Etter Assange-høringen – kampen mot imperialisme

Av Thomas Scripps
9 October 2020

De fire ukene med WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assanges utleveringshøring var et vannskille i demokratiets sammenbrudd, og av verdensimperialismens nedstigning til utilslørt kriminalitet. Tre tiår etter oppløsingen av Sovjetunionen og den ukontrollerte eksplosjonen av amerikansk militarisme, og to tiår etter erklæringen om «krigen mot terror», er ikke et eneste juridisk prinsipp, eller en eneste demokratisk eller grunnleggende menneskerettighet lenger gjeldende.

Assange ble utsatt for en skitten skueprosess. Rent bortsett fra de forfalskede juridiske argumentene var det som fant sted i Londons tinghus Old Bailey en prosess av ondsinnet gjengjeldelse mot en journalist som avslørte styringsklassens barbari for verden.

Julian Assange

Mens Assange satt på tiltalebenken siktet for «spionasje» ble forbrytelsene han avslørte gjenfortalt av forsvarets vitner. Deres formuleringer hang i lufta i rettssalen, som en tiltale av hele den kapitalistiske ordenen: «utilsiktede krigsofre» [‘collateral murder’] (de forsettlige drapene av ubevæpnede og sårede sivile); «utenomjuridiske overleveringer» [‘extraordinary renditions’] (illegal pågripelse av personer uten rettskjennelse, og deres forsvinning inn i «CIAs hemmelige svarte lokaliseringer»; dvs. torturkammere); «utvidede forhør» [‘enhanced interrogation’] (med tortur tildelt «hettede og lenkede»-personer, med slag, «sodomi», «kontrollert drukning» og bruk av «kistekasser»); og «aggresjonskriger» – forbrytelsen nazi-lederne ble tiltalt for i Nürnberg – som førte til sosiocid i Afghanistan og Irak, med opp til én million menneskers død.

Professor John Sloboda fra Iraq Body Count snakket om de 15 000 sivile dødsofrene, som aldri ville vært registrert om ikke for WikiLeaks utgivelser. Den berømte varsleren Daniel Ellsberg refererte til organisasjonens eksponering av «tortur ... dødsskvadroner og attentater», og om måten disse ble «normalisert».

Journalisten Andy Worthington beskrev saken til Ibn al-Shaykh al-Libi, tatt til fanget i Afghanistan og av CIA illegalt overført til Egypt, «hvor han falskt tilsto at Al-Qaida-operatører hadde holdt møter med [den irakiske presidenten] Saddam Hussein for å diskutere anskaffelsen av kjemiske og biologiske våpen. Selv om denne falske tilståelsen ble trukket tilbake av al-Libi, ble den likevel anvendt av Bush-administrasjonen for å berettige invasjonen av Irak i mars 2003.»

Disse og utallige andre åpenbaringer utløste massebevegelser mot USA-støttede diktatorer i Den arabiske våren, og var ansporing til antikrig og antiimperialisme sentimenter på tvers av kloden. Derfor blir det gjort et eksempel av Assange. Med ordene fra tidligere CIA-direktør Leon Panetta, som ble avspilt under høringen, handler saken om å «sende en melding til andre om ikke å gjøre det samme». Imperialistmaktene har til hensikt å gjøre sannheten til det første krigsoffer for nye og enda blodigere kriger og regimer som kommer.

Ingen ærlig observatør ble lurt av påtalemyndighetens foraktelige løgn om at Assanges sak «ikke har noe å gjøre» med avsløringen av krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd, eller av deres avvisning av bevis som talte til dem som «irrelevante». Totalt 40 forsvarsvitner – deriblant juridiske fagpersoner og akademikere, anerkjente journalister, leger, datateknologieksperter, og torturofre – rev etter tur og orden fra hverandre den gjennomskuelige fabrikeringen av beskyldninger mot Assange som en «hacker» som «ikke redigerte», og som «plasserte uskyldig liv i fare».

