Joe Bidens kabinett: En regnbuekoalisjon av imperialistreaksjon

25 November 2020

Selskapsmediene og Det demokratiske partiet feirer Joe Bidens innkommende kabinett som «det mest mangfoldige i USAs historie», og kunngjør at utnevnelsen av kvinner, afrikaner-amerikanere og latinoer til sentrale kabinettstillinger er et tegn på enorm sosial fremgang.

I virkeligheten legemliggjør og avslører Bidens regnbuekoalisjon identitetspolitikkens høyreorienterte essens.

Ingen steder er opprømtheten mer håndgripelig enn i redaksjonskontorene til New York Times, en ledende forfekter av hudfarge- og kjønnsbasert politikk, som lovpriste den nyvalgte presidenten for å ha «signalisert sin intensjon om å trekke på et mangfoldig tverrsnitt av Amerika, der han sammenstiller sitt kabinett».

Times skriver: «I motsetning til president Trumps kabinett, som er mer hvitt og mannlig enn noe på nesten 40 år, lover Mr. Bidens liste over sannsynlige topprådgivere å gjenspeile sensitivitet for det 21. århundres oppfatninger og forståelser.» Avisa refererer til uttalelser fra Biden-medhjelpere som hevder det innkommende kabinettet «vil se ut som Amerika».

Uansett kabinettsmedlemmenes hudfarge vil ikke Biden-administrasjonen tenke som Amerika. Befolkningen forlanger massive sosiale endringer for å takle den dødelige pandemien og de enestående nivåene av ulikhet og sosial desperasjon.

Selv om mer enn 7 av 10 amerikanere foretrekker et helsevesen med universell tilgjengelighet, vil det ikke bli noen støtte i kabinettet for en slik politisk orientering. Det samme gjelder for de mer enn 6 av 10 amerikanere som støtter college-utdanning uten studieavgifter [o. anm: college er et samlebegrep for høyere utdanning, som kan tilsvare en høyskole eller de første trinn av universitetsstudier] og slettingen av studiegjeld, som nå vil bli «representert» av et kabinett bestående av aksjefondspartnere av forskjellige hudsjatteringer og kjønn.

Mens 8 av 10 nå favoriserer å omfordele penger fra delstatenes politiavdelinger over til å støtte sosialprogrammer etter sommerens landsdekkende, multietniske demonstrasjoner mot politivold, har Biden lovet å øke finansieringen av politiet.

Og for de mer enn 75 prosent av amerikanerne som vil ha landets tropper fjernet fra Afghanistan og Irak og som støtter kutt i forsvarsutgiftene, vil det multietniske Biden-kabinettet gi dem det stikk motsatte.

De nominerte er ikke forfektere for deres hudfarger, etnisiteter eller kjønn, de er sosiale kriminelle:

Avril Haines, tidligere CIA-visedirektør, skal bli den første kvinnelige direktøren for nasjonal etterretning (DNI). Haines var en arkitekt for Obama-administrasjonens dronedrapsprogram, som tok livet av tusenvis av fattige afrikanere, arabere og sentralasiater, uten skrupler for hva ofrenes kjønn var.

Alejandro Mayorkas skal bli den første latinoen som leder departementet for hjemlanssikkerhet (DHS). Hans bakgrunn vil være liten trøst for de hundretusener av latinos (og andre) immigranter han vil deportere i løpet av de kommende månedene og årene, eller for den del for immigrantbarna han fengslet i bur da han fra 2013 til 2016 var DHS-viseminister.

Janet Yellen skal bli den første kvinnelige finansministeren, etter å ha bidratt til å implementere den politiske retningslinja kalt kvantitative lettelse, quantitative easing (QE), som hver måned under Bush- og Obama-administrasjonene overførte titalls-milliarder-dollar til bankene, uten å besørge noen støtte til de millionene av ofre for tvansauksjoner.

Linda Thomas-Greenfield skal bli USAs ambassadør til FN. Thomas-Greenfield jobbet i utenriksdepartementet med å bistå amerikanske olje- og gruveselskaper i deres uthenting av ressurser fra verdens mest fattige land.

Selv om hun ikke er formelt medlem av kabinettet, gjorde visepresident Kamala Harris – som første kvinne og første afrikaner-amerikaner i denne stillingen – sin karriere som en «svart kvinnelig aktor» ved å tråkke på livene til de, for det meste, fattige menneskene hun fengslet.

Så er det de hvite mennene, med deres historikker akkurat like kriminelle som deres kollegers, enten kollegene er kvinnelige eller har minoritetsbakgrunner.

Antony Blinken er nominert til utenriksminister, etter å ha bistått orkestreringen av krigene i Syria, Libya og Jemen. Han var partner i et investeringsforetak og medgrunnlegger av WestExec Advisors, som samarbeider med israelsk etterretning, og har bidratt til utviklingen av Googles sensurredskaper. Tidligere utenriksminister John Kerry, supporter av intervensjonen i Syria og av 2013-kuppet i Egypt som opprettet al-Sisi-regimet, skal bli «klima-tsar».

