Pensjonerte spanske offiserer appellerer til kongen om å støtte et militærkupp

Av Alejandro López og Alex Lantier
1 December 2020

Mer enn 100 pensjonerte høytstående offiserer har skrevet til kong Felipe VI og appellert til ham, som leder av De spanske væpnede styrker, om å handle mot den valgte koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos. De anklager regjeringen for landssvik og for å true den spanske nasjonens overlevelse.

Det er ingen juridiske veier for kongen, som konstitusjonelt må ha statsministerens støtte for å kunne oppløse regjeringen, til å kunne handle på disse brevene. Dette finner sted etter at regjeringen oppnådde støtte fra katalanske og baskiske regionalistiske partier i parlamentet for sitt innstrammingsbudsjett, og offiserbrevene fordømmer regional nasjonalisme i Spania. Midt under Covid-19-pandemien, det største globale økonomiske kollapset siden 1930-tallet, og den voksende arbeiderklassens raseri mot de politiske orienteringene for «flokkimmunitet», er det imidlertid klart at det er mye mer involvert enn en tvist om årets budsjettprioriteringer.

Spanias kong Felipe VI [Foto: elnacional.cat]

Det må meldes en advarsel: PSOE-Podemos-regjeringen har forholdt seg øredøvende taust om det, men det som diskuteres er et kupp for å få installert et militærdiktatur rettet mot arbeiderklassen.

Det første brevet, signert av 73 pensjonerte generaler og oberster fra AGMs XXIII-uteksaminerte kull – fra Academia General Militar; Det overordnede militærakademiet – advarer om en alvorlig risiko for den «nasjonale samhørigheten ... i dens politiske, økonomiske og sosiale aspekter». Brevet beskylder «sosial-kommunist-regjeringen» for «nedbrytning av den nasjonale enheten». Det beskylder regjeringen for å være «støttet av pro-ETA-grupper [Euskadi Ta Askatasuna]» – med henvisning til EH Bildu, et parti tilknyttet den baskiske nasjonalistgruppa ETAs tidligere politiske fløy – og av katalanske «separatister». Det konkluderer med å forsikre undertegnernes støtte og lojalitet til kongen «i disse vanskelige tidene for vårt fedreland.»

Språket gjenspeiler det fascistiske Vox-partiets retorikk i parlamentet. I oktober fordømte Vox-partilederen Santiago Abascal i hans tale under et mislykket mistillitsvotum, 23 ganger «sosial-kommunister».

Det er signifikant at brevet ble lekket til El País, Spanias viktigste sosialdemokratiske avis, som selektivt siterte fra det i en kortfattet artikkel på 500 ord. Dagsavisa nektet å publisere hele brevet, selv etter at andre medier hadde rapporterte det, og dusinvis av El País-lesere skrev inn deres oppfordringer om publisering av det i sin helhet.

Dette kom dager etter at et tilsvarende brev ble undertegnet av 39 pensjonerte luftforsvarskommandører fra AGA-avgangskullet XIX – Academia General del Aire; Det overordnede luftvåpenakademiet. Ett eksemplar av deres brev ble sendt til EU-parlamentets president David Sassoli den 3. november og et annet til kongen den 10. november. Hverken Sassoli eller Spanias kongehus informerte offentligheten. Det var først den 17. november, ei uke etter at kongehuset hadde mottatt brevet, at ytrehøyreavisa OkDiario rapporterte om det. Hverken Sassoli eller kongehuset identifiserte forfatterne, bortsett fra den tidligere generalen José Molina Zataraín, som ba om å bli navngitt.

Undertegnerne skriver: «Deres Majestet, vi er dypt bekymret for at en regjering som sverget eller lovet å overholde Konstitusjonen er i stand til å forsøke å bryte sin ed, ved å promotere andre endringer enn de som der er innskrevet.» De påstår at regjeringen angriper Det spanske monarkiet, det spanske språket og maktseparasjonen, hvilket fører til «utslettelse av vårt demokrati».

Underskriverne oppgir også at de er «dypt skuffet og fornærmet av relasjonene mellom Den utøvende myndighet» og de baskiske nasjonalistene, som er «etterkommere av terrorister».

Disse offiserene skriver, av alle disse beveggrunner: «Deres majestet, disse medlemmene av AGA-avgangskullet XIX, i dag pensjonerte og stolte over å ha tjent vårt luftforsvar på flere destinasjoner, der mange også, og i aktiv tjeneste, ga deres liv, vil stå ved Deres side slik at du føler vår oppriktige støtte og vår dype lojalitet.»

Disse brevene må tas som en advarsel. Styringsklassen er vettskremt av det voksende raseriet, av protestene og streikene mot «flokkimmunitet»-politikken og mot de flere milliarder av euro til redning for storselskaper og bankene. Det faktum at hverken kongen eller Europaparlamentet offentlig avviste, eller engang avslørte disse brevene, viser at et brudd med demokratiske styreformer blir vurdert på de høyeste nivåene i den europeiske styringsklassen.

