Trumps sykdom og Demokratenes formaning til enhet

5 October 2020

Målt til-og-med etter den borgerlige politikkens forvorpne standarder må Det demokratiske partiets respons på president Trumps sykdom være ny rekord for politisk kryping, hykleri og bedrag.

Man skulle tro, etter utgytelsene å dømme, av appeller om presidentens raske bedring og gjenkomst til Det hvite hus, at det var en Franklin Delano Roosevelt eller en John F. Kennedy som var pasient på Walter Reed Hospital, og ikke Donald Trump.

Det generelle temaet for tidevannsbølga av tårevåte kondolanser som strømmer inn fra ledende Demokrater og deres medietalerør er: «Vi elsker deg, Mr. President. Alt er tilgitt.»

Trump talks to members of the press [Official White House Photo by Joyce N. Boghosian]

Hillary Clinton, målet for Trumps hovedslagord fra 2016-kampanjen – «bur henne inn!» – ønsker nå «Presidenten og Førstedamen en rask bedring». Jim Clyburn, kongressinnpisker i Representantenes hus, som i begynnelsen av august sammenlignet Trump med Mussolini og Hitler, la til et adjektiv, og uttrykte sitt håp om en «rask og fullstendig bedring».

Barack Obama synes å ha glemt at Trumps vekst til politisk prominens var forbundet med hans promotering av den rasistiske teorien at Obama ikke var amerikansk statsborger, og derfor en illegitim president. Obama la ut en tweet, der han påminner enhver om at «vi er alle amerikanere».

Vermont-senator Bernie Sanders, som har vært uopphørlig hetset av Trump med ondsinnede trusler, har lagt sin stemme til koret av Demokrater som ønsker «Presidenten og Førstedamen en full og rask bedring».

Visepresident Biden, som i debatten i forrige uke hevdet at Trump var likegyldig overfor amerikanernes liv, og historiens verste president, kunngjorde at han stopper alle valgannonser som kritiserer Trump – en handling som Trump og Republikanerne selvfølgelig ikke har gjengjeldt. Biden forklarte fromt at han «ikke ønsker å angripe presidenten og førstedamen nå,» og la til at han ba for en rask bedring. Biden fulgte opp dette med en appel om nasjonal enhet langs samme linje som Obama: «Før vi er Demokrater eller Republikanere eller Uavhengige – er vi alle amerikanere. Det må vi ikke glemme.»

Det var faktisk New York Times som satte tonen for Det demokratiske partiets respons på nyheten om Trumps sykdom. Avisas førende redaksjonelle lederartikkel, publisert lørdag, hadde overskriften: «Bli Frisk, Mr. President». Lederartikkelen erklærte: «Måtte president Trump og Førstedamen få en rask bedring etter å ha testet positivt for koronavirus. For deres del – og for nasjonens del.»

For nasjonens del? I dagene før Trump ble syk, var Times’ dekning av Trump-administrasjonen fokusert på 1) hans vegring om å avvise fascister under presidentdebatten, og hans oppfordring til den nynazistiske Proud Boys-organisasjonen om å «tre tilbake, og vær beredt»; 2) Trumps uttalelser om at han ikke ville akseptere resultatene av presidentvalget skulle de gå ham imot; 3) presidentens innsats for å banke gjennom nomineringen av Amy Coney Barrett til Høyesterett, slik at hun kan høre eventuelle saker anlagt av Trump for å utfordre stemmeopptellingen; og 4) en massiv eksponering av Trumps selvangivelser, som viser år av økonomisk korrupsjon og manipuleringer.

I Times’ egen lederartikkel om debatten med Biden skrev avisas redaksjon om Trumps påstander at valget ikke vil være legitimt med mindre han vinner: «Denne trusselen mot den demokratiske prosessen er ikke mindre reell fordi det er en trussel fremmet offentlig.» Senest forrige tirsdag publiserte Times’ Thomas Friedman en tekst som advarte om at Trumps bestrebelser for å delegitimere valget utgjorde en eksistensiell trussel mot demokratiet, mer alvorlig enn Borgerkrigen eller Cuba-missilkrisen.