At en slik svindel kunne opprettholdes av den amerikanske regjeringens representanter var vitnesbyrd om den lovløse karakteren av rettsforhandlingene i Londons Old Bailey og deres blackout i foretaksmediene. Veksten av gjennomgripende militarisme og imperialistundertrykking i utlandet har i hanemarsj gått taktfast frem med en dreining til diktatur på hjemmebane. Assanges høring bygde på og utvidet denne prosessen, der hver eneste én av hans juridiske rettigheter ble tråkket på.

WikiLeaks-grunnleggeren ankom retten etter å ha tilbrakt ett-og-et-halvt-år i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, under betingelser som medisinske vitner bekreftet har forårsaket ham alvorlig psykisk skade. Han ble hver eneste dag av rettshøringen vekket klokka fem, kroppsvisitert og lagt i lenker. Der han var på tiltalebenken ble han tvunget til å knele og hviske instruksjoner til sine advokater gjennom smale spalter i glassveggen som skilte ham fra domstolens rom – hans ord hørlige for påtalemyndigheten og uidentifiserte representanter for den amerikanske regjeringen.

På prosessforløpets første dag arresterte retten Assange på nytt, på grunnlag av en overordnet tiltale innmeldt av amerikanske påtalemyndigheter i tolvte time, langt etter den offisielle fristens utløp, og ommeren nektet derpå å innvilge hans forsvar relevant tid til å forberede en respons. Assange så advokatene sine personlig for første gang på seks måneder den morgenen, og fikk sin aller første titt inn i viktige juridiske innleveringer.

Som bevismateriale for høringen bevitnet vitner at hans juridisk privilegerte dokumenter og samtaler med advokatene hadde blitt beslaglagt og spionert på av CIA, som også vurderte planer om å kidnappe eller drepe ham. Andre forklarte at Assange, om han blir sendt til USA, vil følge en kurs nedlagt av tidligere amerikanske rettforfølgelser av terroristmistenkte, og at han vil bli forsvunnet inn i et system med segregerte fengselsceller og spesielle administrative tiltak. Hans ultimate destinasjon vil sannsynligvis være ADX Florence i Colorado, der amerikanske embetsfunksjonærer har raffinert prosessen med å få ødelagt mennesker psykisk.

Distriktsdommer Vanessa Baraitser innvilget påtalemyndigheten god tid til å tilbakevise dette vitnesbyrdet med kyniske forsikringer fra amerikanske embetsrepresentanter om at Assange har vært, og vil bli behandlet rettferdig og menneskelig. Funn avdekte av FNs spesialrapportør om tortur Nils Melzer og av FNs arbeidsgruppe om vilkårlig forvaring, om at Assange har vært utsatt for flere år med psykisk tortur og vilkårlig forvaring, ble åpent latterliggjort.

Dommer Baraitser ble utnevnt og blir ledet av sjefdommer [Chief Justice] Emma Arbuthnot, gift med en senior Tory-MP som WikiLeaks avslørte for hans tette forbindelser med det britiske militæret.

Denne pseudo-juridiske travestien ble ansporet av anklager i henhold til den amerikanske spionasjeloven – US Espionage Act of 1917 – som effektivt sett kriminaliserer journalistikk som finnes å være fiendtlig innstil mot den amerikanske statens interesser, og som leverer et dødsstøt mot Det første endringstillegget [First Amendment of the US Constitution]. Likevel har det knapt vært en mumling av protest å registrere i foretaksmediene. Høringen gjorde det klart at organisasjoner som Guardian og New York Times initielt arbeidet sammen med WikiLeaks for å kontrollere utgivelsen av informasjon, før de falt Assange i ryggen da han nektet å trekke seg på sin overbevisning om offentlighetens rett til å få vite. Påtalemyndigheten anvendte deres skammelige fordømmelser av WikiLeaks som angivelige bevis for at Assange «ikke er en journalist».

