Fraksjonskrig bryter ut i New York Times over 1619 Project

Av Tom Mackaman og David North
15 October 2020

På søndag meldte New York Times-forlegger A.G. Sulzberger en uttalelse til de avisansatte som forsvarte avisas 1619 Project. Sulzberger kalte 1619 Project, en serie essays som ble publisert i august 2019, for å sammenfalle i tid med 400-årsjubiléet for ankomsten av de første slavene til den britiske kolonien Virginia, «en journalistisk triumf» som «utløste en nasjonal samtale». Han roste Project-skaperen Nikole Hannah-Jones som en «briljant og prinsippfast journalist» og sa at 1619 Project var en av hans «stolteste prestasjoner» som forlegger. Etter å ha blitt dratt inn i en «samtale» som har påført avisas pengepung og anseelse store kostnader, er Sulzbergers ros av Hannah-Jones like oppriktig som et kyss på leppene av en mafiaboss.

New York Times Magazine-redaktør Jake Silverstein, som la Sulzbergers uttalelse offentlig ut som en tweet på søndag kveld, hadde postet en bemerkelsesverdig lik kommentar på Twitter én dag tidligere. Dette ble etterfulgt på mandag av en formell uttalelse fra Times-sjefredaktør Dean Baquet, publisert på nettstedet til New York Times Company.

Som Sulzberger sa Silverstein at han var «stolt» av 1619 Project. Han kalte Hannah-Jones en «nasjonalskatt», et uttrykk som vanligvis reserveres for å beskrive parker som Yellowstone og Grand Canyon. Baquet gikk enda lenger. Han hyllet 1619 Project som «ett av de viktigste stykkene journalistikk Times har produsert», og plasserte det derved på samme nivå som avisas publisering av Pentagon Papers i 1971. Baquet la til at han fortsetter å «avvise» kritikk av dens feil og mangler, og priset 1619 Project som «prinsippfast, rigorøs og banebrytende journalistikk».

New York Times-bygningen [Foto: Javier Do]

[Med Shakespeares formulering:] Herrene protesterer vel for mye. Det er tydeligvis en eim av desperasjon rundt denne orkestrerte PR-kampanjen på toppnivå. Slike uttalelser kommer når nakker er utsatte og hoder i ferd med å rulle.

Den umiddelbare utløseren for Sulzbergers memorandum var en fredagsspalte skrevet av Times opinionskribent Brett Stephens, «The 1619 Chronicles». Stephens er en av Times’ ledende spaltister. Han er en antiTrump-konservativ, og han pekte på absurditeten i mange av de historiske påstandene i Project, så vel som den manglende aktelsen av grunnleggende journalistiske prinsipper. Stephens konkluderte med at 1619 Project var «en tese på jakt etter bevis».

Stephens siterte utstrakt fra historikeren James McPhersons intervju [engelsk tekst] med World Socialist Web Site, som han besørget ei lenke til. I begynnelsen av september 2019 produserte WSWS den første vesentlige avsløringen av de rasistiske forfalskningene i 1619 Project, noen få uker etter lanseringen midt under en uforlignelig medieblitz. WSWS fulgte opp med intervjuer med forskere som avkledde de vesentlige påstandene i 1619 Project – McPherson, Victoria Bynum, James Oakes, Gordon Wood, Dolores Janiewski, Adolph Reed Jr., Richard Carwardine og Clayborne Carson.

Stephens-spalten brakte opp i dagen den bitre konflikten som raser i Times over avisas skaping og promotering av 1619 Project.

Sulzbergers uttalelse hevdet at Stephens’ redaksjonelle Opinion-artikkel ikke betyr «et institusjonelt skifte» vekk fra Project. Men i notatets andre avsnitt avviste Sulzberger kravene fra støttespillere for Project om at Stephens måtte sensureres og til-og-med sparkes. «Jeg tror sterkt på retten til Opinion til å produsere en tekst, selv når – kanskje til-og-med spesielt når – vi ikke som en institusjon er enige med den,» skrev Sulzberger.

Fraksjonskrigføringen innen Times inkluderte et Twitter-angrep feilaktig utgitt i navnet til Times Guild, en reporteres fagforening tilknyttet Communication Workers of America (CWA). Guild-tweeten hevdet: «Det sier mye om en organisasjon når den bryter sine egne regler [o.anm.: i original its (sic) rules] og går etter en av dens egne [igjen: its (sic) own]. Handlingen, som artikkelen, stinker.»