Offiserene som signerte disse brevene, som vokste opp under general Francisco Francos fascistdiktatur, appellerer til den spanske hærens fascistiske tradisjoner. Den forrige gangen hæren lanserte et kupp mot det den hevdet var en «sosial-kommunist»-regjering var i 1936 mot Folkefront-regjeringen. Anført av Franco førte hæren dengang en tre år lang borgerkrig og gjennomførte etter krigen massehenrettelser for å knuse arbeiderklassens revolusjonære kamper. Franco-regimet skulle først kollapse i 1978, midt under et utbrudd av streiker og arbeiderprotester.

Den eneste høytrangerte spanske embetsrepresentanten som har uttalt seg om saksanliggendet var tidligere PSOE-statsminister José Luis Rodríguez Zapatero, som sa at hæroffiserenes brev «fortjener min bebreidelse». Zapatero erklærte at alle som «har utøvd militært ansvar, må være forsiktige når de uttaler seg». Bemerkelsesverdig nok sammenlignet Zapatero situasjonen med krisen i hæren under hans statsministerperiode, da høytstående offiserer, deriblant generalløytnant José Mena Aguado, i 2006 fordømte adopteringen av Det regionale statuttet for Catalonia.

«Det førte til noen handlinger. Noen er kjent, andre vil bli kjent over tid. Jeg vet at det fra noen militærkommandørers side var en holdning som ikke var passende, relatert Statuttet,» sa Zapatero. Han la til at hans forsvarsminister José Bono – som i 2015, et tiår senere, rapporterte [engelsk tekst] at Spania hadde vært i en «før-kupp-situasjon» – den gangen hadde grepet «raskt» inn.

Zapatero bagatelliserte imidlertid militærbrevene og tilskrev dem «overdrevne, ubegrunnede og følelsesmessig overspente taler» i parlamentet. Dette refererte tilsynelatende til Vox’ fordømmelser av regjeringens angivelige «sosial-kommunist»-karakter. Zapatero antydet at generalene ikke trengte å bekymre seg, ettersom PSOE-Podemos-regjeringens politikk ikke har noe med kommunisme å gjøre: «Det er for mange falske indikasjoner i den politiske debatten. Man må evaluere politikk ut fra virkelige hendelser, ikke falske indikasjoner.»

Denne forklaringen, som utelukkende skylder krisen på det spanske offiserskorpsets psykologi, er en absurd unndragelse. Midt under en tiltakende radikalisering av arbeiderklassen og voksende raseri over den offisielle håndteringen av pandemien, bryter finansaristokratiet med demokratiske styreformer. I Amerika har Trump nektet å innrømme sitt valgnederlag og har appellert til fascistiske nettverk som forsøkte å myrde hans politiske motstandere, som Michigan-guvernøren Gretchen Whitmer, mens Demokratenes valgte president Joe Biden har sagt at han vil stole på at hæren skal få avskjediget Trump.

I Frankrike fortalte nylig den tidligere stabssjefen general Pierre de Villiers den nyfascistiske pressen, etter at han tidligere ba om forsterket undertrykking av «gul vest»-protestene, nå midt under masseprotester mot politibrutalitet, at «rettsstaten» må underordnes mer «strategisk tenkning».

I Spania er generalstaben selvfølgelig helt klar over at PSOE-Podemos-regjeringen ikke har noe å gjøre med Oktoberrevolusjonen i 1917, eller en internasjonal kamp for arbeidernes makt, og med sosialisme. I to år har PSOE og Podemos iverksatt sosiale innstramminger, samtidig som de overøser de væpnede styrkene med milliarder av euro og det aller siste av militær-hardware. PSOE-Podemos-regjeringen skjuler for tiden den beryktede venezuelanske kupp-konspiratøren Leopoldo López.

Generalene blir oppildnet i deres kupp-konspirering mot PSOE-Podemos-regjeringen av dens forutsigbart feige respons. Forsvarsdepartementet sa, ifølge Diario16, at det ikke planlegger å åpne noen granskning, «fordi det [brevet] var adressert til Kongen». Spanias offentlige hovedkringkaster Televisión Española forsøkte å lulle sitt publikum i søvn, og rapporterte at «kilder fra forsvarsdepartementet sa brevet ikke har hatt noen innvirkninger innen de aktive væpnede styrker.»

Hæren er imidlertid ikke bekymret for regjeringen, men for den eksplosive oppossisjonen som utvikler seg i arbeiderklassen, til venstre for PSOE og Podemos. Under pandemien har regjeringen, i allianse med fagforbundene, tvunget millioner av arbeidere tilbake til arbeid og deres barn tilbake til skolene, og bistår til spredningen av viruset som har smittet over 1,5 millioner personer og etterlatt over 65 000 døde bare i Spania. Regjeringen har respondert på opposisjonen med å forby demonstrasjoner, har utkommandert opprørspolitiet, truet med å utplassere hæren og har intensivert overvåkingen av venstreorienterte sosialmedier og nettsteder.

Dette understreker nødvendigheten av å mobilisere arbeiderklassen, uavhengig av alle fraksjoner av den kapitalistiske styringseliten, mot pandemien og den tiltakende trusselen om politi-militært diktatur.