Årsakene som Times ga for sin angst over Trumps sykdom avslører Det demokratiske partiets reelle bekymringer. Lederartikkelen advarte om at hans sykdom «vil kaste de høyeste nivå av regjeringen ut i uorden. Selv om han ikke skulle bli alvorlig syk, vil presidenten være ute av stand til å utføre mange av sine oppgaver før faren for smittespredning er over.»

Gitt hva han har holdt på med siden han ble president, og spesielt i løpet av de ni siste månedene, burde utsiktene til at Trump er «ute av stand til å utføre mange av sine oppgaver», være grunn til utbredt lettelse og offentlig feiring.

Trump-administrasjonen har frontet en politikk som had tatt sikte på å få blokkert enhver koordinert respons på pandemien. I februar nedprioriterte Trump bevisst faren for det amerikanske folket, som avslørt i de innspilte intervjuene med Bob Woodward. Han har arbeidet utrettelig for å gjøre avvisningen av selv de mest minimale tiltakene for forhindring av virusets spredning, eksempelvis bruken av ansiktsmasker, til et symbol på nyfascistisk politikk.

Tiår har gått siden borgerlig politikk og etablissementsmediene har klart å frembringe noen som helst som er i stand til å si eller skrive noe ærlig. Dersom en som H.L. Mencken fremdeles fantes, ville hans tekst om den nåværende situasjonen begynt med å fastslå, som et ubestridelig faktum, at om det var noen i Amerika som fortjente å bli smittet av Covid-19-viruset var det Donald Trump. En Mencken av i dag kunne ha lagt til, for godt mål, at der Trump nå blir syk av et virus han så lenge har bagatellisert faren for, kan det synes å være den typen guddommelig gjengjeldelse som til-og-med kunne få en innbitt ateist til å innrømmer muligheten for at universet styres av en rettferdig Gud.

Det er ikke et ord av sannhet å høre eller lese i de korrupte og feige etablissementsmediene. Ingen kommer med det innlysende poenget at enhver følelse av sympati for Trump – eller for de nylig-infiserte Republikaner-dignitarene som så stupid stimlet sammen i Rosehagen sist lørdag, uten munnbind, for å feire nomineringen av Barrett – uunngåelig blir druknet av det faktum at presidenten er politisk og personlig ansvarlig for et mannefall av Covid-19 som nå står på 210 000.

Forskanset i Det hvite hus nøt Trump et nivå av personlig beskyttelse ukjent for alle unntatt de rikeste amerikanere. Han kunne ha unngått infeksjon, for ikke å snakke om det å sette andre i fare. Det inkluderer de mange tusen av hans villedede tilhengere som har kommet til Trumps kampanjestevner. Men som resultat av hans nekting av å overholde relevante forholdsregler, en hensynsløshet diktert av hans bestrebelser på å projisere den slags persona som kreves for å bygge en autoritær og nynazistisk bevegelse, er Trump innlagt på sykehus. Med et stort følge av leger som overvåker hans helse og ivaretar hans behov i en gedigen suite på Walter Reed Medical Centers, anvendes utallige millioner av skattebetalernes dollar for hans pleie og omsorg.

Det massive omfanget av hykleri og bedrageri fremkalt av Trumps sykdom, kan bare forstås som et uttrykk for klasseinteresser. Times’ og Det demokratiske partiets hovedbekymring er ikke, og har aldri vært, politikken som Trump-administrasjonen gjennomfører, eller dens trusler om å velte Konstitusjonen. Deres største frykt er at veksten av sosial opposisjon i arbeiderklassen truer interessene til Wall Street og amerikansk imperialismes geopolitiske imperativer. Hver gang krise rammer, er styringsklassens instinktive respons å slutte rekkene mot den fienden de frykter mest: arbeiderklassen.

Joseph Kishore og David North