Med Covid-19 til værs i Europa beskytter regjeringer profitter før liv

29 October 2020

Etter mer enn 9 millioner Covid-19-tilfeller og 250 000 dødsfall hittil i år, står Europa på randen av en katastrofe. Gjenoppblomstringen av viruset har gjort det klart at europeiske regjeringers opphevinger av nedstengningene i våres var katastrofalt prematurt. De førte til en global gjenoppblomstring av sykdommen, spesielt i Europa, som nå truer med å overvelde kontinentes helsevesener.

Europa registrerer nå hver dag mer enn 200 000 nye Covid-19-tilfeller og 2 000 relaterte dødsfall, tall som dobles omtrent hver 10. dag. Hvis ikke denne trenden stoppes er det bare uker før sykehus i de hardest rammede landene blir overveldet og masser av mennesker blir avskåret fra behandling. Halvparten av Frankrikes sykehussenger med pusteassistert-assistanse, og over en fjerdedel av Spanias, er allerede belagte av alvorlige Covid-19-tilfeller. Land som Storbritannia, Italia og Polen, som registrerer rundt 20 000 daglige tilfeller – eller Tyskland og Belgia, med rundt 14 000 – ligger i beste fall bare få uker etter.

Europa vakler på randen av tap av menneskeliv av en skala ikke sett siden det tyvende århundres verdenskriger. Flere millioner liv står på spill. I mars utarbeidet tysk etterretning en rapport som fastslo at over én million mennesker ville dø bare i Tyskland dersom viruset spredte seg gjennom befolkningen. I går kveld anslo den franske presidenten Emmanuel Macron, i en nasjonalt kringkastet fjernsynstale, at 400 000 mennesker kunne dø i Frankrike med mindre det ble iverksatt nødtiltak.

Konfrontert med voksende raseri i samfunnet og tiltakende oppfordringer fra medisinske myndigheter om søk-ly-hjemme-forordninger for å avverge en katastrofe, kunngjør nå europeiske regjeringer plutselig at de vurderer eller gjeninnfører nedstengninger. Etter at både Irland og Wales begge kunngjorde nedstengninger i forrige uke, kunngjorde Macron i går kveld en fire-uker-lang fornybar nedstengning i Frankrike.

Disse offisielle kunngjøringene er imidlertid ikke søk-husly-hjemme-forordninger som tillater ungdom og alle ikke-essensielle arbeidere å forbli hjemme og unngå infisering. Der de nå pålegger nye nedstengninger har europeiske regjeringer det samme målet som førte til at de for tidlig hevet de tidligere nedstengningene: Det å holde ungdommer på skolen, og arbeidere i arbeid for å produsere profitter for finansaristokratiet.

Arbeidere må advares: Nedstengningene foreslått av europeiske regjeringer vil ikke stanse pandemien eller forhindre et katastrofalt tap av liv. Det å innføre en genuin søk-ly-hjemme-politikk for å beskytte befolkningen mot den globale pandemien krever en uavhengig, internasjonal mobilisering av arbeiderklassen mot de europeiske regjeringene.

Både Tyskland og Frankrike adopterte delvise nedstengninger i går, der de stenger kulturinstitusjoner og restauranter for én måned. Kansler Angela Merkels «beslutningsdokument» sier at «skoler og barnehager holder åpent» og tar sikte på «å sikre at industri, handel og små og mellomstore næringsvirksomheter kan jobbe trygt, og så mye som mulig». Macron sa: «Skolene vil holde åpent, arbeidet vil fortsette, aldershjemmene vil være åpne for besøk.» Og følgelig vil viruset fortsette å spre seg.

I land i Europa hvor strengere inneslutningstiltak har blitt innført forblir ikke-essensiell industri og skoler holdt åpne. Den irske regjeringen kunngjorde en «seks ukers koronavirus-nedstengning», og begrenser innbyggernes bevegelsesradius til fem kilometer fra deres hjem. I motsetning til nedstengningen i mars holdes imidlertid skoler, byggeplasser og industrier åpne, inkludert kjøttforedlingsanlegg, som er hotspots for nye utbrudd.

Følgelig viderefører europeiske regjeringer i det alt vesentlige deres morderiske strategi for «flokkimmunitet», samtidig som de hevder å forfølge en politikk for nedstengninger, og med dét lar de viruset fortsette å spre seg gjennom befolkningen.

Kontrollen over helsepolitikken må ikke forbli i kapitalistklassens hender. Samfunnskraften som kan mobiliseres for å få pålagt en rasjonell, vitenskapelig basert politisk retningsorientering er den europeiske arbeiderklassen, der den kjemper på et internasjonalt og sosialistisk perspektiv, uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, for å få ekspropriert finansaristokratiets slett-oppnådde rikdommer.

