Skogbrannene i California, klimaendring og kapitalisme

15 September 2020

Skogbrannene som brenner langs den amerikanske vestkysten, den største registrert i Californias historie, og som kan bli landets største, har allerede krevd 33 menneskeliv og truer med å fordrive hundretusener.

Bare den ene av disse brannene, benevnt the August Complex in California, har allerede fortært mer enn 354 000 hektar. Inntil søndag ettermiddag var hele byen Portland i Oregon beredt for en masse-evakuering, der lokale og delstatlige embetsfunksjonærer varslet en «massedød-begivenhet» skulle brannene nå frem til delstatens største by.

I et år som allerede har sett enorme og ukontrollerte skogbranner i Amazonas og i Australia, åpenbarer brannene i California de enorme farene reist for det menneskelige samfunnet av klimaendring, og kapitalismens totalt manglende evne til å hanskes med anliggendet.

Katastrofen forsterkes av koronaviruspandemien, spesielt i California der antallet tilfeller fremdeles stiger med mer enn 3 000 dagen, så langt med en total på mer enn 760 000 bekreftede tilfeller. Beboere blir nå tvunget til enten å holde seg der de er, opprettholde sosial distansering og risikere død av brann, eller evakuere til anviste herberger og risikere infeksjon.

Oregon-guvernør Kate Browns kontors offisielle anvisning for delstatens borgere, «COVID-19 Interim Shelter Guidance», vedgår disse farene. Dokumentet advarer: «Alle som befinner seg på herberger, selv de uten symptomer, kan ha vært utsatt for Covid-19 og må selv-isolere seg [karantene] etter å ha forlatt herberget, i samsvar med delstatlige og lokale anbefalinger.»

Forskere har lenge advart om at klimaendring intensiverer skogbranner. Det internasjonale panelet om klimaendring, IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), advarte senest i fjor for at stigende globale temperaturer ville forårsake skogbrannskader som stiger proporsjonalt. Dette har vært observert både for regioner som de vestlige deler av Amerika, men også i Australia, Brasil, Sentral-Afrika, Europa og til-og-med i Sibir.

Ytterligere vitenskapelige varsler ble reist tidligere i år i forbindelse med masse-skogbrannene i Australia og Brasil, som satte rekorder for omfanget av branner i de landene.

I likhet med orkaner på østkysten og i delstater langs Mexicogolfen, øker sannsynligheten for naturkatastrofer som danner en «perfekt storm» av værbetingelser når global oppvarming fortsetter uforminsket. Orkaner som Sandy, Harvey og Maria, en gang vurdert som «århundrets stormer», forventes nå å skje én gang hvert 16. år. Det samme er tilfelle for branninfernoene som nå raser.

Trump-administrasjonen er spydspissen for et frontalangrep på alle miljøreguleringer, og eliminerer selv de mest symbolske begrensningene for utslipp, fracking og offshore-boring. Trump har også rullet tilbake kontroller for utslipp av metan – en klimagass 80 ganger kraftigere enn karbondioksid – og har utnevnt Scott Pruitt, en advokat som tidligere ble anvendt av olje- og gassindustrien for å saksøke den føderale miljøbeskyttelsesetaten EPA [Environmental Protection Agency], til å lede den samme organisasjonen.

California-guvernør Gavin Newsom forsøkte for sin del å fremstå som en sterk forfekter for klimavitenskap, og sa under en pressekonferanse i utkanten av branninfernoet North Complex Fire til journalistene: «Debatten er over, rundt klimaendringer.» Han la til: «Dette er en fordømt klima-nødssituasjon. Dette er reelt, og det skjer.»

Men for all hans retorikk har Newsom bidratt til å ekspandere petroleumindustrien i California, i likhet med Trumps politiske orientering nasjonalt. I løpet av de ti første månedene i embetet godkjente Newsom 33 prosent flere nye olje- og gassboretillatelser enn sin forgjenger Jerry Brown. Han droppet også et forslag fra tidligere i år om ytterligere å regulere industrien, etter at hans administrasjon mottok et brev fra lobbygruppa for olje og gass – California Independent Petroleum Association – som fordret at han skulle gjøre det.

Flaggskipet for slikt hykleri er planen for en ren-energi-revolusjon, publisert av Joe Bidens presidentkampanje, med tittelen «Biden Plan for a Clean Energy Revolution and Environmental Justice». Der hevdes det at en «Green New Deal [Grønn Ny Deal] er et avgjørende rammeverk for å møte klimautfordringene vi står overfor,» og at Biden vil «sikre at USA oppnår en 100% ren energiøkonomi, og når netto nullutslipp senest i 2050».