Hva angår de som er på de redigerte listene [‘shortlists’] over andre kabinettstillinger, holder Times pusten over utsiktene til at Tammy Duckworth kan bli første funksjonshemmede, thai-kvinne til å tjene som forsvarsminister. Pete Buttigieg, tidligere borgermester i South Bend, Indiana, kan bli den første homofile transportministeren.

Disse tjenerne for Wall Street og amerikansk imperialisme har ingenting til felles med de arbeidende menneskene av «deres egne» hudfarger, etnisiteter, kjønn eller seksuelle legninger. Det er klasse, og ikke identitet, som er den grunnleggende skillelinja i det amerikanske samfunnet.

Dette ble stilt til skue under den surrealistiske pressekonferansen som i går bekjentgjorde kabinettet, der Biden bare så vidt nevnte koronaviruspandemien som for øyeblikket herjer på tvers av landet og hele verden, og i stedet fokuserer på de ovennevnte nominertes «personlige historier». Da det var deres egen tur til å uttale seg, gratulerte de nominerte seg selv og deres kjære for karrierefremskrittet.

Samtidig, i den virkelige verden, er 260 000 amerikanere døde av pandemien og ser en katastrofal vinter imøte. De døde inkluderer et uforholdsmessig stort antall fattige og arbeidende mennesker av alle hudsjatteringer og etnisiteter, som ble tvunget tilbake til arbeid for selskapsprofitter, som ikke kunne trekke seg tilbake til deres andre eller tredje hjem på landet, som ikke hadde råd til tilstrekkelige helsetjenester, eller som med deres underliggende helseproblemer (hjertesykdom, fedme, røyking) i seg selv er emblemer over generasjoner av fattigdom og undertrykking.

Tvert imot, styringsklassens begge partiers politiske orientering er å bygge opp under markedene med død, som kullet i sin tid drev damplokomotivene. Biden har forsikret selskaps-Amerika at «det ikke vil bli noen nasjonal nedstenging», mens Demokrater og Republikanere har konspirert for å sikre at det ikke blir noen vesentlig økning i bidragene for de arbeidsledige.

I løpet av de to dagene siden Biden begynte bekjentgjøringen av sine kabinettvalg, skjøt [aksjeindeksen] Dow Jones industrial average nesten 1 000 poengpunkter i været, satte rekorder og braste gjennom 30 000 poengmarkeringen. De velbeslåtte sjiktene innen alle kategorier av hudsjatteringer og kjønnsidentiteter blir obskønt rike, mens arbeidere av alle etniske opphav og bakgrunner konfronterer forskjellige grader av katastrofal håpløshet.

Valget av Bidens kabinett viser at politikk basert på hudfarge, etnisitet, kjønn og seksualitet har blitt en fundamental del av Det demokratiske partiets bestrebelser for å splitte arbeidere, berike seg, og falskt presentere seg som «representerende» for de brede massene, som i virkeligheten ikke har noen representasjon her overhodet, ikke i noen grein av regjeringen.

Samtidig skor Trump og hans fascistiske supportere seg på den voksende misnøyen med de hudfarge- og identitetsbesatte Demokratene. I 2020-valget doblet Trump sin støtte blant svarte menn og kvinner, og han tredoblet sin støtte blant LGBT-personer. Samtidig ser de høyreekstreme rekrutteringsmuligheter blant unge hvite personer som ikke har noen fremtidsutsikter, og som har fått nok av å bli fortalt av Demokratene at de ikke er annet enn rasistiske «deplorables» [avskyelige] som har seg selv å takke, og fortjener deres desperasjon.

For øyeblikkelig å kunne imøtekomme de sosiale behovene til arbeidere over hele verden må de billioner av dollar som de rike har hopet opp beslaglegges og de må tilgjengeliggjøres for å lindre menneskelig lidelse. Dette forehavendets suksess fordrer en størst mulig grad av enhet av alle arbeidere, i en felles kamp.

Verdens arbeiderklasse består av milliarder av mennesker med jobber i tusenvis av forskjellige arbeidssammenhenger og yrkeskategorier, som snakker hundrevis av forskjellige språk, praktiserer hundrevis av forskjellige religioner og lokale skikker, og som har hud, hår og øyne som også kommer i alle fargevarianter. I hundrevis av år, i hvert et land, har borgerskapet forsøkt å lære arbeidere å hate hverandre basert på pseudovitenskap, løgner og vold.

Sosialisters store historiske oppgave er å bekjempe kommunalismens og hudfargepolitikkens årelange arv, for å få bevisstgjort denne massive, heterogene sosiale kraften om dens enorme sosiale makt. De velbeslåtte forfekterne av identitetspolitikk som forestiller seg å være «venstreorienterte» er bitre motstandere av den historiske kampen for å få forent den internasjonale arbeiderklassen. Nettopp av den grunn må de opponeres mot kompromissløst.

Eric London