Borgerkrigvalg i Bolivia

Av Tomas Castanheira
14 October 2020

Kommende søndag avholdes det første parlaments- og presidentvalget i Bolivia siden den valgte presidenten Evo Morales ble styrtet i et USA-støttet militærkupp, som plasserte Jeanine Áñez’ selvutnevnte regjering ved makten.

Kuppregimet, som tok makten med løfter om å innkalle til nye valg innen 90 dager, har utsatt valgdatoen tre ganger. Ifølge en spørreundersøkelse utført av Tu Voto Cuenta mener i dag under halvparten av bolivianerne, faktisk bare 43 prosent, at deres valg på søndag vil bli respektert.

Den brede folkelige avvisningen av Áñez-regjeringen har det siste året kommet til uttrykk i kontinuerlige demonstrasjoner over hele landet, med deltakelse av masser av arbeidere og bønder.

I november i fjor tok titusenvis til gatene i hovedstaden La Paz og andre av Bolivias byer for å motsette seg kuppet. De ble voldelig undertrykt av militærstyrker som fikk tilslutning av fascistgjenger, som Ungdomsmotstanden Cochala (RJC) og Ungdomsforbundet Crucenista (UJC), tilknyttet ultrahøyre-presidentkandidaten Luis Fernando Camacho. I to brutale episoder massakrerte militæret minst 23 personer og etterlot ytterligere 230 sårede, som de deretter fikk juridisk dekning for av regjeringen.

Jeanine Áñez taler på årsdagen for Det bolivianske luftforsvaret, den 12. oktober 2020. [Foto: Agencia Boliviana de Informacion]

Protestene ble gjenopptatt i år, i opposisjon mot regimets inkompetente og voldelige respons på Covid-19-pandemien, og de påfølgende valgutsettelsene. Ei bølge av streiker og veisperringer skaket i ti dager landet i august, der massene krevde Áñez-regjeringens umiddelbare fall.

Ved begge anledninger spilte Evo Morales’ parti MAS – Movimiento al Socialismo (Bevegelsen for Sosialisme) – den vesentlige rollen i å få avvæpnet opprøret i gatene, der partiet manøvrerte med kuppmakerne bak arbeidernes og bøndenes rygg. Morales motsatte seg på det heftigste det folkelige kravet om å styrte regimet, og argumenterte for at det å få holdt nyvalg var den eneste måten å få gjenopprettet demokrati i Bolivia.

Valgavtalen konstruert av MAS viser seg imidlertid å være en farse, som ikke gir noen garanti for at styringsklassen vil gjenopprette demokratiske styreformer.

Den selvutnevnte presidenten Jeanine Áñez trakk den 18. september sitt eget fallitte presidentkandidatur, som lå an til litt mer enn 10 prosent støtte blant potensielle velgere, og hun kastet sin støtte inn bak den høyreorienterte presidentkandidaten Carlos Mesa fra partiet CC – Comunidad Ciudadana (Borgernes Samfunn) – som i fjorårets valg ble beseiret av Morales.

Da Áñez droppet sitt kandidatur lå Mesa som nummer to i meningsmålingene, med 26,2 prosent, mer enn 10 poeng bak MAS-kandidaten Luís Arce med 40,3 prosent, som indikerte en seier i første valgrunde for MAS-kandidaten.

Men Áñez’ og hennes alliertes politiske kalkyler styres ikke av en valgstrategi, selv om de prøver å støtte en sterkere utfordrer for MAS. Da hun trakk seg fra presidentløpet, oppfordret Áñez til enhet blant de høyreorienterte partiene, og skreik ut: «Dersom vi ikke forener oss kommer Morales tilbake, diktaturet kommer tilbake.» Denne uttalelsen, der det essensielle innholdet har blitt systematisk gjentatt av kupplederne, innebærer at selv en MAS-seier ved valgurnene vil bli ansett som ulovlig, og en nyvalgt presidenten vil med all sannsynligvis bli styrtet av militæret.

Dette er akkurat veien som er banet av Áñez, med valget som bakteppe. Hun og regjeringsminister Arturo Murillo anvender deres grep om statsmaskina for å drive en kampanje for å forby MAS, og få mobilisert fascistiske krefter blant militæret til å tjene som pilarene i et terrorregime mot de arbeidende og folkelige massene.

Forrige fredag feiret de facto-regjeringen 53-årsjubiléet for den summariske henrettelsen av Ernesto Che Guevara i hendene på det bolivianske militæret og deres «CIA-rådgivere», med en usmakelig hyllest av hans attentatsmenn. Áñez erklærte at lærdommen fra Guevaras død «er at kommunistisk diktatur ikke har noen plass her». Og hun advarte for at enhver utlending, «enten kubansk, venezuelansk eller argentinsk», som kommer til Bolivia «for å skape problemer, vil møte sin død».