Guild slettet senere tweeten etter at en «furore» brøt ut blant Times-ansatte mot dette gjennomskuelige kravet om ledelsessensur av en journalistkollega – for ikke å nevne radbrekkingen av det engelske språk. Guild erklærte at hvem enn det var som hadde utstedt angrepet på Stephens i Guilds navn så hadde vedkommende gjort det uten tillatelse.

Det er enda ikke avslørt hvem som forfattet den siden slettede tweeten. Én sannsynlig mistenkt er Hannah-Jones selv, som har blitt beryktet for sine Twitter-tirader mot enhver som tør utfordre henne. Washington Post rapporterte på tirsdag at Hannah-Jones var «harmdirrende» da hun fikk vite at Stephens’ artikkel skulle publiseres og sendte e-poster til Stephens og til Kathleen Kingsbury, som er redaktør for Times opinionsider «før publisering», tilsynelatende i et forsøk på å få blokkert den.

Uttalelsene fra Sulzberger, Baquet og Silverstein, innrettet på å støtte 1619 Project, har bare tillagt nye lag av uredelighet. Dette har vært mønsteret helt fra begynnelsen.

Det er ingenting for Times å være stolt av. 1619 Project er en travesti av både historie og journalistikk, som har ydmyket Times og undergravd avisas selvutnevnte status som «the newspaper of record». Hva angår «samtalen» som Sulzberger refererer til, oppsto den over og imot en heftig kampanje som ble ført av Hannah-Jones og Silverstein for å få lagt ned debatten og få bakvasket opponenter, deriblant World Socialist Web Site og de eminente historikerne som WSWS intervjuet.

Hannah-Jones angrep gjentatte ganger på Twitter alle som avslørte de falske påstandene i Project. Hun fordømte World Socialist Web Site-skribenter som «antisvarte rasister». Hun avviste McPherson, en høyaktet historiker som har viet sitt liv til studiet av borgerkrigstiden, som en «hvit historiker» uten kvalifisering til å skrive om «svart historie».

Ingen ting av det enorme omfanget av akademisk forskning om emnet slaveri etterlot noen synlige spor i Hannah-Jones’ «framing essay», som er midtpunktet i 1619-læreplanen. Hvert eneste ett av hennes argumenter kan bli funnet i arbeidet til bare én historiker, den avdøde svarte nasjonalisten Lerone Bennett Jr., og i hans to mest kjente bøker, Before the Mayflower: A History of Black America, og hans diskrediterte Forced into Glory: Abraham Lincolns White Dream.

Til den dag i dag har Times ikke åpenbart sine metoder for å produsere prosjektet. Når 1619 Project ble publisert brydde avisa seg ikke engang om å inkludere en bibliografi – selv om avisa umiddelbart begynte å sende utskriftsversjonen til offentlige skoler i pengenød.

Bekymret for de pedagogiske implikasjonene av å lære barn falsk historie ble fire eminente historikere intervjuet av WSWS – McPherson, Wood, Bynum og Oakes – som i desember 2019 gikk sammen med Sean Wilentz fra Princeton University og skrev et offentlig brev til Times og ba om korrigeringer av grunnleggende faktafeil i 1619 Project. [New York Times Magazine-redaktør] Silverstein skrev et nedlatende svar der han antydet at akdemikerne var motiverte av smålige fagprofesjonelle sjalusier.

Silversteins brev som avviste historikerne dukket opp den 20. desember 2019. Det har nå kommet for dagen, ved hjelp av cachede versjoner av 1619 Project, at bare to dager tidligere, den 18. desember, hadde Times gjentatte gangerslettet fra originalteksten (lagt ut på Times’ nettsted) den sentrale påstanden at året 1619, og ikke 1776, representerer De forente staters «sanne grunnlegging». Denne endringen ble først klarlagt for litt over en måned siden, den 18. september. Hannah-Jones forsterket umiddelbart det opprinnelige bedrageriet ved å erklære at hun aldri hadde fremsatt denne «sanne grunnlegging»-uttalelsen – selv om hun gjentatte ganger hadde gjort nettopp det. Hannah-Jones slettet deretter hele sin Twitter-feed, som omfattet titusenvis av tweets.

