The Silence of Others: Spansk fascismes ofre, den gang og nå

Av Alejandro López og Kevin Martinez
8 September 2020

Regissert av Robert Bahar og Almudena Carracedo

En dokumentarfilm fra Spania, The Silence of Others [Andres taushet], regissert av Almudena Carracedo og Robert Bahar og produsert av den velkjente filmskaperen Pedro Almodóvar, beskriver den vesentlige og pågående kampen for å få eksponert grusomhetene begått av general Francisco Francos fascistdiktatur (fra 1939 til 1977).

Overlevende ofre har kjempet for et internasjonalt søksmål og de slåss mot en «glemselspakt» angående forbrytelsene de har lidd. Antallet ofre for frankistenes tortur og henrettelser er anslått å være i hundretusener.

Den reaksjonære Amnesti-loven ble etter diktatorens død i 1975 støttet av Spanias sosialistiske arbeiderparti (PSOE) [sosialdemokratene] og det stalinistiske Spanias kommunistparti (PCE), basert på et perspektiv begge partier hadde forfektet over flere tiår, og som de var medforfattere av i samarbeid med frankistene. Denne loven var et av hovedelementene i «Overgangen» [‘La Transición’] da Franco-regimet, eller restene av det, responderte på faren for den spanske arbeiderklassens massekamper, og med støtte fra de europeiske maktene og USA, integrerte PSOE og PCE inn i statsapparatet, i bytte mot kvelningen av arbeiderklasserevolusjon.

Maria Martin i The Silence of Others

Innen 1978 hadde Spania antatt en ny grunnlov og offisielt foretatt Overgangen til «demokrati». Fra da av kunne mange frankister som var dommere, politi- og embetsrepresentanter gjenoppta deres forfremmelser til toppstillinger, under påfølgende PSOE-regjeringer. Ingen ble holdt ansvarlig for de beryktede forbrytelsene begått under 40 år med diktatur.

Siden premieren i 2018 har The Silence of Others mottatt dusinvis av priser og prisnomineringer, deriblant Panorama Audience and Peace Film Awards på den internasjonale filmfestivalen i Berlin i 2018, så vel som prisene Goya Award, Platino Award for Iberoamerican Cinema og José María Forqué-prisen for beste dokumentar, alle i 2019. Filmen har vært vist på festivaler i mer enn 70 land, og er sluppet for kino- og fjernsynsvisning i mer enn 20. Den er nå tilgjengelig på Netflix i Latin-Amerika (unntatt Brasil), USA og Canada.

I Spania ble filmen vist på offentlig fjernsyn i april 2019, og oppnådde nesten 1 million seere og ble en av nettverkets mest sette dokumentarer. Filmens Twitter-emneknagg ble trend-tema nummer to i Spania.

Skaperne av The Silence of Others har tydeligvis truffet ei voksende opposisjonell stemningsbølge blant brede lag av den globale befolkningen, som er bekymret for fremveksten av autoritære regimer og høyre-ekstreme partier, imperialistkrig, forfølgelse av migranter og fengslingen av politiske fanger som Julian Assange eller Chelsea Manning. Arbeidere og ungdommer er dypt forstyrret og opprørt av disse utviklingstrekkene, og prøver til dels å forstå dagens utvikling ved en forståelse av fortiden.

The Silence of Others

Carracedo-Bahar-filmen er satt sammen fra en stor mengde opptak, skutt over seks år og gjennomføringen av mange intervjuer, og den følger flere historier samtidig, mens den sentreres om en rettssak anlagt av flere ofre som søkte rettferdighet ved argentinske domstoler etter at de ikke oppnådde gjennomslag for en juridisk høring i deres eget hjemland. Hver tråd av den sammenflettede beretningen fortjener sin egen film, og man kan bare lure på hvor mye som av tidshensyn ble igjen på gulvet i klipperommet.

The Silence of Others åpner med Maria Martin, ei lita kvinne i 80-årene, som beskriver hvordan hennes mor ble bortført og myrdet av fascistene i 1936. Hun minnes hvordan hennes nakne kropp ble dumpet i ei massegrav, ett av de 114 226 likene som forblir i umerkede graver over hele landet. Maria var den gangen seks år. I hennes alderdom etterlater hun jevnlig solsikker ved veien der hun mistenker at hennes mors levninger ligger. Hun er fryktløs og fast bestemt på å finne hennes etterlevninger.

