videreformidlet det til deres vestlige kolleger, som skulle tyde på at de selv er i stand til å produsere Novitsjok. Nervegiften har også blitt oppdaget på private hender, og har vært anvendt til oppgjør blant bulgarske gangstere.

I tillegg er det uforklarlig hvorfor den tidligere etterretningsagenten Putin skulle være så dum at han først skulle forgifte Navalnyj for deretter to dager senere la ham reise til en tysk klinikk, hvor han måtte anta at giften ville oppdages.

Som World Socialist Web Site forklarte i en artikkel i forrige uke har Navalnyj bånd til høyre-ekstremister, oligarker som konkurrerer med Kreml, og til vestlige etterretningsagenturer. Han har mange fiender som kan ha interesse av å bli kvitt ham. Det er også mulig at han tråkket på tærne til en av sine mentorer, som kan har sett angrepet som en anledning til å diskredigere Putin.

I 2014 trakk den tyske styringsklassen den konklusjon at det var nødvendig å påta seg mer «internasjonalt ansvar» og iverksette en vesentlig militæroppbygging. «Tyskland er for stort til å kommentere verdenspolitikken fra sidelinja,» sa Frank-Walter Steinmeier, daværende utenriksminister og nå tysk president, på Sikkerhetskonferansen i München.

Siden har landet lansert et massivt gjenopprustningsprogram, deltatt i flere militære intervensjoner i Midtøsten og Afrika, og tilsluttet seg NATOs militæroppbygging langs Russlands grenser. Gjenopplivingen av militarisme har vært ledsaget av trivialisering av nazistenes forbrytelser og styrkingen av høyre-ekstreme krefter, som partiet Alternative für Deutschland (AfD). Med koronaviruspandemien har denne utviklingen blitt intensivert.

Allerede før Navalnyj-affæren publiserte den offisielle tyske tenketanken DGAP (Den tyske foreningen for utenriksaffærer; Deutsche Gesellschaft für Auswärtige Politik) en aggressiv kommentar fra organisasjonens president Tom Enders, der han oppfordret Tyskland til å føre en «modig og stridende» utenrikspolitikk. Enders var toppsjef for Airbus før han gikk over til DGAP. Airbus, i likhet med Boeing, er ikke bare verdens største produsent av sivile passasjerfly, men også Europas største våpenprodusent.

Det faktum at tysk imperialisme nå dreier seg mot Russland, følger et historisk mønster. I sin kamp for «Lebensraum i øst» invaderte naziregimet Sovjetunionen, der det søkte å få utryddet store deler av den sovjetiske befolkningen. I sin utdypende konflikt med Russland trekker det tyske borgerskapet igjen på disse kriminelle tradisjonene.

Forfatteren anbefaler også:

Tilfellet Aleiei Navalnyjj og imperialistintervensjon i russisk politikk

[4. september 2020]

Peter Schwarz