Leserne bør huske arven fra Obama-Biden-administrasjonen hva miljøpolitikk angår, før de forventer at Biden skal gjennomføre noe som helst av denne plattformen. I løpet av deres andre år i embetet ledet de bestrebelsene for å skjule hele omfanget av Deepwater Horizon-katastrofen, det hittil største oljeutslippet i Mexicogolfen, som forårsaket hundrevis av milliarder av dollar i skader for hele regionen. Etter at det ble umulig å skjule de milliarder av fat olje som ble pumpet ut i Golfen, jobbet de for å skjerme BP så godt som mulig fra ethvert erstatningsansvar, mens de akselererte dereguleringen av dypvanns-boring, som i utgangspunktet hadde forårsaket eksplosjonen.

Obama frontet anstrengelsene for å utvide boring off shore og i arktiske farvann. I 2015 lot han Royal Dutch Shell gjenoppta boring etter en serie nesten-katastrofer tre år tidligere. Samme år åpnet han for første gang [den amerikanske] Atlanterhavskysten for boring, til tross for advarsler mot offshore-boring som ble utstedt i etterkant av Deepwater Horizon.

Obamas Hvite hus gjorde ingenting for å stoppe de miljødestruktive fracking-teknikkene [hydraulic fracturing] som ble massivt utvidet under Obama og Biden, i forskjellige selskapers jakt etter billige naturgasskilder.

Bidens plattform viser også at «Green New Deal» er et tomt slagord, som kan bety akkurat hva der er man vil. Biden kan oppfordre til en «Green New Deal» mens han samtidig erklærer: «Jeg forbyr ikke fracking», med henvisning til praksisen for naturgassutvinning som har forgiftet mye av Appalachia.

Da Alexandria Ocasio-Cortez publiserte det første «deal»-forslaget, oppfordret hun til «en overgang til 100 prosent fornybar energi innen ti år», og tiltak for «praktisk talt å eliminere fattigdom i USA». Grunnleggende sett er det eneste felles kjennetegnet mellom de to planene påstanden at det er mulig å løse klimakrisen uten å utfordre kapitalistsystemet og det private eierskapet av produksjonen.

Det er også signifikant at kravet om en «Green New Deal» har blitt adoptert av miljøpartiet Green Party. Der de prøver å kontrastere seg fra Demokratene, oppfordrer deres program om klimaendring til et opprop for nødhandling – «Enact an emergency Green New Deal» – «for å snu tidevannet av klimaendringer», som faktisk er helt ordrett tatt fra Bidens plan.

Miljøvernerne i Green Party etterlyser også en «nasjonal mobilisering på andre verdenskrig-skala for å stoppe klimaendring», modellert etter det opprinnelige forslaget fra Alexandria Ocasio-Cortez. Krigstidsretorikken understreker bare denne tilnærmingens nasjonalistiske karakter, basert på ideen at klimakrisen kan løses i ett enkelt land, eller gjennom kapitaliststater som adresserer klimaendringer via traktat-avtaler.

Klimaendring er i seg selv er et globalt fenomen. Som mange nylige vitenskapelige artikler om emnet har understreket er den eneste virkelige løsningen for å stanse den globale oppvarmingen, og alle dens pågående og forestående katastrofer, gjennom en omorganisering av verdens infrastruktur for energiproduksjon og transport, og utviklingen av nye teknologier for umiddelbart å stoppe karbonutslipp.

For å takle klimaendring seriøst kreves en vesentlig omorganisering av det økonomiske liv av en global målestokk. Rammeverket for energiproduksjon må omdannes fra et som bruker fossile brensler til et som er basert på fornybar energi. Dette krever igjen en internasjonal innsats som involverer en massiv tilstrømming av midler til infrastruktur, videreutviklingen av nåværende teknologier og utforskningen av nye ideer, heller enn å sløse vekk billioner av dollar på krig og verdens milliardærers selvberikelse.

Teknologien eksisterer for å løse disse problemene, så vel som for å heve levestandard og livskvalitet for verdens befolkning. Men det er dog umulig å få gjort innenfor rammeverket av kapitalistsystemet.

Enhver bestrebelse for virkelig å takle klimaendring kommer i konflikt med nasjon-stat-systemet og det bredere rammeverket av kapitalismen selv. Den nødvendige tilstrømmingen av midler for å få dempet brannene og redusert klimakrisen kolliderer med det private eierskapet av produksjon og en liten elites berikelse på bekostning av samfunnet som helhet. Så lenge en håndfull milliardærer dominerer samfunnet, med alle aspekter av det økonomiske livet innrettet mot deres personlige berikelse, kan ikke et eneste sosialt problem – inkludert klimaendring – løses.

Dette gjør løsningen av klimaendring til et iboende klasseanliggende og et revolusjonært anliggende. Det er arbeiderklassen som vil lide hovedtyngden av konsekvensene av global oppvarming. Det er arbeiderklassen som objektivt, og i tiltakende grad, definerer seg selv som en internasjonal klasse. Det er arbeiderklassen som har sine sosiale interesser forbundet med omveltingen av kapitalismen, og med avskaffelsen av privat eierskap av produksjonsmidlene, som vil åpne for etablering av et økonomisk system basert på tilfredsstillelsen av menneskelig behov, inkludert et trygt og sunt miljø.

Bryan Dyne