Nå behandler Times slettingen av tesen i 1619 Project som en mindre endring. Men tilbake i desember innrømmet ikke Silverstein engang at den hadde blitt fremsatt, i hans brev som avviste de fem historikerne. Derimot insisterte han imidlertid på at «under faktasjekkingsprosessen hadde våre etterforskere nøye gjennomgått alle artiklene i utgivelsen med fageksperter på emneområdene».

Dette viste seg å være nok en løgn. Den 6. mars 2020 publiserte én av disse faktasjekkerne – Northwestern University-historikeren Leslie Harris – en artikkel på Politico som avslørte at hun «kraftig bestred» prosjektets påstand om at Den amerikanske revolusjonen hadde blitt lansert som en kontrarevolusjon mot britiske planer om å frigjøre slavene.

Det er ikke klart hvem Times’ andre faktasjekkere kan ha vært, men 1619 Project var stint av feil og forvrengninger. For å referere ett eksempel, Hannah-Jones’ påstand om at Lincoln så på svarte som «et hinder for nasjonal enhet» hadde allerede blitt plukket fra hverandre av mange historikere som respons på den opprinnelige forfatteren, Lerone Bennett, Jr. – blant annet i en bokomtale av Bennett Jr.’s Forced into Glory, skrevet av McPherson og publisert i Times den 27. august 2000, under headingen «Lincoln the Devil». [lenke til originalen]

Fem dager etter Harris’ kritikk, den 11. mars 2020, forfattet Silverstein en endring av ordlyden til 1619 Project – en «oppdatering», kalte han det – der han sa at bare «noen» av kolonistene ønsket seg uavhengighet «fordi de ønsket å beskytte slaveriets institusjon». «Oppdateringen» lot de grunnleggende kronologiske og logiske feilene være på plass. Silverstein husket ikke de hundretusener av magasiner som allerede var sendt ut til skolebarn. Han ba heller ikke om unnskyldning til historikerne han hånte i sitt desember-brev, selv om de hadde pekt på denne feilen blant mange andre.

I sum, Sulzbergers «nasjonale samtale», fra Times’ synspunkt, har ikke vært annet enn en serie mislykkede ansiktsreddende tilbaketrekninger og tildekninger.

Sulzbergers mest grunnleggende løgn er hans påstand om at 1619 Project noensinne hadde noe med historie å gjøre. Fra begynnelsen av var det siktet inn på å konsentrere nasjonal oppmerksomhet om hudfargebaserte splittelser under betingelser der sosial ulikhet – det vil si splittelse langs klasselinjer – nå når eksplosive nivåer. Det var kulmineringen av en hudfarge-besatt kampanje der, for å nevne ett eksempel, Times-lesere ble fortalt at krisen i amerikansk offentlig utdanning er et resultat, ikke av underfinansierte skoler men av «hvite foreldre».

Som Baquet uttrykte det i en lekket tale han holdt til Times-ansatte i fjor sommer:

Rase og forståelse av rase må bli del av hvordan vi dekker den amerikanske beretningen ... én grunn til at vi alle kvitterte ut for 1619 Project og gjorde det så ambisiøst og omfattende var for å lære våre lesere å tenke litt mer som det. Rase vil det neste året – og jeg mener dette er, for å være oppriktig, det jeg håper dere kommer ut fra denne diskusjonen med – rase kommer neste år til å bli en vesentlig del av den amerikanske beretningen.

Så langt har dette slått tilbake. Arbeiderklasse-amerikanere, både svarte og hvite, trekker inspirasjon fra de store og uutslettelige oppnåelsene av de to amerikanske revolusjonene. De mener at menneskelig likhet er et prinsipp som det må kjempes for og som må realiseres, og ikke en «grunnleggingsmyte», som Times snerret. Lynch-mobb-typen angrep på statuer av Jefferson, Washington, Lincoln og Grant, ansporet på Twitter av Hannah-Jones, forarger dem og vekker avsky. Og enda verre, den klare sammenhengen mellom disse angrepene og 1619 Project har lagt tilrett for Trump og hans fascistsupportere å kunne posere som forvaltere av den demokratiske arven etter Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen.

Ingen mengde selv-tjenende smiger fra Sulzberger og hans uærlige redaktører kan skjule det faktum at 1619 Project og de som er ansvarlige for dets utgivelse har blitt diskredittert.