Det var arbeiderklassen som i våres fremtvang de første nedstengningene. Ei bølge av spontanstreiker ble innledet i begynnelsen av mars ved italienske fabrikkanlegg for bilproduksjon, stål- og maskintilvirkning, som spredte seg på tvers av Spania, Frankrike og Storbritannia – som kuttet forsyningskjeder og stoppet opp industri på tvers av Europa. Da Covid-19 raste gjennom befolkningen endret europeiske regjeringer plutselig kurs, sjokkerte som de ble av bevegelsen nedenfra, og iverksatte nedstengninger.

Det er kritisk viktig å trekke politiske lærdommer fra denne erfaringen. Samtidig som arbeiderklassen demonstrerte sin evne til å få pålagt en vitenskapelig begrunnet politisk retningsorientering, var det en spontan bevegelse. Så snart streikene ble avsluttet og de første nedstengningene ble pålagt forble statsmakten og kontrollen over bankene og industrivirksomheten i finansaristokratiets og de forskjellige fagbyråkratienes hender. Dette betaler nå Europas befolkning en bitter pris for.

Regjeringenes målsetninger var ikke å redde liv, men å redde de superrikes formuer. Storbritannia vedtok ei bankredningspakke på £ 645 milliarder [NOK 7,8 billioner; dvs. 7 803,92 milliarder], eurosonen ei redningspakke på € 1,25 billioner [NOK 13,71 billioner; dvs. 13 710 milliarder] og EU ei redningspakke for storselskaper på € 750 milliarder [NOK 8,2 billioner; dvs. 8 226,98 milliarder]. Bortsett fra en liten brøkdel brukt på trygder og forsikringsdekning for arbeidsledighet og som lån til småbedrifter, gikk disse beløpene til å redde de superrikes bankkontoer og aksjeporteføljer, og til å omstrukturere europeiske storselskaper til å kunne konkurrere med Amerika og Kina.

En redaksjonell tekst i [den franske dagsavisa] Le Monde uttalte at den voksende globale kampen om markeder mellom de vesentlige kapitalistmaktene utelukker en varig søk-husly-hjemme-politikk og fordrer massedødsfall. «Nye strategier for å få hentet tilbake fabrikkanlegg, diversifisert forsyningskjeder og få kontroll over viktige teknologier, som Europa og USA allerede hadde oppe til vurdering og på tegnebrettet, er nå den absolutte førsteprioritet,» skrev avisa, og la til: «Dette er grunnen til at Trump-administrasjonen treffer det forferdelige valget med ‘business first-alternativet, og ofrer en del av landets befolkning for ikke å etterlate kinesisk makt et åpent felt.»

Det europeiske borgerskapet forfulgte også denne politiske retningslinja. Med kollaboreringen fra fagorganisasjonene og pseudo-venstre-partier som Podemos [‘Vi kan’] i Spania og Die Linke [‘Venstrepartiet’] i Tyskland, som signerte deres støtte til EUs redningspakker, lanserte regjeringer et pådriv for tilbake-til-arbeid. Ingen løgn – det at barn ikke sprer viruset, eller at det ikke fantes penger til å kunne hjelpe arbeidere og småbedrifter til å tåle en lengre nedstengning – var for hinsides, der de klubbet gjennom arbeideres gjenopptakelse av arbeid for å produsere profitter på de enorme summene offentlige penger overlevert de superrike.

Det å få stanset pandemien og få innført en vitenskapelig søk-ly-hjemme-politikk har vist seg umulig innenfor rammeverket av europeisk kapitalisme. Dét krever en bevisst politisk mobilisering av arbeiderklassen på tvers av hele Europa, mot kapitalisme og på et sosialistisk program. Dét innebærer en kamp for å knuse finansaristokratiets makt, beslaglegge de offentlige finansmidlene illegitimt tildelt de superrike i de fagorganisasjonsstøttede redningsaksjonene, og å besørge de nødvendige ressursene for massivt å forbedre helsevesener og til å understøtte arbeidere og småbedrifter så de tåler å stå gjennom pandemien.

De europeiske seksjonene av ICFI [Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale] har oppfordret til etableringen av uavhengige sikkerhetskomitéer på fabrikker, kontorer og skoler, for å forberede for internasjonal generalstreikeaksjon mot borgerskapets politisk kriminelle retningslinjer for pandemien. Dette kan forberede eksproprieringen av finansaristokratiet og den sosialistiske omorganiseringen av samfunnet på et rasjonelt og vitenskapelig grunnlag, for å imøtekomme befolkningens behov. Dét krever arbeiderklassens omveltning av EU, og byggingen av De forente sosialistiske stater av Europa.

Johannes Stern og Alex Lantier