Medienes rolle i hans forfølgelse ble kronet av deres øredøvende taushet om høringen. Daniel Sandford, innenrikskorrespondent for BBC News, berettiget det med en tweet: «Jeg har vært på noen få av høringene, og det er for øyeblikket litt repeterende.» Disse kontrollerte og godkjente, og velbeslåtte journalisterne sluttet deres fred med styringsklassens kriminalitet for lenge siden, og har integrert seg fullt ut med deres respektive regjeringer og sikkerhetstjenester. De forstår at «Assange-presedensen» ikke er ment for deres innlemmede journalistikk.

Gjennom Assange-saken har arbeidere fått en objektleksjon i imperialisme – et system av vold og undertrykking begått mot verdens folk av de mektigste statene og deres adjunkter, på vegne av det styrende finansoligarkiet. Denne leksjonen har bevist den fullstendig fallitten av perspektivet som hevder at Assanges frihet kan vinnes gjennom appeller til dissidentstemmer innen etablissementet, om så i pressen, rettsvesenet eller parlamentet.

Dette ble oppsummert på et «Belmarsh Tribunal»-arrangement arrangert etter høringen av initiativet Progressive International – en samling av politiske skurker som blant andre omfatter Yanis Varoufakis og John McDonnell – og den offisielle kampanjen Don't Extradite Assange (DEA). Tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn erklærte at Assange ville stå overfor ytterligere flere års fengsling mens juridiske anker blir utkjempet ved de britiske, europeiske og amerikanske domstolene. Det eneste alternativet, sa han, var «at den britiske regjeringen ganske enkelt sier de ikke tror den [Assanges utlevering] ville være juridisk rettferdig, eller proper ... Det er i deres hender å gjøre det.»

Corbyn og DEA appellerer til den mest høyreorienterte regjeringen i britisk historie, som har gitt ordre om at utleveringen blir utført, og der lederen Boris Johnson hyllet Metropolitan Polices illegale pågripelse av Assange og bortføring fra den ekvadorianske ambassaden ved å gratulere embetsrepresentanter i utenriksministeriet for deres instrumentelle rolle i å sikre at Assange «får se rettferdighet». Disse bønnene er verre enn ubrukelige. Deres eneste effekt er å demobilisere den sosiale kraften som forfølgelsen av Assange er rettet mot, og som hans frihet er avhengig av.

Presedensene for Assanges rettssak i henhold til spionasjeloven er masseopprundingene av sosialister og anarkistgrupper utført i årene etter at loven først ble etablert i 1917. Av frykt for de revolusjonære bevegelsene som vokste over hele verden bannlyste den amerikanske regjeringen politisk opposisjon mot den første verdenskrig og agitasjon for arbeideres streiker og protester.

Assanges sak er forberedelse for et tilsvarende angrep på arbeiderklassen. President Donald Trump, som beordret arresteringen av Assange og som nå orkestrerer utleveringen, etteraper Adolf Hitler i et raskt utviklende komplott for et presidentkupp, med konsolidering av en fascistmaktbase i deler av den amerikanske staten. Både Republikanske og Demokratiske embetsrepresentanter organiserer den brutale undertrykkingen av demonstranter, med Trump som åpent agiterer for høyreekstrem vold. Det er helt åpent om presidenten vil starte et katastrofalt militært eventyr som et kalkulert triks for å svinge presidentvalget i november, eller kansellere det.

Slike handlinger kan ikke utføres uten å føre til massemotstand i den amerikanske arbeiderklassen og i verdens forøvrig. Når denne bevegelsen blir seg bevisst, gjennom sin utdannelse av det revolusjonære partiet, at hva den er engasjert i er en liv-eller-død-kamp med en forfallende kapitalisme og imperialisme, vil den komme til å erkjenne kampanjen for å få løslatt Assange som en essensiell del av denne kampen.