Andre historier inkluderer vitnesbyrdet fra Ascension Mendieta, og hennes forsøk på å oppspore etterlevningene av sin far Timoteo Mendieta, drept i 1939. Ascensions datter forklarer hvordan hennes mor gråt i årevis på sin jakt etter farens levninger. Ascension tar til tårene når hun mottar nyheten om at hennes fars levninger skal hentes ut fra massegrava, og sier at i det minste «nå når jeg dør, vil jeg ta et av hans bein med meg».

Det er også Maria Mercedes Bueno, en av utallige mødre som fikk deres nyfødte babyer bortført. Ofres organisasjoner har anslått at under Franco-regimet ble opptil 300 000 barn stjålet av et nettverk av nonner og leger som tok babyer fra venstreorienterte familier, fattige familier eller alenemødre, og overleverte dem til velstående par som ikke kunne unnfange.

Jose Maria Galante, en tidligere politisk fange, beskriver sin overlevelse av tortur i en tidlig 20-årsalder, i hendene på den beryktede fascist-torturisten Antonio Gonzalez Pachecho, med tilnavnet «Billy the Kid», bare for å ende opp å bo få gater unna sin plageånd.

Gateadressen der han bodde var «Calle del General Yagüe», inntil gatenavnet ble endret i 2017, til ære for general Juan Yagüe, kjent som «slakteren av Badajoz» for hans beordringer i 1936 av henrettelser av opptil 4 000 militsmenn og sivile.

Vitnesbyrdene er rå og foruroligende. De overlevende strever med å få avklart og oppsporet etterlevningene av deres kjære, eller de forsøke å få stilt regimets embetsfunksjonærer for retten.

Adolf Hitler og Francisco Franco sammen i 1940 [Foto: Heinrich Hoffman_Krakow-Warsaw Press Publishing]

The Silence of Others utdyper hvor mange gater og offentlige minnesmerker som fremdeles er oppkalt etter Franco og hans morderiske håndlangere. Som for å understreke poenget viser filmskaperne Francos politiske etterkommere som avholder politiske stevner komplett med fascistsalutten. I et illevarslende nikk til et amerikansk publikum heves det skilt der det står: «Make Spain great again». Det groteske mausoléet til Franco, De falnes dal, bygget av slavearbeid, står der fortsatt i dag, mens minnesmerkene over hans ofre rutinemessig vandaliseres.

Personer intervjuet på gata avslører konsekvensen av tiår med bevisst kultivert politisk amnesi, der de vedgår at de vet så godt som ingenting om Borgerkrigen og diktaturet som fulgte. Noen av de eldre forsvarer amnestiet som den eneste løsningen på splittelsene i Spania på 1970-tallet.

Filmskaperne har laget et verk som klart og tydelig avviser styringsklassens mantra om at den spanske befolkningen trenger å «tilgi og glemme», og frembyr en advarsel om fascismens historiske forbrytelser ved å presentere Francos ofres livsskjebner og kamper.

I et intervju med online-dagsavisa eldiario.es forklarer Almudena Carracedo hvordan hun tok fatt i dette prosjektet i 2010, da «historiene om de stjålne babyene begynte å bli kjent». Hun var dengang sammen med ektemannen Robert Bahar nylig ferdig med å filme og redigere Made in L. A. (2007), en Emmy Award-vinner som dokumenterer historien om tre latinamerikanske iimmigranter, syersker i Los Angeles, som legger ut på en treårig odyssé for å oppnå de mest grunnleggende jobb-beskyttelser fra en berømt klesbutikk. Hun forklarer: «Jeg tenkte, hvorfor ikke gjøre noe her, i mitt eget hjemland. Det var viktig å berette arven etter Franco-regimet i Spania, og da fant vi oss plutselig befattet med det argentinske søksmålet.»

Carracedo var bekymret over de nåværende generasjonenes glemsel. Hun sier at unge mennesker under 35 år «vet veldig lite om denne situasjonen», og medregissørene mente publikum kunne sette seg for 90 minutter og se seg «i karakterenes sko».