Den fascistiske agitasjonen fortsatte de neste dagene. På lørdag, under et offisielt arrangement som ble sendt på den nasjonale fjernsynskringkasteren, brøt Áñez Bolivias valglov ved å oppfordre befolkningen til å stemme på de som ville forsikre at «Morales og MAS ikke skal få styre oss igjen». Om MAS sa hun også: «De er voldelige, de forakter demokrati, de vil underkaste seg hele folket, og utforme en livsstil.»

Den samme dagen deltok regjeringsminister Murillo på et politiarrangement i Santa Cruz, hvor han glorifiserte rollen spilt av politioffiserer under kuppet i november, og han appellerte til forsamlingen: «Vi, jeg sier vi for jeg føler meg som en av dere, vi har en dobbel-oppgave; Én, med demokrati, det å gå og stemme, for å sørge for at diktaturet ikke kommer tilbake, at ikke pedofilen kommer tilbake, og den andre, at vi er forpliktet til å ta vare på folkets valg.»

Áñez fulgte samme manus på mandag, under et arrangement som feiret jubiléet for Det bolivianske luftforsvaret. Hun erklærte: «I fjor, i november, sa De væpnede styrker, sammen med det bolivianske folket, nei til diktaturet, og dét var slutten på en lang og forferdelig periode med populistisk autoritært styre.»

Murillo tydeliggjorde den «doble oppgaven» som han har reservert for militæret under valget, der han krevde en forlengelse av loven «god regjeringsforvaltning» til to dager etter valget. Loven forbyr ansamlinger av personer på offentlige steder. En fellesoperasjon av De væpnede styrkene og politiet vil bli mobilisert over hele landet, klar til å undertrykke med vold enhver folkelig demonstrasjon mot et nytt valgkupp.

Disse bestrebelsene blir koordinert nesten helt åpent med amerikansk imperialisme. Den 28. september la Murillo ut på ei offisiell reise til USA, angivelig «for å fullføre en arbeidsagenda med Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB) og utenriksdepartementet i det nordamerikanske landet.»

Selv mens MAS-representantene fordømte ei rekke overtramp som satte hele valgprosessens legitimitet under tvil, avslørte deres respons på disse hendelsene feigheten til dette partiet av det bolivianske borgerskapet, så vel som partiets fiendtlighet mot enhver uavhengig mobilisering av arbeiderklassen.

MAS’ kampanjeaktiviteter har vært utsatt for gjentatte voldelige angrep, som eksempelvis bruken av tåregass for å forpurre et nylig ungdomsmøte i El Alto. Andre angrep har på den annen side av pressen og høyrepartiene, helt uten belegg, blitt tilskrevet MAS-militante, der de sammen med regjeringen søker å få stemplet partiet som en terroristorganisasjon.

Bare ti dager før valget ble MAS’ presidentkandidat Luis Arce anklaget for ureglementert berikelse mens han var økonomiminister i Morales’ regjering. MAS responderte med å erklære beskyldningen for å være en «skitten krig» mot partiet. Arce står overfor fire strafferettslige anklager, hvorav én for «terrorisme», alt kokt sammen av Áñez’ kuppregime.

Denne uka advarte MAS for at et «kupp nummer to» er på gang i landet, der partiet pekte på ei rekke uregelmessigheter og mangelen på transparens i prosedyrene vedtatt for søndagens valg.

Likevel uttalte MAS’ talsperson Sebastián Michel i et intervju med avisa La Razón på mandag at befolkningens problemer ville ta slutt neste søndag, så snart valget er avholdt!

Michel appellerte om tillit til den riggede valgprosessen, og han oppfordret: «Dere mennesker som lider, ha bare litt tålmodighet; dere mennesker som sulter, hold ut litt lenger; marerittet vil snart være over. ... Det kommer en tid da statsselskapene begynner å operere igjen. ... når fordelingen av inntekter vil fungere igjen.»

Dette er en løgn. Ikke bare på grunn av den bedragerske karakteren av valget som kuppregimet gjennomfører, men fordi problemene de bolivianske massene står overfor er forankret i den internasjonal kapitalismens dype krise, som MAS’ borgerlig-nasjonale perspektiv ikke er i stand til å løse. De har ikke noe å tilby de arbeidende massene, bortsett fra forlangendet om at de «holder ut litt lenger».

De økonomiske betingelsene som Morales-administrasjonen kunne basere seg på, stigningen i råvarepriser og tilstrømmingen av europeisk og kinesisk kapital, var allerede på rask vei ned under de siste årene av hans regjering, som var karakterisert av angrep på arbeiderklassen. Det er partiets forsvar for kapitalismen som får det til skammelig å kapitulere for fascistene.

Styringsklassens diktatoriske bestrebelser, og betingelsene med massenes voksende elendighet, kan bare bekjempes gjennom den uavhengige politiske mobilisering av den bolivianske arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. En slik kamp vil åpne store muligheter og vil finne overveldende støtte blant arbeidere i Latin-Amerika, USA og internasjonalt.