På spørsmål om betydningen av «tausheten» som er del av filmens tittel, forklarte Carracedo: «Ordet er veldig viktig og gir opphav til mange tolkninger. ... Vi tror alle at tausheten er de andres, men egentlig, og jeg stiller spørsmålet, har den tilhørt alle. Hvordan hadde vi i 1918 kommet til denne situasjonen? Hvordan er det mulig at et land som Spania, med sterke demokratiske institusjoner, kan tillate denne typen ting? Det er utrolig. Og som samfunn må vi ta dette i betraktning, én gang for alle.»

Det spørsmålet hun reiser blir imidlertid aldri reelt besvart i The Silence of Others. Dokumentarens største svakhet er at filmskaperne ikke er utrustet til å håndtere de politiske spørsmålene rundt Amnesti-loven av 1977, som fremdeles er i kraft den dag i dag, og som garanterer straffefrihet for de som deltok i forbrytelser under Borgerkrigen, og i det påfølgende frankist-Spania.

Dette er imidlertid ikke filmskapernes individuelle skyld. Tiår med intellektuell og kulturell regresjon, sammen med tildekkingen organisert av de spanske sosialdemokratene og stalinistene og deres «venstre»-vedhengere, har gjort det vanskeligere for kunstnere å skildre historie og politikk seriøst. Filmen har en tendens til å behandle spørsmålet om fascisme som et personlig anliggende om moral og minner.

Faktisk får ikke publikum vite noe om politikken til ofrene som er intervjuet, hverken de levende eller de døde. Her er åpenbart det bestemte presset i spill, som har vært utøvd på kunstnere for at de ikke skal fordype seg i de politiske motiveringene til de som sloss mot fascismen.

The Silence of Others presenterer ofrene som uskyldige tilskuere som ble feid opp av krigen og kontrarevolusjonen. Så visst ble mange uskyldige sivile drept og torturert i løpet av denne perioden, men mange, om ikke de fleste, var på en eller annen måte involvert i venstreorientert politikk.

Almudena Carracedo og Robert Bahar

Dokumentaren behandler omskiftningene i den ovennevnte rettssaken og ender med at spanske domstoler nekter å overlevere fascistforbryterne. Filmen forklarer, fortellende nok, at Spania til-og-med vurderte å bryte de diplomatiske relasjonene med Argentina over granskningen. Saken pågår fortsatt.

Samtidig er to av ofrene presentert i filmen, Maria Martin og José María Galante Serrano, døde. Dokumentaren viser hvordan Martins datter, som inntil da hadde nektet å la seg involvere i sin mors kamp, tar opp kampen for oppsporingen av sin bestemors etterlevninger.

Det er verdt å bemerke hva som har skjedd i løpet av de 16 månedene siden dokumentaren ble sluppet.

Statsminister Pedro Sánchez, leder for PSOE-Podemos-koalisjonsregjeringen, meldte først en tweet som oppfordret alle til å se filmen. Ikke før hadde Sánchez meldt ut sin tweet da nyheten kom at hans regjering sluttet seg til det høyreorienterte Folkepartiet (PP) om å få blokkert publiseringen av torturisten Billy the Kids tjenestehistorikk. Først etter et offentlig ramaskrik kom Podemos med en meningsløs gest som indikerte at de senere kunne endre sin stemmegivning. Billy the Kid døde til slutt av Covid-19, uten å ha svart for sine forbrytelser.

Vi er trygge i vår forvissning om at selv om viktige spørsmål ikke blir besvart i den nåværende dokumentaren, vil det dukke opp et sjikt av kunstnere og unge spaniere som bevisst motsetter seg «Forglemmelsespakten», og alle andre råtne sider av «overgangen til demokrati».

Oppsvinget i klassekampen vil besørge en atmosfære som bidrar til et nytt og enda mer granskende blikk på fascismen og Den spanske borgerkrigen, som del av utviklingen av en revolusjonær sosialistisk bevegelse i den spanske arbeiderklassen.

Forfatterne anbefaler også:

Francos gravforflytning: Spanias styringsklasse ærer fascistdiktatoren

[4. november 2019]

Spanish Supreme Court approves exhumation of fascist dictator Francisco Franco

[11. oktober 2019]